Cogito ergo sum
René Descartes | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | La Haye en Touraine, Frankrike | ||
| Æra | 1600-tallets filosofi | ||
| Region | Romersk-katolsk | ||
| Hovedinteresser | Metafysikk, Erkjennelsesteori, Matematikk | ||
Cogito ergo sum, på norsk jeg tenker altså er jeg, er René Descartes filosofiske grunnsetning, og utgangspunktet for å vite hva vi kan si med sikkerhet.[1] Frasen ble først brukt på fransk i Discours de la Methode (1637) og på latin i Principia philosophiae (1647).
Descartes utgangspunkt var å tvile på absolutt alt, men at det ikke er rasjonelt å tvile på sin egen eksistens mens man tviler. Descartes mente at dersom en demon forsøkte å få en til å tenke at en eksisterer, så må en eksistere for å bli lurt av demonen. Utsagnet må altså være sant.[2]
Dubito, ergo cogito, ergo sum, jeg tviler, derfor tenker jeg, derfor er jeg er en annen form skrevet av Antoine Léonard Thomas i et essay om Descartes i 1765.
Descartes mente at alt som er bevisst sin eksistens nødvendigvis må eksistere, og at vi uavhengig av sansene kan slutte at Gud må eksistere.[3] Dersom Gud ikke bedrar sansene våre må den skapte og objektive verden eksistere, og innførte den «cartesiske dualismen», et skille mellom ånd og materie, og subjekt og objekt.[4]
Kritikk[rediger | rediger kilde]
Søren Kierkegaard var kritisk til jeg-et i «cogito ergo sum». X tenker, og selv om jeg er X, kan tenkingen gjort av X være skilt fra eksistensen min. Descartes forutsetter, ifølge Kierkegaard, at det er jeg-et som gjør tenkingen, og at «cogito ergo sum» blir en type sirkelargument.