Den fransk-kinesiske krig

Den fransk-kinesiske krig
Bac Ninh inntas av franske tropper i 1884
Dato August 1884 - april 1885 Sted Sørøstlige Kina, Taiwan, nordlige Vietnam Resultat Fransk seier Annam og Tonkin ble en del av Fransk Indokina.
Stridende parter
Frankrike	Kina De svarte flaggs hær Vietnam
Styrker
15 000-20 000	25 000-35 000
Tap
2 100 drept eller såret	10 000 drept eller såret

Den fransk-kinesiske krig ble utkjempet mellom Frankrike og Qing-Kina mellom september 1884 og juni 1885. Frankrike ønsket seg kontroll over utløpet av Den røde flod som forbinder den rike kinesiske provinsen Yunnan med Hanoi og Sørkinahavet. Krigen førte til at de vietnamesisktalende regionene Annam og Tonkin ble annektert og lagt inn under Fransk Indokina.

Opptakt

Selv om Saigontraktaten åpnet Den røde elv for navigasjon, ble franske handelsfolk hindret i sin ferd tidlig i 1880-årene av militsregimentet De svarte flaggs hær, organisert av Liu Yung-fu (en etnisk zhuang og tidligere taipingopprører. Dermed sendte den franske regjering avsted en liten ekspedisjonsstyrke under kaptein Henri Laurent Rivière for å rense Den røde flods omland for styrker fra De svarte flaggs hær. Qinghoffet betraktet dette franske militære nærvær i Tonkin som en trussel mot keiserrikets grenser, og begynte å forberede seg på krig.

Krigen

De franske styrker under kaptein Rivière erobret citadellet i Hanoi den 25. april 1882. Hanoi var hovedstaden i Tonkin. Rivière ble selv drept under kampanjen mot De svarte flaggs hær i flodens deltaområde våren 1883. Dette utløste en krigersk stemning hjemme i Frankrike.

Den 25. august 1883 ble Huétraktaten undertegnet: Med den avstod keiseren av Annam hele Tonkin til Frankrike. Kina avviste traktaten, og sendte militære styrker inn i Tonkin. Selv om verken Frankrike eller Kina erklærte hverandre krig, kom det til kamphandlinger høsten 1883. Franske styrker inntok citadellene i Bac Ninh, Son Tay og Tuyen Quang.

Slaget ved Foochow, 23. august 1884, maleri fra 1800-tallet.

Med traktatene den 11. mai og 9. juni 1884 i Tianjin aksepterte Kina Huétraktaten.

Men senere i juni 1884 angrep kinesiske styrker ved landsbyen Bac Le en fransk styrke som var på vei for å okkupere landet i henhold til traktaten. Dette førte til at krigen ble utvidet. Selv om de militære kommandanter til lands og til vanns anbefalte et direkte angrep mot Qing-hovedstaden Beijing, avgrenset den franske statsminister Jules Ferry kamparenaene til Indokina og Sørkinahavet. Han fryktet at et angrep mot Beijing ville utløse respons fra andre europeiske makter, særlig fra Storbritannia og Russland. Den franske flåte under admiral Amédée Courbet blokkerte havnene Keelung og Tamsui på Taiwan og gjennomførte en amfibisk operasjon mot Qingstyrkene på øya.

Bayard, den franske flåtes flaggskip i Kina.

I august 1884 fulgte slaget ved Foochow (Fuzhou), der franske styrker fullstendig ødela den kinesiske flåte som lå ankret opp der. Denne flåten var i sin tid blitt bygd opp under franskmannen Prosper Giquels anvisninger. Slaget varte i mindre enn tretti minutter. Fra 1. oktober 1884 til juli 1885, okkuperte franskmennene Keelung (Jilong), og fra 29. mars 1885 dessuten Pescadoresøyene.

I Tonkin forhindret imidlertid monsunen offensive franske operasjoner, og kineserne klarte å rykke frem til randen av Rødeelvens delta. Kineserne beleiret fortet Tuyen Quang. Fremmedlegionen førte det franske forsvaret av fortet, noe som minnes i Fremmedlegionens offisielle marsj.

Den franske erobringen av Lang Son i februar 1885.

Fanen til «De svarte flaggs hær», erobret av franske styrker i Tonkin i 1885. Musée de l'Armée, Paris.

En fransk styrke bestående av to brigader marsjerte inn i Øvre Tonkin og erobret Lang Son i februar 1885. En brigade dro så for å unnsette Tuyen Quang, mens den andre ble igjen i Lang Son. Kommandanten for denne gjenværende brigaden gikk så på egen hånd til angrep mot de kinesiske styrker som var under gradvis oppbygging i traktene, og rykket over den kinesiske grense ved det som i dag er Vennskapsporten men den gang på kinesisk var Zhennanporten. Der ble franskmennene beseiret ved slaget ved Zhennanorten. Franskmennene kom seg tilbake til Lang Son, og klarte å slå tilbake et kinesisk motangrep ved Ky Lua.

