Elizabeth Stride

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Elizabeth Stride
Elizabeth stride 100.jpg
Likhusfotografi av Elizabeth Stride. Hun var 5 fot 2 inches (155 cm) høy, manglet tenner i overmunnen og hadde mørkt krøllete brunt hår, lys grå øyne og blek hud.[1]
Født Elisabeth Gustafsdotter
27. november 1843
Torslanda
Død 30. september 1888 (44 år)
Whitechapel
Gravlagt East London Cemetery
Yrke Husholdsarbeidere, prostituert
Nasjonalitet Storbritannia, Sverige

Elizabeth «Lange Liz» Stride (født Gustafsdotter) (født 27. november 1843, død 30. september 1888) er antatt å være et av den beryktede uidentifiserte seriemorderen Jack the Rippers ofre. Han drepte og lemlestet flere kvinner i Whitechapel-området i London fra slutten av august til begynnelsen av november 1888.[2]

Stride hadde kallenavnet «Long Liz» («Lange Liz»). Flere forklaringer er gitt for dette pseudonymet, og noen tror den kom av at hun giftet seg med en med etternavnet «Stride» (som angir et langt skritt),[3] mens andre tror det var enten på grunn av hennes høyde, (155 cm), som var høyere enn gjennomsnittet for kvinner i Whitechapel på den tiden[4] eller formen på ansiktet hennes. Da hun ble drept bodde hun i et felles overnattingshus på Flower og Dean Street, Spitalfields, i det som da var en notorisk kriminell yngleplass.[5]

Liv og bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Elizabeth Stride ble født Elisabeth Gustafsdotter i Torslanda sogn vest for Gøteborg, Sverige.[6] Hun var datter av en svensk bonde, Gustaf Ericsson, og hans kone, Beata Carlsdotter. I 1860 tok hun arbeid som hushjelp i Gøteborg. I motsetning til de fleste andre ofre for Whitechapel-drapsmannen, som falt i prostitusjon på grunn av fattigdom etter et mislykket ekteskap, tok Stride opp prostitusjon tidligere. I mars 1865 var hun registrert hos Göteborg-politiet som prostituert, ble behandlet to ganger for en seksuelt overførbar sykdom, og fødte en dødfødte jente 21. april 1865.

Året etter flyttet hun til London, muligens for å ta seg huspost hos en familie.[6] Den 7. mars 1869 giftet hun seg med John Thomas Stride, en skipstømmermann fra Sheerness som var 13 år eldre, og paret bodde på et rom i en kafé i Poplar i øst-London. I mars 1877 ble Liz Stride innkvartert på arbeidshuset i Poplar, noe som tyder på at paret var blitt skilt.[6] De hadde tydeligvis blitt gjenforent i 1881, men permanent skilt ved utgangen av dette året.

Hun fortalte bekjente at hennes mann og to av hennes ni barn at han hadde druknet da «Prinsesse Alice» sank i Themsen i 1878. Under ulykken, fortalte hun at hun skal ha blitt sparket i munnen av et annet av ofrene da de begge svømte til sikkerhet, noe som fikk henne til å stamme.[7] Faktum er at John Stride døde av tuberkulose på Poplar og Stepney sykeasyl 24. oktober 1884, mer enn fem år etter «Prinsesse Alice»-katastrofen. De hadde ingen barn.[8]

