Dominique Marie Varlet

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Dominique Marie Varlet
Født15. mars 1678[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Paris[5]
Død14. mai 1742[1][2][4]Rediger på Wikidata (64 år)
Haag[6]
BeskjeftigelseKatolsk prest (1706–), katolsk biskop (1719–) Rediger på Wikidata
Embete
  • Roman Catholic Bishop of Baghdad (1719–1719)
  • titulærbiskop (1718–) Rediger på Wikidata
Utdannet vedUniversitetet i Paris, Sorbonne
NasjonalitetFrankrike
Dominique Marie Varlet på Commons

Dominique Marie Varlet (latin: Dominicus Maria Varlet; født 15. mars 1678 i Paris, død 14. mai 1742 i Haag) var katolsk titularbiskop av Askalon. Han ble en av grunnleggerne av den gammelkatolske kirke i Nederland.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Varlet var sønn av skuespillere i Paris. Hans far var Achille Varlet, kjent som Sieur de Verneuil; hans onkel Charles Varlet (scenenavn: La Grange) var en av de mest kjente skuespillere i Molières teatertrupp. Lite vites om hans mor utenom at hun var datter av en hattemaker i Paris, var meget yngre enn sine ektemann, og at også hun hadde vært involvert med teater.[7] Varlets foreldre hadde syv barn, hvorav tre overlevde inn i voksenalder, nemlig Dominique og hans yngre søsken Jean-Achille (1681-1720) og Marie-Anne.[8]

I likhet med Molière og vennene hans, blant annet naturviteren og filosofen Blaise Pascal, stod Varlets foreldre sannsynligvis nær de jansenistiske kretser i klosteret Port-Royal.[trenger referanse]

Prest[rediger | rediger kilde]

Han studerte ved oratorianernes hovedseminar i Paris, som også var påvirket av Port-Royal, og tok eksamener ved Collège de Navarre i 1701 og doktorgraden i 1706 ved Sorbonne. Samme år ble han presteviet, og utøvde til å begynne med sitt embete i forskjellige prestegjeld i Paris-området. I 1711 ble han tatt opp i Societé des Missions Etrangères, som sendte ham som misjonær til Canada i 1712. Der virket han fra 1713 til 1718 i Québec-regionen så vel som i fransk Louisiana med Illinois. Hans første oppgave var å gjenopplive Sainte-Famille-misjonen for tamaroastammen i Cahokia (ved det senere East St. Louis i Illinois), som hadde vært uten prest siden fader Marc Bergiers død i 1707.[9]

Biskop[rediger | rediger kilde]

Varlet ble kalt tilbake til Paris for så å bli sendt til Persia. Pave Klemens XI utnevnte ham i 1718 til titulærbiskop av Ascalon og koadjutorbiskop i Babylon, det vil si det latinske erkebispedømme med sete i Bagdad. Den ordinære biskop der var Louis-Marie Pidou de Saint-Olon. Den 19. februar 1719 ble han bispeviet av Jacques de Goyon de Matignon, biskop av Condom. Medkonsekrerende var Louis-François Du Plessis de Mornay, koadjutorbiskop av Québec, og Jean-Baptiste Massillon, biskop av Clermont. Dagen etter kom nyheten til Paris om at biskop Pidou av Babylon var død på slutten av 1717 og at Varlet derfor med det samme var blitt hans etterfølger.

Biskop Varlet dro da umiddelbart avsted for å komme til sitt bispedømme. Han reiste til Nederlendene med en fransk konsul, og der bodde han hos Cornelius Steenoven, som senere ble erkebiskop av Utrecht. Bispestolen Utrecht var vakant på den tiden, så Varlet foretok noen konfirmasjoner der, noe som førte til bestyrtelse i Roma.[trenger referanse] Nuntiaturene i Polen og Tyskland ble beordret til å stanse Varlet umiddelbart.

Intetanende om dette tok biskop Varlet et skip til St. Petersburg. Etter syv og en halv måned ankom han Schamake (kanskje dagens Astrakhan eller i dagens Aserbajdsjan), men var ikke i stand til å reise til sin bisperesidens, som var i Hamadan, på grunn av en borgerkrig. Den 26. mars 1720 overrakte en representant for den romerske kurie ham den suspensjon som paven hadde erklært et år tidligere fordi han hadde konfirmert i Holland, og fordi han ikke hadde undertegnet den pavelige bulle Unigenitus Dei filius.

