Melodrama (musikk)

Melodrama (gresk melos «sang» drama: «handling») i musikk er en dramatisk blandingsform der tale, gestikk og instrumentalmusikk inngår i et hele, men bortsett fra enkelte ledsagende kor uten sang som i vanlige operaer. Den moderne formen oppsto i Frankrike rundt 1760-tallet.

Musikkformen må ikke forveksles med melodrama i litteratur eller film, der betegnelsen brukes om verk som tar i bruk sterke eller overdrevne virkemidler.

Da melodramaet oppsto på 1700-tallet, lå vekten på musikk med dans og pantomimisk gestikk. I dag tenker man mer på tale understøttet av musikk.

I de greske tragediene var rytmisk tale muligens akkompagnert av musikk. «Tale til musikk» i William Shakespeares teaterstykker kan ha vært forløpere for melodramaet. En lignende tradisjon fantes i det protestantiske skoledramaet som delvis ble ledsaget av improvisert musikk.

Sannsynligvis er opphavet å finne i 1700-tallets ballettmusikk og pantomimer som ble oppført på de parisiske boulevardteatrene (théâtre de la foire).

Scene fra Peter Winters melodrama Lenardo und Blandine, 1783. Kopperstikk.

Jean-Jacques Rousseaus Pygmalion (1762, oppført 1770) regnes som det første selvstendige melodramaet. De dramatiske pantomimescenene blir underbygget av musikken som spilles mellom de talte avsnittene, for eksempel illustrerer ouverturens hammerslag kunstnerens arbeid på statuen. I Georg Bendas melodramaer – eksempelvis Ariadne auf Naxos (1774) – blir tale og bevegelse samtidig understøttet av dramatisk musikk. Også Johann Wolfgang von Goethe skrev et melodrama, Proserpina, som Franz Carl Adelbert Eberwein satte musikk til.

Det ble laget flere melodramaer med utgangspunkt i annet populært litterært stoff, eksempelvis skrev Joseph Franz von Götz balladen Lenardo und Blandine av Gottfried August Bürger om til et melodrama som Peter von Winter tonesatte. Temaet er et tradisjonelt vanitasmotiv: Blandine foran urnen med sin elskedes aske. Götz ga ut en serie med kopperstikk som illustrerte handlingen på tegneserieform. Moten varte ikke lenge, men framfor alt Bendas melodramaer var populære et stykke inn på 1800-tallet.

Standardfigurer i melodramaer er en uskyldsren heltinne som attrås av en skurkeaktig intrigant, en tapper helt og en komisk person som ofte er en «good guy». Stykkene var utstyrs- og personkrevende, i enkelte stykker sto det levende dyr på scenen.

Litteratur

• G. M. Bergman: «Den professionelle instruktør gør sin entré, 1750-1850» i Ludvigsen, C & Kehler, S: Teatrets historie 1962
• Ulrich Kühn: Sprech-Ton-Kunst: musikalisches Sprechen und Formen des Melodrams im Schauspiel- und Musiktheater (1770–1933). Tübingen: Niemeyer 2001
• Matthias Nöther: Als Bürger leben, als Halbgott sprechen. Melodram, Deklamation und Sprechgesang im wilhelminischen Reich. Böhlau: Köln/Weimar 2008
• Jan van der Veen: Le mélodrame musical de Rousseau au romantisme. Ses aspects historiques et stylistiques. Den Haag: Nijhoff 1955
• James L. Smith: Melodrama. London: Methuen 1973