Amarna

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «El-Amarna»)
Amarna
LandEgypts flagg Egypt
Grunnlagt1346 f.Kr. (Julian)
Høyde o.h.195 meter
Kart
Amarna
27°39′42″N 30°54′20″Ø

Beliggenhet.

Amarna, også kalt el-Amarna eller feilaktig Tel el-Amarna (arabisk: العمارنة al-‘amārnah) ligger øst for Nilen i den moderne egyptiske provinsen Minya, rundt 58 km sør for byen al-Minya, rundt 312 km sør for den egyptiske hovedstaden Kairo, og 402 km nord for Luxor.[1] Stedet Amarna består av flere moderne landsbyer hvor de fremste er el-Till i nord og el-Hagg Qandil i sør.

Området består av omfattende egyptisk arkeologisk funnsted som representerer levningene av oldtidens egyptiske hovedstaden til farao Akhnaton som ble opprettet på kort tid på slutten av det 18. egyptiske dynasti (ca 1353 f.Kr.) og forlatt ikke lenge etterpå.[2] Navnet for byen som ble benyttet av oldtidens egyptere var Akhetaton, som betyr «Atons horisont».[3]

Området ble bosatt i løpet av sen romersk og tidlig kristen tid, utgravning sør for byen har avdekket flere strukturer fra denne perioden.[4]

Betegnelsen «Tel el-Amarna» for byen, som nevnt over, er unøyaktig: på intet sted utgjør oldtidsbyen en haug av erodert arkitektur som vil forsvare beskrivelsen av en ås eller høyde (arabisk «Tell» for ås).

Byen Akhetaton[rediger | rediger kilde]

Bysten av Nefertiti fra Amarna, i dag i Egyptiske museet i Berlin, er et av de mest kjente kunstobjektene fra hovedstaden Akhetaten.

Byens område var et jomfruelig sted, og det var i denne byen som ble beskrevet som Atons:

«... stedet for den Første anledning, som han hadde gjort for seg selv slik at han kunne hvile i den.»

Byen ble bygget som den nye hovedstaden til farao Akhenaton, dedikert til hans nye religionsdyrkelse av Aton. Konstruksjonen begynte i eller rundt År 5 av hans styre (1346 f.Kr.) og ble antagelig fullført ved År 9 (1341 f.Kr.), skjønt den ble hovedstad to år tidligere. For å øke byggetiden av byen ble de fleste av bygningene konstruert av soltørket leiremurstein og hvitvasket. De mest betydningsfulle bygningene ble bekledd med lokal stein.[5]

Byen er den eneste by fra oldtidens Egypt hvor dens interne plan er bevart i store detaljer, i stor del på grunn av at byen ble forlatt og oppgitt etter at Akhnaton var død. Byen synes å ha forblitt aktiv i et tiår eller så etter hans død, og en helligdom for Horemheb indikerer at de var minst delvis bosatt på begynnelsen av hans styre,[6] om ikke annet som en kilde eller grustak for byggematerialer til andre steder. Straks stedet var fraflyttet forble det uten beboelse inntil bosetning i romersk tid[4] begynte langs utkanten av Nilen. Imidlertid, grunnet spesielle omstendigheter i byens opprettelse, er det diskutabelt hvor representativ den er for oldtidens egyptiske byer. Akhetaten ble bygget i all hast og dekket et område som tilsvarte rundt 13 km av østsiden av Nilen. Motsatt side av Nilen var forbeholdt jordbruk for byens befolkning.[3] hele byen var omsirket av et totalt antall grensesteiner som ga detaljer for Akhenatons begrunnelser for etableringen av hans nye hovedstad.[3]

Den grensestein eller stele som er eldst er Grensestele K som er datert til «År 5, IV Peret (eller måned 8), dag 13» av Akhenatons styre.[7] De fleste av de opprinnelige 14 grensesteinene har blitt hardt erodert. De bevarer en redegjørelse av Akhenatons grunnleggelse av byen og nedtegner faraos ønske om ha flere templer for Aton reist her, for flere kongelige graver å bli opprettet på de østlige åsene for Akhenaton selv, hans førstehustru Nefertiti og hans eldste datter Meritaten foruten også hans uttrykkelige ordre at da han var død ville han bli fraktet tilbake til Akhetaten for gravleggelse.[8] Grensestein K introduserer en beskrivelse av hendelsene som ble feiret ved Akhetaton:

«Hans majestet red en stor hestevogn kledd i gull, som Aton da Han steg på horisonten og fylte landet med Hans kjærlighet, og tok en god veg til Akhenaton, opprinnelsens sted, som Aton hadde skapt for seg Selv som han kunne bli lykkelig i. Det var Hans sønn Wa'enre (dvs Akhenaton) som grunnla den for Ham som Hans monument da Hans Far kommanderte ham til bygge det. Himmelen gledet seg, jorden var glad, hvert eneste hjerte var fylt med fryd da de betraktet ham.»[9]

Denne teksten fortsetter med å hevde at Akhenaton hadde gjort en stor offergave til guden Aton «og dette er temaet [for anledningen] som er vist i lunetter av stelene hvor han står med sin dronning og eldste datter foran et alter fylt med ofringer under Aton, mens det skinner på ham og forynger hans legeme med dets stråler.»[9]

Byens historie[rediger | rediger kilde]

Statuer til venstre for Grensestele U i Amarna.