Varlet i Nederland[rediger | rediger kilde]

Varlet vendte tilbake til Paris og for å verge seg mot sin fordømmelse, noe som ble dårlig mottatt i Roma. Oppholdet i Paris ble for usikkert for ham, han dro i eksil i Holland. Presset fra Roma ble enda sterkere da katedralkapitlet til Utrecht valgte en erkebiskop uten å ha innhentet Romas samtykke. Den 27. april 1723 valgte de Cornelius Steenoven, som ble ordinert til biskop av Varlet den 15. oktober 1724. Dette innbragte alle de involverte ekskommunikasjonsstraff.

Etter Steenovens død valgte katedralkapitlet Barchman Wuytiers til ny erkebiskop, og han ble i 1725 også bispeviet av Varlet. Wuytiers døde i 1733, ennå ikke førti år gammel. Katedralkapitlet valgte da Theodorus van der Croon som hans etterfølger. Varlet nektet først å foreta bispevielsen.

På spørsmålene til åger («er det tillatt å ta renter?» - avvist av Varlet) og mirakler (mirakuløse helbredelser i Nederland, - forsvart av Varlet), inntok Varlet en outsiderposisjon. I dette måtte imidlertid følge ham, det var nødvendig for å få ordnet med bispevielse for den nyvalgte erkebiskop. Denne fant sted i 1734, etter halvannet år.

Denne erkebiskopen døde også fire år senere. Domkapitlet valgte da Petrus Johannes Meindaerts som hans etterfølger, og han ble bispeviet 17. oktober 1739 av Varlet.

Død[rediger | rediger kilde]

Biskop Varlet, som på den tiden allerede var alvorlig syk, døde i 1742. Han hadde fortsatt ikke klart å komme seg til Bagdad; bispedømmet ble ledet siden 1728 av provikaren Emmanuel Ballyet, som også etterfulgte ham som biskop.

Episkopalgenealogi[rediger | rediger kilde]

Hans episkopalgenealogi er:

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 28. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Dictionary of Canadian Biography, oppført som DOMINIQUE-MARIE VARLET, Dictionary of Canadian Biography ID varlet_dominique_marie_3, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b Social Networks and Archival Context, oppført som Dominique Marie Varlet, SNAC Ark-ID w67q2ksb, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 15. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 31. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ Hurtubise, Pierre: «Dictionary of Canadian Biography» hod http://www.biographi.ca/en/bio/varlet_dominique_marie_3E.html
  8. ^ Hurtubise, Pierre: «Dictionary of Canadian Biography» hodt http://www.biographi.ca/en/bio/varlet_dominique_marie_3E.html
  9. ^ Hurtubise, Pierre: «Dictionary of Canadian Biography» hos http://www.biographi.ca/en/bio/varlet_dominique_marie_3E.html
  10. ^ varlet.html, lest 13. november 2021

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • John Mason Neale: A History of the So-Called Jansenist Church of Holland. John Henry and James Parker, Oxford 1858.
  • Bastiaan Abraham van Kleef. Dominicus Maria Varlet (1678-1742): ein Beitrag zur Geschichte der Utrechter Kirche. s. 78–104, 149–177, 193–225. «auch als Separatdruck» 
  • Serge A. Thériault: Dominique-Marie Varlet. Lettres Du Canada Et De La Louisiane 1713–1724. Québec 1985, ISBN 2-7605-0378-X.
  • Old Catholic Church of the Netherlands, Utrecht Archives (Hrsg.): Gallicanism And Ultramontanism In Catholic Europe In The 18th Century. Foreign Correspondence And Other Documents From The Archive Of The Jansenist Archbishops Of Utrecht, 1723–1808 on microfiche. Utrecht / Amsterdam 2003.
  • Serge A. Thériault. Msgr. Dominique M. Varlet. Originator of the Old Catholic Apostolic Succession 1678–1742. Berkeley. 
  • Guy, red., Basil (1986). Domestic Correspondence of Dominique-Marie Varlet, Bishop of Babylon 1678-1742. Leiden: E.J. Brill. 
  • Moss, C.B. (1948). The Old Catholic Movement: Its Origins and History. Berkeley, CA: The Apocryphal Press. ISBN 0-9764025-9-9. 
  • Thériault, Serge A. "La Sainte Trinité dans la théologie de Dominique Varlet, aux origines du vieux-catholicisme", Internationale Kirchliche Zeitschrift, Jahr 73, Heft 4 (okt.-des. 1983), p. 234-245.
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Dominique_Marie_Varlet&oldid=24334820»