Etter at hun skilte seg fra sin mann, bodde Stride i et losjihus for begge kjønn i Whitechapel. En gang eller to fikk hun veldedig hjelp fra Svenska kyrkan i London, og fra 1885 til sin død bodde hun mye av tiden i lag med en lokal havnearbeider, Michael Kidney i Devonshire Street. Hun fikk noen inntekter fra søm og husrengjøring. En bekjent beskrev henne som en med rolig temperament,[9] selv om hun måtte møte i retten for Themsen-distriktet mange ganger for beruselse og ordensforstyrrelse, og hun oppga da å hete Anne Fitzgerald.[10] Hun lærte å snakke jiddisch og engelsk, i tillegg til at hun allerede behersket svensk.[11] Hennes forhold til Kidney fortsatte på et «på-og-av vis».[12] I april 1887 anmeldte hun ham for fysisk mishandling, men forfulgte det ikke i retten. Hun forlot Kidney igjen noen dager før sin død. Dr Thomas Barnardo, en ledende sosial reformator hevdet å ha møtt henne ved losjihuset på Flower og Dean Street onsdag 26. september.[13]

Siste timer og død[rediger | rediger kilde]

På kvelden før hun ble drept, 29. september, var Stride iført en svart jakke og skjørt. Jakken var pyntet med en liten bukett bestående av en rød rose og grønne blader. Hennes antrekk ble avrundet med en kyse i svart crêpe. Hun kan ha blitt sett sammen med en kunde, en kort mann med en mørk bart iført dress og bowlerhatt, rundt kl. 23:00 i nærheten av Berner Street, og igjen ca 23:45 sammen med en mann med skyggelue. Kl 00:35 så konstabel William Smith henne sammen med en mann med filthatt tvers over for International Working men's Educational Club, en sosialistisk og overveiende jødisk sosial klubb i Berner Street 40 (siden omdøpt Henriques Street) i Whitechapel. Mannen bar på en pakke som var omtrent 45 cm lang.[14]

Strides legeme ble funnet av Louis Diemschutz nær kl ett søndag morgen 30. september 1888. Diemschutz arbeidet ved Workers' Club (arbeidernes klubb) i Dutfield's Yard like ved og kom da kjørende i en to-hjuls vogn trukket av en ponni, som plutselig skvatt. Gårdsplassen var så mørk at han ikke var i stand til å se kroppen hennes uten hjelp av lyset fra en fyrstikk.[15] Blodet strømmet fremdeles fra et sår i halsen,[16] noe som viste at hun var drept bare kort tid før han fant henne. Mellom 00:30 og 00:50 hadde medlemmer som forlot klubben etter å ha deltatt i en debatt om «Nødvendigheten av Sosialisme blant Jødene» etterfulgt av allsang, ikke sett noe galt i gårdsrommet.[17] Fru Mortimer, som bodde to dører fra klubben, hadde stått i Berner Street for å lytte til sangen på omtrent samme tid og hadde ikke sett noen gå inn på gårdsplassen.[18] Fru Mortimer fortalte at hun hadde sett en mann med en skinnende svart bag ile forbi, noe som ble omtalt mye i pressen. En av klubbens medlemmer, Leon Goldstein, stod frem som mannen hun hadde sett, og han ble eliminert fra saken.[19]

Politiet ransakte de resterende medlemmene av klubben og de tilstøtende eiendommene, og intervjuet beboerne i området.[20] Et vitne som het Israel Schwartz fortalte at han hadde sett Stride bli angrepet og lagt i bakken utenfor Dutfield's Yard rundt 00:45. Angriperen kan ha ropt «Lipski» til en annen mann som sto i nærheten, noe som ble antatt å være en anti-semittisk hån avledet fra navnet på en beryktet giftmorder, Israel Lipski.[21] Schwartz var ikke vitne under likskuet, muligens fordi han var ungarsk og snakket svært lite, om noe engelsk.[22] Ripperetterforskeren Stephen Knight fant Schwartz' uttalelse i sakens arkiver i 1970-årene.[23] På omtrent samme tid, ble Stride, eller noen som matchet hennes beskrivelse, sett av James Brown i det hun avviste en bredbygd manns tilnærmelser. Han skal ha vært litt høyere enn henne, og dette fant sted i Fairclough Street, en gate som er tilstøtende til Berner Street.[24] Et notat i margen på Home Offices arkiver om saken peker på at det hadde vært tid nok for Stride til at hun kunne ha møtt noen i tiden det tok fra de siste vitnene så henne og frem til hun ble drept.[25] Diemschutz sa senere at han trodde morderen fortsatt var i gården da han kjørte inn i den.[26]

