Elmer Davis

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Elmer Davis (13. januar 189018. mai 1958) var en velkjent nyhetsjournalist, forfatter, direktør av USAs kontor for krigsinformasjon under den andre verdenskrig og mottaker av prisen Peabody Award.

Davis ble født i Aurora i Indiana som sønn av en bankmann. En av hans første jobber som profesjonell skribent var for avisen Indianapolis Star, en posisjon han holdt mens han gikk på Franklin College. Han var en framstående student og mottok det britiske Rhodes' stipendium for å gå på Queen's College ved University of Oxford i 1910. Hans opphold i England ble avsluttet etter kort tid da hans far ble syk og til sist døde. Han møtte sin hustru Florence i England.

Tilbake i USA ble Davis redaktør for kioskbladet Adventure, men forflyttet på seg etter et år for å bli journalist og lederskribent for The New York Times. I det neste tiåret skrev Davis om emner fra bokseren Jack Dempsey til vekkelsespredikanten Billy Sunday. Det var hans dekning av Billy Sunday som gjorde ham bemerket. Davis forlot til sist The New York Times for å bli frilansskribent.

Hans mest kjente verk er et historieverk om avisen, History of the New York Times. 1851-1921, utgitt av avisen i 1921. I 1928 utga Davis romanen Giant Killer, en gjenfortelling om den bibelske historien om David av Israel.

I august 1939 fikk nyhetssjefen for CBS, Paul White, Davis til å overta som nyhetsanalytiker for H. V. Kaltenborn som dro over til Europa for å rapportere om de økende konfliktene som kom til å utløse den andre verdenskrig. Davis ble en øyeblikkelig suksess. Edward R. Murrow kom senere til å kommentere at en grunn for at han mente at Davis var tiltalende var hans aksent som minnet folk om en vennlig nabo. Ved 1941 var hans lytterskare for Davis fem minutters nyhetssendinger og kommentarer på 12,5 millioner amerikanere.

Han tilbrakte to og et halvt år som radioreporter hvor han fikk nasjonens tillit. Av den grunn overtalte hans kollegaer i 1941 president Franklin Delano Roosevelt til å utpeke Davis til direktør for nyopprettede kontoret for krigsinformasjon, en voksende organisasjon på over 3000 ansatte. Selv om Davis ble betalt 53 000 årlig hos CBS forlot han radioen for arbeide for myndighetene under den andre verdenskrig.

Som direktør anbefalte Davis til presidenten at amerikanere av japansk bakgrunn burde få tillatelse til å tjenestegjøre i hæren og marinen, og oppfordret presidenten til å motsette seg lovforslag i kongressen som ville frata japansk-amerikanere borgerskap og internere dem i løpet av krigen.[1]

Etter krigen gikk Davis tilbake til radioen hvor han benyttet mikrofonen til å kritisere senator Joseph McCarthy for hans farlige antikommunistiske forfølgelser.[2] Davis var en av fire journalister som portretterte seg selv i filmen The Day the Earth Stood Still (1951) og han var vert og forteller for ABCs fjernsynsserie Pulitzer Prize Playhouse (1950–1952) som vant en Emmy for framstående dramaserie.

Davis var en langvarig medlem av The Baker Street Irregulars, en litterær klubb som fremmet lesningen av Sherlock Holmes.

Davis har blitt betraktet som en av de fremste amerikanske journalister på midten av 1900-tallet, og på nivå med Edward R. Murrow. Blant de mange priser som Davis mottok var det tre Peabody Award, inkludert en pris i løpet av dets åpningsår. Utenlandske regjeringer anerkjente også Davis som da han mot den nederlandske prisen Oranje-Nassau-ordenen og den tsjekkoslovakiske Den hvite løves orden, blant andre.

Referanser[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]