Den svenske antarktisekspedisjonen 1901–03
Den svenske antarktisekspedisjonen 1901–03 under ledelse av Otto Nordenskjöld var den første svenske ekspedisjonen til Antarktis. Det var også en av de første vitenskapelige ekspedisjonene til det for det meste uutforskede kontinentet. Til tross for at ekspedisjonen var spekket med strabasiøse opplevelser og problemer, fikk den et vellykket utfall og bidro til stor vitenskapelig fremgang.
Bakgrunn
[rediger | rediger kilde]På begynnelsen av 1900-tallet ble Sverige gjerne ansett som en moderne nasjon med interesse for vitenskap og tekniske nyvinninger. Adolf Erik Nordenskiölds oppdagelse av Nordøstpassasjen og polarforskningen i Arktis hadde bidratt til et godt rykte utenlands.[1] Allerede i 1889 hadde Adolf Nordenskiöld planer om en antarktisekspedisjon, og under den sjette geografiske kongressen i London i 1898 hadde internasjonale forskere satt frem en rekke spørsmål angående det ukjente kontinentet. Så langt hadde først og fremst sel- og hvalfangere beveget seg i området.
Forberedelser
[rediger | rediger kilde]Otto Nordenskjöld startet i 1899 planlegging av en ekspedisjon med hensikt å utforske de østre og nordre delene av Den antarktiske halvøy. Han fremla sin plan for Svenska Sällskapet för Antropologi och Geografi i januar 1900. Etter en kritisk granskning avslo imidlertid Kungliga svenska vetenskapsakademin søknaden om bidrag, og ekspedisjonen ble derfor helt privatfinansiert.[1]
Nordenskjöld deltok sommeren 1900 som geolog på en dansk ekspedisjon til Øst-Grønland. Her fikk han mulighet til å lære seg danskenes velutviklede polarteknikk, blant annet å kjøre med hundespann. Han gjorde seg også bekjent med ekspedisjonsfartøyet «Antarctic», en gammel, tremastet selfangstskute som han senere kjøpte inn til sin egen ekspedisjon.[2]
Deltakere
[rediger | rediger kilde]Carl Anton Larsen ble utpekt til kaptein på ekspedisjonsfartøyet «Antarctic». Larsen var en erfaren norsk kaptein som allerede hadde gjennomført flere sjøreiser i området. Videre inngikk den norske sledeføreren Ole Jonassen og en norsk besetning på 15 mann.[3]
Vitenskapsmennene ble vervet blant de naturvitenskaplige fakultetene ved Uppsala universitet, og omfattet:
- Johan Gunnar Andersson, arkeolog, paleontolog og geolog
- Karl Andreas Andersson, zoolog
- Gösta Bodman, kjemiker, mineralog og meteorolog, ansvarlig for de meteorologiske og magnetiske observasjonene
- Samuel August Duse, kartograf
- Erik Ekelöf, lege og bakteriolog
- Axel Ohlin, zoolog
- Carl Johan Fredrik Skottsberg, botaniker
- José María Sobral, en argentinsk sjøoffiser og vitenskapsmann sluttet seg til ekspedisjonen i Buenos Aires etter at Argentina hadde bidratt med forsyninger og proviant. Sobral skulle utføre en rekke vitenskapelige studier[2] og ble den første argentineren som satte sin fot på det antarktiske kontinent
- Frank Wilbert Stokes, amerikansk tegner gikk også ombord i Buenos Aires. Stokes, som hadde erfaring fra kalde trakter, malte fire oljemalerier og en produserte en rekke tegninger i løpet av reisen.[4]
Ekspedisjonen
[rediger | rediger kilde]Planen var opprinnelig at en forskergruppe under ledelse av Nordenskjöld skulle utforske området omkring Antarktishalvøya og finne en egnet plass for overvintringen, samtidig som Larsen og øvrige forskere skulle utforske Weddellhavet. Deretter skulle «Antarctic» hente opp Nordenskjöld for deretter å returnere til Sverige våren 1903.[5][2] I lasten fantes dessuten materialer til en hytte der forskerne skulle oppholde seg i vinterperioden.[6]
Utreise
[rediger | rediger kilde]Den 16. oktober 1901 forlot «Antarctic» Göteborgs havn. Samme år startet flere europeiske ekspedisjoner, blant andre Discovery-ekspedisjonen under ledelse av Robert F. Scott. Ekspedisjonen nådde Buenos Aires den 15. desember, der man lastet forsyninger[7] og tok ombord J.M. Sobral og F.W. Stokes. Den 21. desember fortsatte reisen sørover og man nådde Port Stanley på Falklandsøyene på nyttårsaften.