Valget av Akhetaton for den nye hovedstaden kan ha hatt sin årsak i at solen der gikk opp mellom to klipper, noe som lignet på hieroglyfen for «horisont». Lignende klippeformasjoner finnes dog ved utallige steder langs Nilen. Amarna virker derimot å ha hatt et utmerket geografisk plassering halvveis langs Nilens mellom to av Egypts viktigste byer, Mefis i nord og Teben i sør. Plassen var i tillegg ubebodd og besto av et lavt plan på et ørkenplatå ved Nilens østlige bredde. Ørkenplatået ble omgitt av klipper som utgjorde et stort område i halvsirkelformat, noe som var enkelt å bevokte.

Byen ble antagelig innviet et par år etter beslutningen og deretter til å fungere som Egypts hovedstad under Akhenatons og hans ettertredere eller samregent Smenkhkares styre. Da Tutankhamon besteg tronen ble det bestemt at hovedstaden skulle flyttes herfra. Man flyttet trolig også de døde fra sine graver. Senere ble det benyttet byggemateriale fra Akhetaton til tempelbyggingen i nabobyen Hermopolis (El-Ashmunein). Akhetaton var helt ubebodd i rundt 15 år og plassen lå siden øde fram til romersk-bysantinsk tid da noen mindre bosetninger og et koptisk kloster ble oppført. I området finnes det i dag noe mindre jordbrukslandsbyer; Et-Till og El-Hagg Qandil. Det meste av området med ruinene er dekket av ørkensand.

Byplanen[rediger | rediger kilde]

Prinsesser på et veggmaleri fra et av de kongelige palassene i Akhetaten.

Akhetaton ble lagt ut parallelt med Nilens østlige bredde i lang form som var rundt 1 km bred og rundt 12 km lang. Byen ble bundet sammen i lengden med rette og for sin tid uvanlig brede gater på opptil 40 meters bredde. De aller fleste bygningene ble oppført i soltørket murstein som ble gjort på stedet.

I midten av byen lå den sentrale bykjernen som ble dominert av offisielle bygninger som det store tempelet til guden Aton (ytre 760 ganger 270 meter) og det kongelige palasset med tronsaler og statlige forvaltningbygninger. Disse ble omgitt av militærkaserner, magasin for forråd og verksteder for håndverkere.

Boligområdene, som av arkeologene ble kalt for de nordlige og sørlige forstedene, lå i nord og sør for den sentrale bykjernen. I motsetningen til de offisielle kvarterene synes det ikke som om boområdene har vært underordnet en sentral plassering. Middel- og underklassens hus lå spredt mellom overklassens inngjerde villaer.

I den nordlige delen av byen var det to kongelige palass, som antagelig var den virkelige boligområdene for den kongelige familiene. Rett nord for disse fantes det en av byens grensesteiner hvor bergveggen kryper ned mot Nilens bredder.

Sør for den sørlige forstaden lå det ennå et tempel ved elvebredden samt anleggingen Maru-Aton. Sistnevnte er blitt tolket av arkeologene som et kongelig sommerpalass med tregårder og anlagte sjøer, men kan også ha vært ennå et tempelbygg for Aton. Ytterligere lengre sør lå et antall grensesteiner der hvor berget nærmet seg Nilen.

Øst for byen lå gravarbeidernes by inngjerdet av en mur ute i ørkenen. Byens gravplasser fantes blant klippene i den østlige ørkenen og besto av tre adskilte områder: de nordlige gravene, den kongelige graven, og de sørlige gravene. På den motsatte siden av Nilen, på den vestlige siden av elvebredden, synes det ikke som om det har vært bygninger. Det fantes dog grensesteiner selv på denne siden av Nilen og området besto trolig av jordbruksmark som tilhørte byens tempel og palasser.

Byliv[rediger | rediger kilde]

Den tidligere populære forestillingen var at Akhetaten ble befolket av hengivne tilhengere til Akhenaton og hans nye religion. Selv om Aton var den eneste gud som offisielt ble dyrket i byen har arkeologene funnet bevis for at byens vanlige beboere holdt fast ved sine gamle guder.

I selve verket synes Akhetaten å ha blitt befolket av mennesker knyttet til administrasjonene, såvel høye embetsmenn som arbeidere, som fulgte med da hovedstaden ble flyttet dit. Det fantes også en betydelig industriell virksomhet av håndverkere som tilhørte templene og palassene, samt en stor styrke av politi og militære. I prinsippet var samtlige sysselsatte statsansatte, hvilket enkelt forklarer hvorfor byen så raskt kunne bli oppgitt da administrasjonen flyttet derfra under Tutankhamon.