Stride hadde ingen penger på seg da hun ble funnet, så det er mulig at nattens fortjeneste hadde blitt stjålet. Enten av mannen i det angrepet som Schwartz var vitne til eller av drapsmannen.[27] Uansett ser det ut til at hun levde da hun kom inn i området sammen med drapsmannen, muligens under forutsetning av at han var en kunde.[28]

Drapet på Stride fant sted midt i frykten som Jack the Ripper hadde forårsaket, han ble ansett som mannen bak en rekke brutale angrep på prostituerte. Selv om drapet hadde likheter med Ripper-drapene, som ukedag, klokkeslett, type, sted, offerets kjennetegn og metode, var det også tydelige avvik fra mønsteret. Det var minst seks andre av hans ofre som hadde skader i mageregionen, et kutt over halsen, og Elizabeth Stride hadde bare fått skåret over halsen. Det er mulig at morderen ble avbrutt før han hadde mulighet til å lemleste kroppen.[29] Catherine Eddowes ble myrdet i gangavstand fra dette åstedet mindre enn en time senere, og både Stride og Eddowes bodde i Flower og Dean Street.[30] Drapene på Eddowes og Stride skapte panikk i London, da det var den første gangen at to mord ble tilskrevet Ripper på en natt.

Post mortem[rediger | rediger kilde]

Den lokale legen Frederick William Blackwall tok seg av åstedet kort tid før Dr. George Bagster Phillips kom til stedet. Bagster Phillips hadde tidligere håndtert en drapssak i Whitechapel der Annie Chapman var offer. Han kom senere også til å ta seg av Mary Jane Kelly-saken.[31] I Phillips' rapport beskrives åstedet og offeret som følger:

Sitat Kroppen lå på siden med ansiktet vendt mot veggen, føttene ut mot gaten og hodet inn mot gårdsplassen. Den venstre armen var strukket ut, og i hånden lå en pakke halstabletter. … Den høyre armen lå over maven med størknet blod på håndbaken og håndleddet. Benene var trukket opp og føttene lå nær veggen. Kroppen og ansiktet var varmt, mens hånden var kald. Benene var ganske varme.

Den avdøde hadde et silketørkle rundt halsen, dette så ut til å være noe revet i stykker. Jeg har senere fastslått at det var skåret opp. Dette kom overens med kjevens rette vinkel. Det var et dypt kutt i halsen, og et skrubbsår med en diameter på omtrent 1,25 inch, som så ut til å være tilsølt med blod, på høyre side av pannen.

Dr. Blackwell og jeg foretok en undersøkelse post mortem. Rigor mortis var fremdeles tydelig til stede. Det var søle på høyre side av ansiktet og innfiltret i håret. … Kroppen var i relativt godt hold. Blåaktig misfarging var å finne på begge skuldrene, men spesielt på den høyre, under kravebenet og på brystet. Slike merker har jeg lagt merke til og sett ved to senere anledninger.

På halsen fant vi et rent snitt. Det var seks inch langt og fortsatte i en rett linje i ytterligere 2,5 inch under haken, 3/4 inch over en muskel som ikke ble berørt, og deretter ble snittet dypere så det skar over arteriene og de andre årene. Snittet gjennom vevet på høyre side var mer overfladisk, og fortsatte til omtrent to inch under haken. De dypereliggende årene på den siden var ikke skadet. Dette gjør det klart at blødningen kom av snittet som rammet den venstre halspulsåren og en kniv med et lite blad kan ha blitt benyttet. Nedbrytningen av huden hadde begynt. Mørkebrune flekker var til stede foran på den venstre siden av haken. Det var en misdannelse i benene i høyre ben, det var ikke rett men buet fremover. Med unntak av skadene i halsen ble ikke andre nylig inntrufne skader funnet.