Første sesong, 1902
[rediger | rediger kilde]
Fartøyet fortsatte og nådde Sør-Shetlandsøyene den 11. januar, og man utforsket noen av øyene innen reisen fortsatte sørover gjennom Antarctic Sound (oppkalt etter fartøyet). Den 15. januar oppdaget man Hope Bay og fortsatte mot Pauletøya. Herfra fortsatte man deretter mot Seymourøya (som Larsen allerede hadde besøkt 1892) der man slo leir. Nordenskjöld fortsatte så videre sørover langs den ukjente kysten og kom så langt sør som 60° 10' S og 45° 7' V innen man vendte nordover 1. februar. Den 9. februar så man igjen land og valgte nå Snow Hill Island litt sør for Seymourøya til vinterleir. Nordenskjöld gikk iland med fem andre og det ble losset utrustning, proviant og hunder. «Antarctic» fortsatte deretter å utforske øyer omkring Sør-Georgia. Her valgte Larsen ut plassen for en framtidig hvalfangststasjon og plassen ble navngitt Grytviken. Til slutt nådde de Falklandsøyene.[7]
Det tok Nordenskjölds gruppe drøye to uker å sette opp leirhytta og et lite skjul for magnetismeobservasjoner. Været bedret seg i mars og det ble lagt ut flere depoter for bruk på turene langs kysten til sommeren. Utfartene ble avslyttet 31. oktober og «Antarctic» var ventet i begynnelsen av januar.[7]
Dagbøkene forteller om hverdagsrutiner, hjemlengsel og kjedsomhet. Dårlig vær til tross kunne man dog utføre en del turer der det ble samlet inn dyre- og plantefossiler og utført geologiske studier. Disse studiene kom senere delvis til å ligge til grunn for teoriene om kontinentaldriften.
Bodman var på grunn av sine oppgaver forhindret i å forlate leiren, og først i november fikk han anledning til å se seg om i området. Sammen med Ekelöf og sledeføreren Ole Jonassen gjennomførte de det Bodman senere kalte «En Picnic i Antarctis»: «Vår första dag afslutades med chateaubriand på kejsarpingvin jämte en kopp kaffe. Efter kvällsvarden in i våra sovsäckar med rockarne ihoprullade till huvudkuddar. Så togos piporna fram till en liten aftonrök och kommo vi öfverens om att icke allt för länge ligga och gona oss morgonen därpå.»[6][5]
Etter å ha overvintret på Falklandsøyene, forlot «Antarctic» havnen 5. november og seilte mot Ushuaia for å laste forsyninger. Det ble også overbragt meddelser til argentinske og svenske myndigheter om ders planlagte rute og leirplasser. «Antarctic» seilte sørover og Orléansstredet og Gerlachestredet ble kartlagt, før kursen ble lagt mot Antarctic Sound nærmere Nordenskjölds leir. Isforholdene førte imidlertid til at skuta ble sittende fast, og 29. desember ble det besluttet å sette i land Andersson, Duse og besetningsmedlemmet Toralf Grunden. Dette var ved Hope Bay, og de la igjen et depot før de bega seg i vei mot Snow Hill Island.[7]
Andre sesong, 1903
[rediger | rediger kilde]«Antarctic» kom seg senere løs og fortsatte mot Pauletøya, der fartøyet den 9. januar igjen satt seg fast. Den 3. februar kom hun seg nok en gang løs, men hadde nå sprunget lekk så Larsen ville forsøke å strandsette henne på Pauletøya. Den 12. februar, om lag 40 kilometer før de kom fram, sank «Antarctic». Besetningen hadde imidlertid lyktes i å berge en del forsyninger og utstyr, og de fortsatte den tunge veien til fots mot Pauletøya. Først den 28. februar nådde de fram og begynte å bygge en steinhytte.[7]
Da tidspunktet for «Antarctic»s planlagte tilbakekomst nærmet seg, skrev Nordenskjöld i sin dagbok 14. januar at det hadde gått «11 månader från den dag vi kommo hit. Ja, icke trodde jag då att det skulle bli så länge, och måtte nu ej följa 11 månader till, och kanske ytterligare 11, och framför allt måtte vi blott alla en gång komma härifrån». Sjøisen la seg etter en storm 18. februar, og de innså nå at de måtte tilbringe nok en vinter i leiren.[2]
Samtidig fortsatte Andersson, Duse og Grunden mot Snow Hill Island, men det var utfordrende å orientere seg. Etter noen uker avbrøt de forsøket og den 11. februar begynte de å oppføre en hytte ved Hope Bay med det begrensede utstyret de hadde til rådighet. Bygningen stod ferdig en måned senere, i tide til vintersesongen.
