Den lille magellanske skyen
| Small Magellanic Cloud | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Observasjonsdata Epoke J2000 | |||
| Oppdaget av | Ferdinand Magellan | ||
| Stjernebilde | Tukanen | ||
| Rektascensjon | 00t 52m 44.8s[1] | ||
| Deklinasjon | -72° 49′ 43″[1] | ||
| Rødforskyvning | 158 ± 4 km/s[1] | ||
| Avstand | 197 ± 9 kly (61 ± 3 kpc)[2] | ||
| Type | SB(s)m pec[1] | ||
| Tilsynelatende dimensjoner (V) | 5° 20′ × 3° 5′[1] | ||
| Andre betegnelser | |||
| SMC,[1] NGC 292,[1] PGC 3085,[1] Nubecula Minor[1] | |||
Den lille magellanske skyen er en liten irregulær galakse og den nest nærmeste eksterne galaksen til Melkeveien. Den ligger omtrent 190 000 lysår unna og strekker seg over omtrent 3° av det sørlige stjernebildet Tukanen hvor den lett er synlig for det blotte øyet. Den har omtrent 2 % av massen til Melkeveien og har en fysisk bredde på rundt 15 000 lysår.
Sammen med den store magellanske skyen utgjør den lille magellanske skyen de magellanske skyene, som begge er oppkalt etter Ferdinand Magellan. Selv om den lille magellanske skyen inneholder mindre gass og støv enn den store magellanske skyen inneholder den på samme måte som den større galaksen mange H II- og stjernedannende regioner.
Observasjonshistorie[rediger | rediger kilde]
På den sørlige halvkulen har de magellanske skyene lenge vært inkludert i læren blant de innfødte innbyggerne, inkludert øyboere i sørhavene og infødte australiere. Den persiske astronomen Al Sufi kalte den største av de to skyene for «Al Bakr», den hvite okse. Europeiske sjøfolk kan ha lagt merke til skyene allerede i middelalderen da de ble brukt for navigering. Portugisiske og nederlandske sjømenn kalte dem Kappskyene, et navn som ble opprettholdt i flere århundrer. Under Ferdinand Magellans jordomseiling i 1519–1522 ble skyene beskrevet Antonio Pigafetta som svake skyer av stjerner.[3] I Johann Bayers himmelatlas Uranometria, utgitt i 1603, kalte han den minste skyen Nubecula Minor.[4] På latinsk betyr Nebecula en liten sky.[5]
Mellom 1834 og 1838 gjorde John Frederick William Herschel observasjoner av de sørlige skyene med sin 14 tommers refraktor fra Royal Observatory ved Kapp det gode håp. Mens han observerte Nebecula Minor beskrev han den som en skyete masse lys med en oval form og et lyssterkt sentrum. Innenfor området til denne skyen katalogiserte han en konsentrasjon av 37 tåker og hoper.[6]
En studie fra 12. desember 2023 konkluderer med at Den lille magellanske skyen trolig består av to ulike galakser som ligger i omtrent samme synsretning sett fra Jorden, den ene i avstand 195 000 lysår og den andre 215 000 lysår.[7]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ a b c d e f g h i «NASA/IPAC Extragalactic Database». Results for Small Magellanic Cloud. Besøkt 1. desember 2006.
- ^ Hilditch, R. W.; Howarth, I. D.; Harries, T. J. (2005). «Forty eclipsing binaries in the Small Magellanic Cloud: fundamental parameters and Cloud distance». Monthly Notices of the Royal Astronomical Society. 357 (1): 304–324. Bibcode:2005MNRAS.357..304H. arXiv:astro-ph/0411672
. doi:10.1111/j.1365-2966.2005.08653.x.
- ^ Westerlund, Bengt E. (1997). The Magellanic Clouds. Cambridge University Press. ISBN 0-521-48070-1.
- ^ O'Meara, Stephen James (2002). The Caldwell Objects. Cambridge University Press. ISBN 0-521-82796-5.
- ^ Lewis, Charlton Thomas (1918). An elementary Latin dictionary. American Book Company. ISBN 0-19-910205-8.
- ^ Herschel, John Frederick William (1849). Outlines of Astronomy. Philadelphia: Lea & Blanchard. ISBN 0-665-18744-0.
- ^ «Galactic Eclipse: The Small Magellanic Cloud is Forming Stars in Two, Superimposed Systems», Claire E Murray med flere, 12. desember 2023
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- «Small Magellanic Cloud» s. 369 i Philip's Astronomy Encyclopedia (2002).