Etter at legemet hadde blitt vasket nøyere ble noen sår som holdt på å leges synlige. Flippen på høyre øre var revet som om en ørering hadde slitt ut hullet eller blitt fjernet, men denne skaden var fullstendig leget. Når hodehuden hadde blitt fjernet ble det ikke funnet tegn til blåmerker eller bloduttredelser. … Hjertet var lite, den venstre ventrikkelen fast sammentrukket og den høyre noe sammentrukket. Det var ingen blodpropp i lungearterien, men det høyre hjertekammeret var fylt av mørkt koagulert blod. Det venstre var fast sammentrukket slik at det skulle være helt tomt. Magen var stor og slimhinnene forstoppet. Den inneholdt delvis fortært mat, som tilsynelatende bestod av ost, poteter og et pulver [mel eller malt korn]. Alle tennene på venstre side av underkjeven manglet.

Sitat

Blackwell trodde at Stride kunne ha blitt trukket bakover og ned på bakken etter halstørkleet før halsen hennes ble skåret over.[32] Phillips var enig i at Stride trolig lå på bakken da hun ble drept av et raskt kutt fra venstre til høyre som skar over halsen hennes.[33] Blåmerker på brystet kan også antyde at overfallsmannen holdt henne nede.[34]

Likskuet[rediger | rediger kilde]

Likskuet ble åpnet 1. oktober, på Vestry Hall, Cable Street i St George's in the East av (retts)patologen i Middlesex, Wynne Edwin Baxter. Dagen etter ble motstridende vitnesbyrd om Strides identitet fremlagt. Politiet virket overbevist om at Stride var svensken Elisabeth Gustafsdotter, men Mrs. Mary Malcolm avla ed på at legemet var hennes søsters, Elizabeth Watts. I løpet av likskuet identifiserte andre vitner den døde kvinnen som Stride, inkludert kontoristen i den svenske kirken på Prince's Square, Sven Ollsen.[35] Malcolms historie ble til slutt avvist den 24. oktober da Elizabeth Watts avkreftet søsterens historie gjennom et personlig fremmøte under likskuet. Dermed var hun et levende bevis på at hun ikke var død, og politikonstabel Walter Stride, (Strides nevø gjennom ekteskap) bekreftet hennes identitet.[36]

Patolog Baxter mente at angrepet på Stride hadde vært overraskende og hurtig.[37] Drapsmannen kunne ha grepet henne bakfra ved hjelp av et rutete skjerf hun hadde på seg, før strupen ble skåret over,[38] som Blackwell hadde antydet. Baxter mente derimot at mangelen på rop om hjelp og tydelige merker etter kamp anga at hun hadde lagt seg ned frivillig.[39] Hun holdt fremdeles en pakke halsdrops i sin venstre hånd da hun ble funnet,[40] noe som viser at hun ikke hadde hatt tid til å forsvare seg.[41] En kjøpmann, Matthew Packer, antydet til to privatdetektiver som Whitechapel Vigilance Committee (Whitechapels borgervern) hadde ansatt, Le Grand og Batchelor, at han hadde solgt druer til Stride og morderen. Dette ble motsagt av det at han hadde fortalt politisersjant Stephen White at han hadde stengt butikken sin uten å ha sett noe mistenkelig.[42] Under likskuet uttalte patologene med ettertrykk at Stride ikke hadde holdt, svelget eller spist druer.[43] De beskrev mageinnholdet hennes som «ost, poteter og finmalt korn».[44] Likevel ble Packers historie gjengitt i pressen,[45] og privatdetektiver fant faktisk en druestilk på stedet.[46] Da politiet på nytt avhørte Packer sa han at mannen måtte ha vært mellom 25 og 30 år, en anelse høyere enn henne og iført en bløt filthatt, mens han hadde fortalt privatdetektivene at mannen var middelaldrende og grovbygd.[47] Alle beskrivelsene hans avvek fra beskrivelser gitt av andre vitner som kan ha sett Stride med kunder kort tid før hun ble drept. Alle beskrivelsene hadde avvikelser.[48]

