Drame lyrique

Drame lyrique («lyrisk drama») er en fransk operaform fra hovedsakelig 1700- og 1800-tallet. Et karakteristisk trekk ved sjangeren er at den ytre operadramatikken er sterkt neddempet til fordel for framstillingen av hovedfigurenes sjelekvaler.

Til forskjell fra grand opéraog opéra comique var drame lyrique ikke knyttet til et parisisk operahus med samme navn og derfor langt mindre skarpt avgrenset som musikkform. Likevel var det en viss forbindelse med Théâtre-Lyrique Impérial (dagens Théâtre de la Ville) som åpnet i 1862.

Historie

Enkelte melodramaer og sentimentalistiske operaer på 1700-tallet fikk etter Jean-Jacques Rousseaus Pygmalion (1770) beskrivelsen drame lyrique eller scène lyrique. Jean Frédéric Edelmann og Étienne-Nicolas Méhul brukte betegnelsen. Drame lyrique skiller seg fra den pompøse hoff-genren tragédie lyrique og har sammenheng med den framvoksende borgerklassens interesse for individets sjelstilstander i tiden rundt den franske revolusjonen. I likhet med den beslektede opéra comique var drame lyrique ofte knyttet sammen med ballettdans.

Som navn på en musikkform ble drame lyrique først relevant etter 1860, etter at konkurransen mellom grand opéra og opéra comique – sjangre som dominerte det parisiske operalivet etter rundt 1830 – var begynt å svekkes. Drame lyrique skiller seg fra Richard Wagners massive musikkdrama og den mer krasse dramatikken i verismo-operaen, men hentet også elementer fra dem. Impulser til framveksten av denne sjangerformen kom blant annet fra Giuseppe Verdi (f.eks. La traviata, 1853).

De narsissistiske heltene i Faust (1859) av Charles Gounod, Mignon (1866) av Ambroise Thomas og Werther av Jules Massenet (1892) er karakteristisk for drame lyrique. Claude Debussy gjorde med Pelléas et Mélisande (1902) sjangeren til en impresjonistisk kunstform og erstattet sentimentaliteten med en psykoanalytisk kjølighet. Giacomo Puccini integrerte trekk fra drame lyrique i sine operaer, mens avantgardistene på begynnelsen av 1900-tallet avviste sjangeren.

Noen drame lyrique-operaer

• Werther av Jules Massenet
• La vida breve av Manuel de Falla
• Proserpine av Camille Saint-Saëns
• Fra de dødes hus av Leoš Janáček
• Manon Lescaut av Giacomo Puccini
• I Lombardi alla prima crociata av Giuseppe Verdi
• Monna Vanna og Gismonda av Henry Février

Litteratur

• John Warrack og Ewan West: The Oxford Dictionary of Opera, Oxford University Press 1992, ISBN 0-19-869164-5
• Sieghart Döhring, Sabine Henze-Döhring: Oper und Musikdrama im 19. Jahrhundert (= Handbuch der musikalischen Gattungen. Bind. 13), Laaber, Laaber 2016. ISBN 978-3-89007-136-7
• Roland Mancini et Jean-Jacques Rouveroux, Guide de l'opéra, Fayard, coll. Les Indispensables de la musique, Paris, 1995 ISBN 2-213-59567-4