Edward, den svarte prinsen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Edward, den svarte prinsen
Edward the Black Prince - Illustration from Cassell's History of England - Century Edition - published circa 1902.jpg
Født 15. juni 1330 (juliansk)
Woodstock
Død 8. juni 1376 (juliansk) (45 år)
Palace of Westminster
Gravlagt Canterburykatedralen
Ektefelle Joan av Kent
Far Edvard III av England
Mor Philippa av Hainaut
Søsken
Barn Rikard II av England, Edward of Angoulême, Roger Clarendon
Yrke Militærperson
Nasjonalitet Kongeriket England

Edward av Woodstock, kalt for den svarte prinsen (15. juni 13308. juni 1376) var den eldste sønnen til kong Edvard III av England og Philippa av Hainaut. Han var den første hertug av Cornwall (fra 1337), prins av Wales (fra 1343), og hertug av Aquitaine (1362–1372).

Han ble omtalt som Edvard av Woodstock tidlig i livet etter sitt fødested og siden 1500-tallet har han populært blitt omtalt som «den svarte prisen», muligens en henvisning til hans svarte rustning.[1] Han var en framstående hærfører og hans seirer over franskmennene i slaget ved Crécy seksten år gammel og senere ved Poitiers gjorde han meget populær i England i løpet av hans levetid. I 1348 ble han slått til ridder av hosebåndsordenen som den andre i rekken etter sin far Edvard III.

Edvard giftet seg med sin kusine Johanna av Kent i 1362 ved Windsor Castle. Hun var datter og arving av Edmund av Woodstock, 1. jarl av Kent, barnebarn av Edvard I av England og hans andre hustru Margaret av Frankrike. Han fikk to barn med henne.[1]

Edvard døde et år før sin far og ble da den første engelske prins av Wales som ikke ble konge av England. Tronen gikk da til hans sønn Rikard II, en mindreårig, da hans far døde. Historikeren Richard Barber har kommentert at Edvard, den svarte prinsen, har fått «relativt liten oppmerksomhet fra seriøse historikere, men figurer framtredende i populærhistorie.»[2]

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Han ble født i Woodstock Palace i Oxfordshire. I 1333 ble han jarl av Chester, og i 1337 hertug av Cornwall. Edward var dermed den første som fikk en engelsk hertugtittel. I 1343 ble han prins av Wales.

Prinsen er mest kjent for sine militære talenter. Han deltok i slaget ved Crecy sammen med sin far, da han bare var seksten år gammel, og viste seg som svært tapper. Ti år senere hadde han kommandoen i slaget ved Poitiers, også en engelsk seier, og i 1367 seiret han i slaget ved Najera i det nordlige Castilla.

Han fortsatte en tidligere tradisjon med å bruke walisiske og engelske bueskyttere i hæren, og den engelske langbuen var en viktig faktor i flere slag. Edward var en av de første kommandanter som begynte å utstyre troppene med uniformer; han gav sine styrker fra Cheshire og Flintshire grønne og hvite klær.

Edwards grav i Canterburykatedralen

Han skal ha hatt sitt emblem, prinsen av Wales' fjær og mottoet «Ich diene» (tysk: «Jeg tjener») fra kong Johan av Böhmen, som han kjempet mot ved Crecy. Ifølge legenden gikk prinsen etter slaget over til kongens lik. Kongen var blind, men hadde allikevel ridd inn i slaget, og prinsen beundret ham for dette. Han løftet opp kongens hjelm, som var pyntet med strutsefjær, og tok hans motto som sitt eget. Både våpenet med fjær og mottoet ble også brukt av prinsens brødre.[1]

Edward vokste opp sammen med sin kusine Joan eller Johanna av Kent. Han giftet seg med henne i oktober 1361; ekteskapet var kontroversielt. Paret fikk to sønner: Edward, som døde som spedbarn, og den senere Richard II. Han ble kort tid etter bryllupet sendt for å styre provinsen Aquitaine på sin fars vegne, og i 1367 fikk han også makten i Biscaya av Pedro I av Castilla.