I sin bok Jack the Ripper: The Final Solution knytter Stephen Knight den fremtredende legen Sir William Gull til Stride fordi det ble rapportert at begge bar på druer, noe som en annen Ripper-forfatter, Martin Fido, avfeier som en «vill påstand».[10] Ytterligere tvil om historien såes når en ser på privatdetektiven Le Grands karakter. Han var også kjent som Charles Grand, Charles Grandy, Charles Grant, Christian Neilson og var en av de to som Whitechapels borgervern hadde ansatt for å etterforske forbrytelser. Han hadde et omfattende kriminelt rulleblad, som inkluderte angrep på en prostituert og en dom for tyveri. I 1889 ble han dømt for konspirasjon for å svindle og fikk to års fengsel. Etter løslatelsen ble han arrestert for besittelse av en pistol og siktet for torpedovirksomhet (pengeinnkreving gjennom trusler), en forbrytelse som han ble dømt til tjue års fengsel for.[49] Øverste ansvarshavende ved Ripper-etterforskningen, Donald Swanson, skrev at «enhver uttalelse [som Packer kom med] ville ansees å være nesten helt uten verdi som bevis».[50]

Begravelse og etterspill[rediger | rediger kilde]

Elizabeth Strides grav i desember 2014

Den 1. oktober gikk en beruset Michael Kidney inn på politistasjonen i Leman Street og skjelte ut politiet for inkompetanse. Hvis han hadde vært den konstabelen som hadde vært på vakt i Berner Street den kvelden, sa han, ville han ha skutt seg selv.[51] Året etter opptrer han i protokollene til sykestuen ved Whitechapel fattighus tre ganger: i juni for syfilis, for lumbago i august og fordøyelsesbesvær i oktober.[52] Kidney er blitt mistankt for drapet, på grunn av sitt turbulente forhold til Stride, og det finnes intet skrevet om at han hadde et alibi.[53] Politiet ser derimot ut til å ha eliminert ham som mistenkt, og hans forverrede helse og opptreden på politistasjonen tyder på at han tok hennes død tungt.[52]

Elizabeth Stride ble gravlagt på øst-Londons kirkegård i Plaistow lørdag 6. oktober 1888. Sognet stod for kostnadene ved den meget enkle begravelsen som ble utført av begravelsesagenten Hawkes.

19. oktober skrev hovedinspektør Swanson en rapport som forteller at undersøkelsene blant annet hadde omfattet spredning i nabolaget av 80000 flyveblad for å gjøre politiets ønsker om informasjon kjent, og at 2000 losjerende hadde blitt avhørt.[54]

Forbindelser til Jack the Ripper[rediger | rediger kilde]

Drapet på Stride ble føyd til de andre to drapene i Whitechapel, og mange antok at den samme personen hadde drept henne, Mary Ann Nichols og Annie Chapman. Årsaken til at disse drapene ble etterforsket sammen var at de to sistnevnte hadde funnet sted i nærheten, og ved ett av dem hadde drapsmannen skåret strupen over på offeret. Imidlertid, enkelte kommentatorer konkluderte med at drapet på Stride ikke hadde noen sammenheng med de øvrige.[55] Grunnlaget for dette var at Strides kropp ikke hadde blitt lemlestet og dessuten var det eneste som hadde funnet sted sør for Whitechapel Road.[56] Videre kunne kniven som ble brukt i Strides tilfelle ha vært kortere og av en annen type.[57] De fleste eksperter mente i motsetning til dem at overenskomstene i de tre drapssakene var karakteristiske nok til at disse tre drapene kunne sees som foretatt av samme person, i tillegg til at drapet på Catherine Eddowes som fant sted samme kveld som Stride ble drept, av samme grunn kunne føyes til etterforskningen.[58]