Imidlertid ble brigadekommandanten såret mot slutten av slaget, og han som overtok ble muligens grepet av panikk. I alle fall beordret han Lang Son oppgitt den 28. mars 1885. Brigaden trakk seg tilbake i forvirring mor elvedeltaet, slik at nesten alle de franske erobringer i 1885 gikk tapt og slik at den øverstkommanderende for ekspedisjonskorpset, Louis Briere de l'Isle, ble overbevist om at selve elvedeltaet var truet. Hans alarmerende meldinger hjem til Paris førte til regjeringen Ferrys fall.

Etter noen få dager skjønte Briere de l'Isle at situasjonen likevel var så ille som det først hadde sett ut til. Men den nye departementsledelsen i Paris var oppsatt på å avslutte krigen.

Nederlaget, som franskmennene kalte «Tonkinaffæren», var en større politisk skandale for forkjemperne av fransk kolonialistisk ekspansjonisme. Det var ikke før i begynnelsen av 1890-årene at de franske kolonialistiske krefter på nytt fikk politisk innflytelse i hjemlandet.

Etterspill

Til tross for retretten fra Lang Son og den franske opplevelsen av at krigen hadde gått dårlig, var den generelle franske krigslykke både til lands og fremfor alt til sjøs så stor at den kinesiske mandarinen Li Hongzhang undertegnet en traktat som avsluttet krigen den 9. juni 1885, anerkjente Huétraktaten og avsluttet det kinesiske hegemoniet over Nguyen-dynastiet i Annam og Tonkin, og disse ble kort tid etter inkorporert i Fransk Indokina sammen med Cochinkina, Laos og Kambodsja som protektorater.

Traktaten førte til hard kritikk i Kina mot Li Hongzhang og mot hele Qing-regjeringen, og oppvekket nasjonalistiske strømninger over hele Kina. Krigen ble et viktig skritt mot Qing-styrets nedgang og fall, særlig i og med det ydmykende tapet av Sørflåten.

Krigen avdekket også alvorlige svakheter ved det trege Qings nasjonale forsvarssystem med uavhengige regionale hærer, ettersom de nordkinesiske styrker hadde nektet å være med på felttoget i sør.

I Frankrike var krigens viktigste følge at Ferrys regjeringen måtte gå av.

Fotnoter

Franske kolonifelttog

Brasil (1557–60) – Florida (1562–65) – Brasil (1612–15) – Marokko (1629) – Nord-Amerika (1641–1701) – Texas (1685–89) – Siam (1688) – Nord-Amerika (1689–97) – Nord-Amerika (1702–13) – Mississippi (1721–52) – Nord-Amerika (1721–1725) – Burma (1729–56) – Nord-Amerika (1744–48) – India (1746–48) – India (1749–54) – Nord-Amerika (1754–60) – Øst-Asia (1757–63) – Vietnam (1777–1820) – Nord-Amerika (1778–83) – Nord-Amerika og Asia (1778–83) – Haiti (1791–1804) – Santo Domingo (1796–1809) – Egypt-Syria (1798–1801) – Karibia (1804–10) – Indiskehav (1809–11) – Java (1811) – Hellas (1828–33) – Algerie (1830–47) – Mexico (1838–39) – Marokko (1844) – Filippinene (1844–45) – Argentina (1845) – Vietnam (1847) – Senegal (1854) – Cochinchina (1858–62) – Kina (1860) – Syria (1860–61) – Mexico (1861–67) – Japan (1863–64) – Korea (1866) – Nord-Vietnam (1873–74) – Tunisia (1881) – Madagaskar (1883) – Elfenbenskysten (1883–98) – Tonkin (1883–86) – Kina (1884–85) – Nord-Vietnam (1886–96) – Dahomey (1890) – Dahomey (1892–94) – Siam (1893) – Madagaskar (1895) – Tsjad (1898) – Sudan (1898) – Kina (1901) – Sudan (1909–11) – Marokko (1911) – Syria (1919–21) – Kilikia (1920–21) – Marokko (1920–26) – Vest-Afrika (1940) – Indokina (1940–41) – Syria-Libanon (1941) – Madagaskar (1942) – Nord-Afrika (1943) – Indokina (1945) – Sør-Vietnam (1945–46) – Indokina (1946–54) – Tunisia (1952–56) – Algerie (1954–62) – Kamerun (1955-1962) – Egypt (1956) – Marokko (1957–58) – Tunisia (1961)

Litteratur

• Pierre Loti: Trois journées de guerre en Annam. Editions du Sonneur : 104 p. ISBN 2-916136-04-5.

Eksterne lenker

• (en) Sino-French War – kategori av bilder, video eller lyd på Commons