Ely

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Ely
Ely
Land Storbritannia Storbritannia
Konst. land England England
Distrikt: East Cambridgeshire
Admin. grevskap: Cambridgeshire
Seremon. grevskap: Cambridgeshire
Status By (city)
Areal 60 km²
Befolkning 15 102 (2001)

Ely er en katedralby i Cambridgeshire, England, 23 km nordnordøst for Cambridge og 129 km langs veien fra London. Den er hovedby i den tradisjonelle regionen Isle of Ely. Byen ble grunnlagt i 673 av Æthelthryth, datter av kongen av East Anglia. Den ble bygget opp omkring et kloster nord for landsbyen Cratendune på Elyøya, som ligger i elven Great Ouse. Klosteret ble ødelagt i 870 av danske vikinger, men gjenoppbygget i 970 av Ethelwold, biskop av Winchester. Byggingen av katedralen begynte i 1083 av den normanniske abbeden Simeon. Arkitekten Alan av Walsinghams oktogon (åttekant), bygget over katedralens midtskip mellom 1322 og 1328, er i henhold til arkitekturhistorikeren Nikolaus Pevsner «den største enkeltprestasjonen av det arkitektoniske geniet ved Elykatedralen».[1] Byggingen fortsatte fram til oppløsningen av klosteret i 1539 under den engelske reformasjonen. Katedralen ble skjønnsomt restaurert mellom 1845 og 1870 av arkitekt George Gilbert Scott. Som sete for et bispedømme har Ely lenge vært betraktet som en by, og fikk offisiell bystatus i 1974 ved kongelig charter.

Ely er bygd på Kimmeridge Clay, en øy på 60 km2 som med 26 meter er det høyeste området i det myrlendte Fenland (the Fens). De fremste elvene er Witham, Welland, Nene og Great Ouse som gir vann til Fenland og inntil området ble drenert på 1600-tallet, utgjorde ferskvannsmyrer. Det er to steder av særskilt vitenskapelig interesse (Site of Special Scientific Interest, SSSI)[2] i byen: et tidligere steinbrudd på Kimmeridge Clay, og en av Storbritannias best gjenværende eksempler på middelalderlandbrukets plogføringer (på engelsk kalt Ridge and furrow).[3]

Ely var et av de siste steder i England som gjorde motstand mot Vilhelm Erobreren, og kapitulerte ikke før i 1071. Elykatedralen ble påbegynt av Vilhelm i 1083, og fullført i 1351. Ely bispedømme ble etablert etter at katedralen var påbegynt, i 1109. Ved reformasjonen ble det et anglikansk bispedømme, som i 1995 hadde ansvar for 610 000 medlemmer av kirken. I 1381 tok byen del i Bondeopprøret. Oliver Cromwell bodde i Ely i flere år, etter at han arvet stillingen som skatteinnkrever i 1636.

Økonomien i regionen er hovedsakelig preget av landbruk. Før Fenland ble drenert var høsting av kurvpil, halvgress og ekstrahering av torv viktig, det samme var fiske etter ål (som bosetningens navn kan være avledet fra) og jakt på villfugler. Byen har vært et senter for lokal keramikkproduksjon for mer enn 700 år, inkludert steingods kalt Babylon. En romersk vei, Akeman Street, går gjennom byen; den sørlige enden er ved Ermine Street nær Wimpole, og dens nordlige ende er ved Brancaster. Det er få spor av den romerske bosetningen finnes i Ely, men det er levninger av romersk bosetning i nærheten ved Little Thetford og Stretham. En rute med hestetransport som eksisterte i 1753 mellom Ely og Cambridge ble forbedret i 1769 som en bomvei. Dagens motorvei A10 følger denne ruten; en sørvestlig omkjøring ved byen ble bygget i 1986. Jernbanestasjonen i Ely ble bygget i 1845 for Fen Line og er i dag et nav for linjer nord til King's Lynn, nordvest til Peterborough, øst til Norwich, sørøst til Ipswich, og sør til Cambridge og London.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Pevsner, Nikolaus ([1954] 1977): The buildings of England: Cambridgeshire, 2. utg., Penguin books, ISBN 0-14-071010-8, s. 340, 355
  2. ^ Overview of SSSIs
  3. ^ Levick, Paula: «Ridge and Furrow». Archaeology of East Oxford.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]