1. oktober mottok Central News Agency i London et postkort som senere ble kjent som «Saucy Jacky-postkortet». Dette var signert «Jack the Ripper». I teksten tok Jack the Ripper ansvaret for drapene på Stride og Eddowes, og beskrev drapene som den «doble begivenheten». Den betegnelsen har blitt stående.[59] Til forsvar for postkortets ekthet har det blitt anført at det ble sendt før drapene ble offentliggjort, noe som gjør det lite sannsynlig at en galning ville ha innehatt en så detaljert kunnskap om udåden.[60] Noe som avkrefter dets ekthet er at postkortet var poststemplet mer enn 24 timer etter at drapene fant sted, lenge etter at detaljene var kjent blant journalister og områdets beboere.[61] Polititjenestemenn hevdet senere at de hadde identifisert en journalist som forfatter av postkortet,[62] og avviste det som en bevisst og planlagt løgn, en hoax.[63] Denne vurderingen deles av de fleste Ripper-historikere.[64]

Ripper og Stride i film og TV[rediger | rediger kilde]

  • Jack the Ripper: The Definitive Story (2011) TV, Stride spilt av Elizabeth Elstub
  • The Real Jack the Ripper (2010) TV, Stride spilt av Tina Sterling
  • Jack, the Last Victim (2005), Stride spilt av Sallie Lloyd
  • From Hell (2001), film, Stride spilt av Susan Lynch
  • Love Lies Bleeding (1999), Stride spilt av Alice Bendová
  • Jack the Ripper (1988) TV, Stride spilt av Angela Crow
  • A Study in Terror (1965)