Han felttog på kong Pedros vegne ødela hans helse og hans økonomi, og han måtte i 1371 gi opp Aquitaine og vende tilbake til England. Etter å forsøkt å ta del i styret av landet måtte han snart etter innse at han ikke kunne vende tilbake til noen militær aktivitet. Han døde i Westminster den 8. juni 1376, 45 år gammel,[1]treenighetssøndag, og ble gravlagt i Canterburykatedralen. Hans unge sønn ble tronarving.

Tilnavnet Den svarte prinsen («Black Prince») ble ikke brukt i hans egen levetid; han var normalt kjent som Edward of Woodstock etter fødestedet. Det var antagelig først omkring 200 år etter hans død at navnet ble tatt i bruk, muligens fordi han brukte en svart rustning eller en svart kappe, eller fordi franskmennene så på hans seire i Hundreårskrigen som et heller mørkt kapittel. Siden tilnavnet ble tatt i bruk har han sjelden vært omtalt under andre navn.

Han var ridder av Hosebåndsordenen.

Død[rediger | rediger kilde]

I 1372 seilte Edvard på en militær ekspedisjon med sin far, men de mislyktes å gjøre landgang på den franske kysten grunnet motstående vinder. [3] Etter denne ekspedisjonen ble prinsens helse drastisk forverret, og han kunne ofte svime av grunnet svekkelse. Denne svake helsen fortsatte fram til han døde i 1376, 45 år gammel. [3] Han døde ved Westminster Palace og er gravlagt i Canterburykatedralen på sørsiden av helligdommen til Thomas Becket.[4]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d «Edward, the Black Prince», English Monarchs
  2. ^ Barber, Richard (1978): Edward, Prince of Wales and Aquitaine: a biography of the Black Prince. London: Allen Lane. ISBN 0-7139-0861-0.
  3. ^ a b Macnalty, A.S. (1955): «The illness of Edward the Black Prince» i: British Medical Journal 1 (4910), s. 411. PMC 2061131. PMID 13230513. doi:10.1136/bmj.1.4910.411.
  4. ^ «Royal connections to South East England»

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Barber, Richard (1978): Edward, Prince of Wales and Aquitaine: a biography of the Black Prince. London: Allen Lane. ISBN 0-7139-0861-0.
  • Barber, Richard, red. (1986): The Life and Campaigns of the Black Prince: from contemporary letters, diaries and chronicles, including Chandos Herald’s Life of the Black Prince. Woodbridge: Boydell. ISBN 0-85115-435-2.
  • Green, David (2001): The Black Prince. Stoud: Tempus. ISBN 0752419897.
  • Barber, Richard ([2004] 2008): «Edward (Edward of Woodstock; known as the Black Prince), prince of Wales and of Aquitaine (1330–1376)» i: Oxford Dictionary of National Biography, Oxford University Press. betalingsmur
  • Green, David (2007): Edward, the Black Prince: Power in Medieval Europe. Harlow: Longman. ISBN 978-0-582-78481-9.
  • Green, David (2009): «Masculinity and medicine: Thomas Walsingham and the death of the Black Prince» i: Journal of Medieval History. 35, s. 34–51. doi:10.1016/j.jmedhist.2008.12.002.
  • Harvey, John (1976): The Black Prince and his Age. London: Batsford. ISBN 0-7134-3148-2.
  • Hoskins, Peter (2011): In the Steps of the Black Prince: the Road to Poitiers, 1355–1356. Woodbridge: Boydell. ISBN 978-1-84383-611-7.
  • Pattison, Richard Phillipson Dunn (1910): The Black Prince. London: Methuen.
  • Pepin, Guilhem (2006): «Towards a new assessment of the Black Prince's principality of Aquitaine: a study of the last years (1369–1372)» i: Nottingham Medieval Studies. 50, s. 59–114.
  • Tuchman, Barbara (1978): A Distant Mirror: the Calamitous 14th Century. New York City: Alfred A. Knopf. ISBN 0-394-40026-7.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

(en) Kategori:Edward, the Black Prince – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons


Forgjenger:
 Edvard III 
Prins av Wales
Etterfølger:
 Richard II 
Forgjenger:
 Edvard III 
Hertug av Aquitaine
Etterfølger:
 Richard II