De fem dynastiers og ti kongedømmers tid
De fem dynastiers og ti kongedømmers tid (forenklet kinesisk: 五代十国; tradisjonell kinesisk: 五代十國; pinyin: Wǔdài Shíguó) er en periode i Kinas historie som begynte med avsettelsen av den siste keiseren av Tang-dynastiet i 907 og sluttet med grunnleggelsen av Song-dynastiet i 960. Denne perioden var preget av uro, krig og splittelse, og Kina var delt i en rekke kortvarige stater. Tradisjonelt har kinesiske historikere regnet med fem dynastier i nord i tillegg til ti andre kongedømmer, hvorav ni i sør, men det var også andre statsdannelser.
Fem dynastier
[rediger | rediger kilde]Mot slutten av 800-tallet var Tang-dynastiet svært svekket, og de regionale kommandantene ble etter hvert praktisk talt selvstendige. Generalene kriget mot hverandre for å utvide sine egne områder, men anerkjente keiserens overhøyhet. Dette tok slutt i 907 da generalen Zhu Wen avsatte den siste Tang-keiseren, utpekte seg selv til keiser og grunnla det yngre Liang-dynastiet.
I Liangdynastiet hersket Zhu Wen over det meste av det nordlige Kina. Opprinnelig var han med i Huang Chaos opprørshær, men skiftet side og ble en avgjørende aktør i undertrykkelsen av opprøret. Derfor ble han gitt tittelen Xuanwu Jiedushi. Innen få år var gått hadde han konsolidert sin makt ved å knuse nabomaktene, og fikk tvang gjennom flytting av hovedstaden til Luoyang i det området er hans egen innflytelse. I 904 henrettet han keiser Zhaozong og innsatte hans 13-årige sønn som hersker under sin egen kontroll. Tre år etterpå fikk han gutten til å abdisere. Han utropte så seg selv til keiser.
1...
[rediger | rediger kilde]Liang-dynastiet ble ikke allment anerkjent av de andre krigsherrene. En av de mektigste var prinsen av Jin, Li Cunxu. Li Cunxu utpekte seg selv til keiser i 923, styrtet Liang-dynastiet og grunnla det yngre Tang-dynastiet.
2...
[rediger | rediger kilde]Etter dette fulgte noen roligere år, men i 936 gjorde generalen Shi Jingtang opprør. Han fikk støtte hos khitanerne i nord i bytte mot landavståelser og en årlig tributt. Med khitanenes hjelp seiret Shi Jingtang og kunne grunnlegge det yngre Jin-dynastiet.
3...
[rediger | rediger kilde]Khitanernes støtte var imidlertid kortvarig. I 943 invaderte de Kina og i løpet av tre år knuste de Jin-riket, inntok hovedstaden Kaifeng og sendte keiseren i eksil. Khitanerne ble ikke lenge i Kina. Allerede i 947 vendte de tilbake til sitt hjemland i nord.
4...
[rediger | rediger kilde]Maktvakuumet som oppsto ble fylt av generalen Liu Zhiyuan som grunnla det yngre Han-dynastiet.
5...
[rediger | rediger kilde]Dette dynastiet ble offer for et statskupp allerede i 951 og ble etterfulgt av det yngre Zhou-dynastiet.
Zhou-dynastiet var sterkere enn de to foregående, og den andre Zhou-keiseren, Chai Rong, utvidet grensene mot sør og beseiret khitanene i nord. Men i 960 ble også dette dynastiet offer for et kupp.
Dette kuppet ble ledet av Zhao Kuangyin som grunnla Song-dynastiet. Med dette regnes de fem dynastiers og ti kongedømmers tid for å være over selv om gjenforeningen av Kina ikke var fullført før i 979.
Ti kongedømmer
[rediger | rediger kilde]«Ti kongedømmer» er en samlebetegnelse for de ti viktigste andre statene i perioden. Av disse lå alle unntatt Nordre Han i sør. I tråd med teorien om Det himmelske mandat ble disse statene ansett som illegitime av senere kinesiske historikere.
- Wuyue (904-978)
- Min (909-945)
- Nanping (906-963)
- Chu (897-951)
- Wu (904-937)
- Søndre Tang (937-975)
- Søndre Han (917-971)
- Nordre Han (951-979
- Eldre Shu (907-925)
- Yngre Shu (934-965)
Det fantes også en rekke andre stater, men som ikke medregnes blant de ti. Nevnes kan: Yan, Qi, Chengde Jiedushi (også kjent som Zhao), Yiwu Jiedushi, Dingnan Jiedushi, Wuping Jiedushi, Qingyuan Jiedushi, Yin, Ganzhou, Shazhou og Liangzhou.
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Frederick W. Mote: Imperial China 900–1800. Harvard University Press, Cambridge (Mass.) 1999, ISBN 0-674-44515-5.