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Som beskrevet av inspektør Edmund Reid under likskuet, sitert i Evans and Skinner 2000, s. 169 og Marriott, s. 114
  2. ^ Evans and Rumbelow, s. 96–113
  3. ^ Evans and Rumbelow, s. 290
  4. ^ Fido, s.53
  5. ^ Evans and Rumbelow, s. 96–98; White, s. 323–350
  6. ^ a b c Evans and Rumbelow, s. 96
  7. ^ Fido, s. 55–56
  8. ^ Fido s. 56
  9. ^ Evans and Rumbelow
  10. ^ a b Fido, s. 54
  11. ^ Evans and Skinner 2000, s. 155
  12. ^ Evans and Skinner 2000, s. 172
  13. ^ Brev til The Times, 6. oktober 1888, sitert i Evans and Rumbelow, s. 98
  14. ^ Vitneutsagn i Cook, s. 165–168 og Fido, s. 57–59; for «sosialistisk og overveiende jødisk» se Fido, s. 39
  15. ^ Cook, s. 157; Evans and Rumbelow, s. 99–101; Fido, s. 41
  16. ^ Edward Spooners likskuingsvitnemål sitert i The Times, 3. oktober 1888
  17. ^ Fido, s. 41, 59, 61
  18. ^ Fido, s. 61
  19. ^ Evans and Rumbelow, s. 110
  20. ^ Evans and Rumbelow, s. 112; inspektør Edmund Reids forklaring ved likskuet sitert i Marriott, s. 113
  21. ^ Cook, s. 168–170; Evans and Rumbelow, s. 104; Fido, s. 60–61
  22. ^ Cook, s. 170; Fido, s. 60
  23. ^ Fido, s. 60
  24. ^ Evans and Rumbelow, s. 104; Fido, s. 60–61
  25. ^ Evans and Rumbelow, s. 111
  26. ^ Marriott, s. 81–82
  27. ^ Fido, s. 62
  28. ^ Fido, s. 63
  29. ^ Cook, s. 157; Woods and Baddeley, s. 86
  30. ^ Begg, s. 46; Evans and Skinner 2000, s. 201–202
  31. ^ Evans and Rumbelow, s. 101
  32. ^ Evans and Rumbelow, s. 102–103; Marriott, s. 94–95
  33. ^ Marriott, s. 102–103
  34. ^ Evans and Rumbelow, s. 102–103
  35. ^ Evans and Skinner 2000, s. 164; Fido, s. 54–56
  36. ^ Evans and Skinner 2000, s. 171; Fido, s. 54–56
  37. ^ Rumbelow, s. 76
  38. ^ Fido, s. 53
  39. ^ Evans and Skinner 2000, s. 175; Marriott, s. 121
  40. ^ Dr Blackwells vidnesbyrd, den første legen på stedet, sitert av Evans and Skinner 2000, s. 163; Marriott, s. 93 og Rumbelow, s. 71
  41. ^ Evans and Skinner 2000, s. 175; Rumbelow, s. 76
  42. ^ Begg, s. 186–187; Cook, s. 166–167; Evans and Rumbelow, s. 106–108; Rumbelow, s. 76
  43. ^ Begg, s. 186–187; Cook, s. 167; Evans and Skinner 2000, s. 164; Marriott, s. 102, 106; Rumbelow, s. 76
  44. ^ Evans and Rumbelow, s. 104; Evans and Skinner 2000, s. 158; Rumbelow, s. 72
  45. ^ Evans and Rumbelow, s. 106–108; Rumbelow, s. 76
  46. ^ Evans and Skinner 2000, s. 125; Fido, s. 54
  47. ^ Fido, s. 58–59
  48. ^ Begg, s. 176–184; Fido, s. 58–61
  49. ^ Evans and Rumbelow, s. 108–109
  50. ^ Rapport til Home Office, 19. oktober 1888, HO 144/221/A49301C, sitert i Evans and Rumbelow, s. 109
  51. ^ Evans and Skinner 2000, s. 155; Fido, s. 56
  52. ^ a b Fido, s. 56 Siteringsfeil: Ugyldig <ref>-tagg; navnet «Fido.2C_s._56» er definert flere steder med ulikt innhold
  53. ^ Marriott, s. 125
  54. ^ Evans and Skinner 2000, s. 121–126
  55. ^ Se for eksempel Stewart, William (1939), Jack the Ripper: A New Theory, Quality Press, sitert i Evans and Skinner 2000, s. 418
  56. ^ Marriott, s. 124
  57. ^ Cook, s. 157; Marriott, s. 125; Woods and Baddeley, s. 86
  58. ^ For eksempel Melville Macnaghten sitert i Cook, s. 151; Evans and Skinner 2000, s. 584–587 og Rumbelow, s. 140; den britiske legen Thomas Bond som sitert i Evans and Skinner 2000, s. 360–362 og Rumbelow, s. 145–147
  59. ^ Evans and Skinner 2001, s. 30; Rumbelow, s. 118
  60. ^ F.eks. Cullen, Tom (1965), Autumn of Terror, London: The Bodley Head, s. 103
  61. ^ Cook, s. 79–80; Fido, s. 8–9; Marriott, s. 219–222; Rumbelow, s. 123
  62. ^ Cook, s. 94–95; Evans and Skinner 2001, s. 45–48; Evans and Skinner 2000, s. 624–633; Marriott, s. 219–222; Rumbelow, s. 121–122
  63. ^ F.eks. et brev fra Charles Warren til Godfrey Lushington, 10. oktober 1888, Metropolitan Police Archive MEPO 1/48, sitert i Cook, s. 78; Evans and Rumbelow, s. 140 og Evans and Skinner 2001, s. 43
  64. ^ F.eks. «the majority view of the Ripper historians, myself included, is that all the Ripper correspondence was fake.» Beadle, William (2009) Jack the Ripper: Unmasked, London: John Blake, ISBN 978-1-84454-688-6, s. 168