Hopp til innhold

De fem dynastiers og ti kongedømmers tid

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Kinas historie
Kinas historie
Tidstavle over kinesisk historie
Sanhuangwudi-perioden (mytologisk)
Xià-dynastiet
Shāng-dynastiet
Zhōu
Vår- og høstannalenes tid Det østlige Zhōu
De stridende staters tid
Qín-dynastiet
Vestlige Hàn-dynasti Hàn
Xīn
Republikken Kina (Táiwān)

De fem dynastiers og ti kongedømmers tid (forenklet kinesisk: 五代十国; tradisjonell kinesisk: 五代十國; pinyin: Wǔdài Shíguó) er en periode i Kinas historie som begynte med avsettelsen av den siste keiseren av Tang-dynastiet i 907 og sluttet med grunnleggelsen av Song-dynastiet i 960. Denne perioden var preget av uro, krig og splittelse, og Kina var delt i en rekke kortvarige stater. Tradisjonelt har kinesiske historikere regnet med fem dynastier i nord i tillegg til ti andre kongedømmer, hvorav ni i sør, men det var også andre statsdannelser.

Fem dynastier

[rediger | rediger kilde]

Mot slutten av 800-tallet var Tang-dynastiet svært svekket, og de regionale kommandantene ble etter hvert praktisk talt selvstendige. Generalene kriget mot hverandre for å utvide sine egne områder, men anerkjente keiserens overhøyhet. Dette tok slutt i 907 da generalen Zhu Wen avsatte den siste Tang-keiseren, utpekte seg selv til keiser og grunnla det yngre Liang-dynastiet.

I Liangdynastiet hersket Zhu Wen over det meste av det nordlige Kina. Opprinnelig var han med i Huang Chaos opprørshær, men skiftet side og ble en avgjørende aktør i undertrykkelsen av opprøret. Derfor ble han gitt tittelen Xuanwu Jiedushi. Innen få år var gått hadde han konsolidert sin makt ved å knuse nabomaktene, og fikk tvang gjennom flytting av hovedstaden til Luoyang i det området er hans egen innflytelse. I 904 henrettet han keiser Zhaozong og innsatte hans 13-årige sønn som hersker under sin egen kontroll. Tre år etterpå fikk han gutten til å abdisere. Han utropte så seg selv til keiser.

Liang-dynastiet ble ikke allment anerkjent av de andre krigsherrene. En av de mektigste var prinsen av Jin, Li Cunxu. Li Cunxu utpekte seg selv til keiser i 923, styrtet Liang-dynastiet og grunnla det yngre Tang-dynastiet.

Etter dette fulgte noen roligere år, men i 936 gjorde generalen Shi Jingtang opprør. Han fikk støtte hos khitanerne i nord i bytte mot landavståelser og en årlig tributt. Med khitanenes hjelp seiret Shi Jingtang og kunne grunnlegge det yngre Jin-dynastiet.

Khitanernes støtte var imidlertid kortvarig. I 943 invaderte de Kina og i løpet av tre år knuste de Jin-riket, inntok hovedstaden Kaifeng og sendte keiseren i eksil. Khitanerne ble ikke lenge i Kina. Allerede i 947 vendte de tilbake til sitt hjemland i nord.

Maktvakuumet som oppsto ble fylt av generalen Liu Zhiyuan som grunnla det yngre Han-dynastiet.

Dette dynastiet ble offer for et statskupp allerede i 951 og ble etterfulgt av det yngre Zhou-dynastiet.

Zhou-dynastiet var sterkere enn de to foregående, og den andre Zhou-keiseren, Chai Rong, utvidet grensene mot sør og beseiret khitanene i nord. Men i 960 ble også dette dynastiet offer for et kupp.

Dette kuppet ble ledet av Zhao Kuangyin som grunnla Song-dynastiet. Med dette regnes de fem dynastiers og ti kongedømmers tid for å være over selv om gjenforeningen av Kina ikke var fullført før i 979.

Ti kongedømmer

[rediger | rediger kilde]

«Ti kongedømmer» er en samlebetegnelse for de ti viktigste andre statene i perioden. Av disse lå alle unntatt Nordre Han i sør. I tråd med teorien om Det himmelske mandat ble disse statene ansett som illegitime av senere kinesiske historikere.

Det fantes også en rekke andre stater, men som ikke medregnes blant de ti. Nevnes kan: Yan, Qi, Chengde Jiedushi (også kjent som Zhao), Yiwu Jiedushi, Dingnan Jiedushi, Wuping Jiedushi, Qingyuan Jiedushi, Yin, Ganzhou, Shazhou og Liangzhou.

Litteratur

[rediger | rediger kilde]