Emmanuel Ballyet
| Emmanuel Ballyet | |||
|---|---|---|---|
| Født | 21. nov. 1702[1] | ||
| Død | 4. apr. 1773 (70 år) | ||
| Beskjeftigelse | Katolsk prest, katolsk biskop (1743–) | ||
| Embete |
| ||
Emmanuel Ballyet, O.C.D. (født 18. november 1702 i Marnay i Frankrike, død 4. april 1773 i Bagdad i Det osmanske rike) var en fransk katolsk biskop tilhørende karmelittordenen.
Liv og virke[rediger | rediger kilde]
Bakgrunn[rediger | rediger kilde]
Jean-Claude Ballyet (også Baillet) var sønn av en notarius, gikk inn i de uskodde karmelitters kloster i Gray og fikk ordensnavnet Emmanuel de Saint-Albert. Hans eldste bror Philibert var prior (Symphorien de Saint)-André Ballyet der 1690–1775, og senere generalsuperior av ordenen).
Prest[rediger | rediger kilde]
Han ble ordinert til prest i 1726, og fikk idere opplæring og undervisning ved misjonsseminaret San Pancrazio i Roma. I mars 1728 ble han utsendt av Kongregasjonen de Propaganda Fide som en apostolisk vikar til Bagdad, hvis biskop Dominique Varlet oppholdt seg i Nederland.
Da han kom dit i september 1728, lærte han seg tyrkisk og de lokale språkene, og posisjonerte seg offisielt under beskyttelse av Frankrike. Han fikk tillatelse fra pasjaen i Bagdad til å grunnlegge en misjon med en kirke, en bolig for misjonærer, en skole og et hospits, men det ble ødelagt igjen i 1737 som et offer for sjalusien fra kristne sekter og av forfølgelse fra tyrkerne. De fengslede misjonærene måtte løses ut mot løsepenger.
Konsul, biskop[rediger | rediger kilde]
Ballyet påkalte deretter den franske konges beskyttelse, og fikk embedet som fransk konsul i Bagdad den 8. mai 1741. Tilknyttet dette var (etter hans forgjenger Varlets død) kontoret som han benyttet som biskop av Babylon-Baghdad, som han ble ordinert til 21. desember 1743 av biskop Paul Alphéran de Bussan i katedralen på Malta. Han ble på Malta til oktober 1741 og nådde tilbake til Bagdad igjen den 5. juli 1746, etter å ha krysset eller reist gjennom Syria, Libanonfjellene og Aleppo.
I sin rapport av 3. mai 1746 til Jean-Frédéric Phélypeaux, comte de Maurepas, den franske marineminister med ansvar for koloniene, påpekte han Bagdads økonomiske betydning, som turde ha økt på grunn av krigen mellom Frankrike og England i India. I 1747 foretok han en pastoralreise sør for bispedømmet sitt. Imidlertid forble hans stilling i Bagdad prekær: Etter den tyrkiske guvernøren Achmet Pashas død tidlig i 1749, utviklet det seg uro. Forfølgelsene av kristne tok til igjen. Huset hans ble okkupert og plyndret 31. juli 1749, og han ble holdt fengslet i åtte dager.
I november 1753 vendte han tilbake til Europa for å forsvare sine materielle interesser, både i Roma, hvor han oppholdt seg i november 1753 og ble mottatt flere ganger av pave Benedikt XIV, og i Paris, hvor han etter erkebiskopen av Besançon, Antoine-Pierre II de Grammonts død, mottok det vakante benediktinerklooster Morteau i Franche-Comté den 7. september 1754 og med det var sikret med en årlig inntekt på 15.000 livres. Paven takket ham for rapporten til pave Benedikt XIV, som ble utgitt i Roma i 1754 på fransk og latin, ved å sende ham 2.500 romerske scudi.
Etter et fem måneder langt opphold i Franche-Comté returnerte han til Bagdad den 24. mai 1756 via Alexandretta og Aleppo, etter å ha krysset ørkenen på bare tre uker. Han tok seg av å kjøpe hester til den franske konge og fullførte sin medaljesamling på 6300 stykker, som etter hans død kom i eie av en herre av Magnoncourt fra Frasne-le-Châtel og ble solgt i Paris i 1841.[2]
I 1760 mistet han ved et dekret fra Propagandakongregasjonen en del av sin jurisdiksjon.
I 1765 vendte han tilbake til Frankrike for siste gang, og ankom i februar 1766 etter en vanskelig reise der han hadde måttet kjøpe seg fri i Damaskus og Morea. I Franche-Comté var det stridigheter med benediktinerne av Morteau, som etter flere rettssaker ble avgjort med en avtale inngått 1. april 1767 og registrert i mars 1772 i parlamentet i Besançon. Deretter dro han til Paris og Roma, hvor han fikk sine portretter malt, og nådde Bagdad igjen tidlig i november 1767.
De siste årene hans i Persia var fredelige. Han rapporterte at handelen, som var skadelidende under virkningene av krigen mellom Tyrkia og Russland, ble gjenopptatt i 1772. Han døde i 1773 under en pestepidemi.
Verker[rediger | rediger kilde]
- Relation faite à Rome en 1754 à notre Saint-Père le pape Benoît XIV du commencement, du progres, et de l’etat present de la mission de Babylone. Roma, 1754
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Anne Mézin: Les consuls de France au siècle des lumières (1715–1792). Imprimerie Nationale, Paris, 1997, S. 118–119 ISBN 978-2-11-089158-7
- Daniel T Potts: From myth to history: Jean-Claude Ballyet, the French Enlightenment and Bisotun, i: Institute for the Study of the Ancient World at New York University Newsletter 19, Fall 2017 [1]
- Jean-Claude Ballyet, un Marnaysien à Bagdad … il y a 250 ans, i: Bulletin municipal de Marnay, décembre 1990
Episkopalgenealogi[rediger | rediger kilde]
Hans episkopalgenealogi er:
- Kardinal Scipione Rebiba (1504–1577)
- Kardinal Giulio Antonio Santori (1532–1602) * bispeviet 1566
- Kardinal Girolamo Bernerio (1540–1611) *1586
- Erkebiskop Galeazzo Sanvitale (1566–1622) *1604
- Kardinal Ludovico Ludovisi (1595–1632) *1621
- Kardinal Luigi Caetani (1595–1642) *1622
- Kardinal Ulderico Carpegna (1595–1679) *1630
- Kardinal Paluzzo Paluzzi Altieri degli Albertoni (1623–1698) *1666
- Pave Benedikt XIII (1649–1740) *1675
- Biskop Paul Alphéran de Bussan (1684–1757) *1728
- Biskop Emmanuel Ballyet (1702–1773) *1743[3]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Catholic-Hierarchy.org, katolsk hierarki ID baillet, www.catholic-hierarchy.org, besøkt 12. juli 2020[Hentet fra Wikidata]
- ^ Jfr. Adrien de Longpérier: Description des médailles du Cabinet de M. De Magnoncour. Firmin Didot Frères, Paris 1840.
- ^ http://www.catholic-hierarchy.org/bishop/baillet.html, lest 23. mai 2022