Ekspedisjonsmedlemmene livnærte seg på pingviner, fugleegg og sel. Den 7. juni omkom besetningsmedlemmet Ole Christian Wennersgaard på Pauletøya.
Om våren var sundet til Vega Island fremdeles tilfrosset, og mannskapet bega seg den 29. september igjen mot Snow Hill Island og nådde Vega Island 9. oktober. Den 12. oktober møtte de på Nordenskjöld som også var på vei mot Vega Island under en rekognoseringstur.[7]. Gruppen fra Hope Bay var så ustelte at Nordenskjöld ikke kjente dem igjen med det første.
Samtidig sendte Larsen en gruppe til Hope Bay 31. oktober for å hente gruppen der. Da de kom frem 4. november var leiren forlatt, og mennene hadde etterlatt en melding om at de hadde begitt seg mot Snow Hill Island. Nordenskjölds gruppe vendte nå mot Seymourøya, dit også Larsen nå var på vei.
Unnsetning
[rediger | rediger kilde]I slutten av oktober besluttet den argentinske marinen å sende et unnsetningsskip etter ikke å ha hørt fra ekspedisjonen på lenge. Korvetten «Uruguay» med kaptein Julian Irizar ankom Seymourøya 7. november[5][7] og en søkepatrulje ble satt i land. Patruljen fant først Bodman og Åkerlund i deres telt, og deretter Nordenskjölds gruppe. Den 9. november forlot «Uruguay» Snow Hill Island og traff etter kort tid på Larsens gruppe som var på vei mot øya. Dagen etter forlot de området og ankom Buenos Aires den 2. desember. Den 10. desember seilte de videre på fartøyet «Tijuca» via Hamburg og ankom omsider Stockholm 10. januar 1904.
Også i Sverige ble det i april planlagt og iverksatt en leteaksjon, men denne nådde fram først lenge etter argentinernes unnsetningsaksjon.[1]
Resultat
[rediger | rediger kilde]Ekspedisjonen mistet ett besetningsmedlem og sitt fartøy, men lyktes i å utføre en lang rekke undersøkelser og gjorde et stort antall geografiske oppdagelser. De geologiske studiene la grunnlaget for kontinentaldriftsteorien.
Det skulle drøye helt til 1949 før Sverige i den Norsk-britisk-svenske antarktisekspedisjonen gjennomførte en ny ekspedisjon til dette kontinentet.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b c Nordenskjöldartikkel Arkivert 10. mars 2012 hos Wayback Machine. Lisbeth Lewander, Göteborgs universitet
- ^ a b c d Antarktisartikkel Arkivert 24. april 2014 hos Wayback Machine. Universum.se
- ^ Liste over besetningen Arkivert 16. mai 2011 hos Wayback Machine. CoolAntarctica.com
- ^ Stokesartikkel, AntarcticCircle.org
- ^ a b c Bodmanartikkel Arkivert 17. juli 2011 hos Wayback Machine. Lisbeth Lewander, Göteborgs universitet
- ^ a b Ekelöfartikkel[død lenke] Eskilstuna Kuriren
- ^ a b c d e f g Otto Nordenskjöld, South-Pole.com
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Karlqvist, Anders (1985). Sweden and Antarctica. Stockholm: Stockholm Swedish Polar Research Secretariat. ISBN 91-970769-0-2.
- Andersson, J. G. (1944). Antarctic. Stockholm: Saxon & Lindström.
- Nordenskjöld, Otto. G. (1905). Antarctica. Stockholm.
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- (en) Swedish Antarctic Expedition – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- Om ekspedisjonen south-pole.com
- Kart over det utforskede området
- Bilde av ekspedisjonens vitenskapsmenn