Kongefamilien, et tyvetalls personer, levde helt adskilt fra resten av befolkningen i byens nordlige palass, mens flertallet av folket bodde i den sørlige delen av byen. Det eksisterte ingen tydelig oppdeling i rike og fattige boligområder. Derimot skilte overklassens villaer seg ut i størrelse og standard fra mellom- og underklassens hus. Husstanden fikk vann fra brønner. Beregninger av Akhetatens totale folkemengde varierer til opp mot 40 000 beboere, noe som betyr at Akhetaten var en av de største byene i sin tid.

Arkeologiske oppdagelser[rediger | rediger kilde]

Et av Amarnabrevene.

Den europeiske oppdagelsen av stedet ble gjort først under Napoleons egyptiske ekspedisjon 17981799. Det ble fulgt opp av kortvarige undersøkelser av briten John Gardiner Wilkinson1820-tallet og tyskeren Karl Richard Lepsius1840-tallet. De første virkelige arkeologiske utgravningene ble startet i 1892 av briten William Flinders Petrie etter funnet av Amarnabrevene i 1887. Tyske arkeologer fra Deutsche Orient-Gesellschaft under ledelse av Ludwig Borchardt gjorde undersøkelser i tiden 19071914, samt etter den første verdenskrig, fulgt av en ny britisk ekspedisjon fra Egypt Exploration Society i tiden 19211936 med blant annet Henri Frankfort, John Pendlebury og Leonard Woolley. Siden 1977 har britiske Egypt Exploration Society gjennomført et antall utgravninger og studert plassen under ledelse av Barry Kemp fra University of Cambridge.

Av de arkeologiske funnene fra Amarna er kunstobjekter i form av statuer, figurer, keramikk, veggmalerier og steinrelieffer blant de fremste. De representerer en særskilt retning innen egyptisk kunst som kalles for Amarnakunst. Det mest kjente funnet er unektelig bysten av dronning Nefertiti som ble gjenfunnet av tyske arkeologer og tilhører i dag Egyptiske museet i Berlin.

Et annet viktig funn var Amarnabrevene som først ble funnet i 1887 av en bondekvinne som gravde på stedet. Petries' utgravninger noen år senere gjenfant restene av brevene i Akhetatons riksarkiv. Amarnabrevene inneholder korrespondanse mellom Akhenaton og hans far Amenhotep III med utenlandske konger og småkonger. Derimot fant arkeologene stort sett ingen dokument i Amarna fra den egyptiske administrasjonen av byen eller hjemlandet, foruten et stort antall segl til krukker.

Amarna og Akhetaton er unikt ettersom det gir et bilde av arkitekturen og livet til oldtidens egyptiske storby ved et bestemt tidspunkt, selv om de spesielle omstendighetene rundt byens tilblivelse antyder at Akhetaton ikke er representativ for de fleste andre egyptiske byer. Boligområdene og de offisielle bygningene, som ble oppført i soltørket murstein, har på de fleste andre steder blitt ødelagt gjennom årtusenene, blant annet som et resultat av ny bebyggelse, jordbruk, og Nilens årlige oversvømmelser. Amarnas isolerte beliggenhet i ørkenen og dens korte levetid har medført at byen har blitt bevart relativt godt.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Google Maps Satellite image». Google.
  2. ^ «The Official Website of the Amarna Project»
  3. ^ a b c David (1998), s. 125
  4. ^ a b «Middle Egypt Survey Project 2006». Amarna Project. 2006.
  5. ^ Grundon (2007), s. 89
  6. ^ «Excavating Amarna». Archaeology.org. 27. september 2006
  7. ^ Aldred (1988), s. 7
  8. ^ Aldred (1998), s. 47-50
  9. ^ a b Oversatt for anledningen fra Aldred (1998), s. 48

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Redford, Donald (1984): Akhenaten : The Heretic King. Princeton.
  • David, Rosalie (1998): Handbook to Life in Ancient Egypt. Facts on File Inc..
  • Moran, William L. (1992): The Amarna Letters. Baltimore: Johns Hopkins University Press. ISBN 0-8018-4251-4.
  • Aldred, Cyril (1988): Akhenaten, King of Egypt. Thames & Hudson.
  • Grundon, Imogen (2007): The Rash Adventurer, A Life of John Pendlebury. London: Libri.
  • de Garis Davies, Norman (1903–1908): The Rock Tombs of El Amarna. Part 1-6. London: EES.
  • Martin, G.T. (1974, 1989): The Royal Tomb at el-'Amarna, 2 bind. London: EES.
  • Aayko Eyma red. (2003): A Delta-Man in Yebu, Universal-Publishers
  • Waterson, Barbara (1999): Amarna: Ancient Egypt's Age of Revolution.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]