De Long-øyene

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Plasseringen til De Long-øyene.
Kart over De Long-øyene.

De Long-øyene (russisk: Острова Де-Лонга, Ostrova De-Longa) er en øygruppe som ofte blir regnet som en del av Nysibirøyene i Russland. Den ligger øst for Novaja Sibir og består av Jeannetteøya, Henriettaøya, Bennettøya, Vilkitskijøya og Zjokhovøya. Disse fem øyene har et samlet areal på 228 km². Med 75 km² er Bennettøya den største av de. Øyene ligger rundt 77 °N, og er delvis dekket av isbreer. I 1996 var det samlede arealet av øyene som var dekket av is og breer 80,6 km².[1] Administrativt hører øygruppen til republikken Sakha i Russland.

De Long-øyene var en gang store åser på Den store arktiske sletten som en gong dannet den nordlige delen av Beringia i sen kvartær mellom Sibir og Alaska under Siste Glasiale Maksimum. Disse øyene er det som er igjen av en om lag 1,6 millioner kvadratkilometer stor slette som i dag ligger under Nordishavet og Østsibirhavet. I perioden rundt siste glasiale maksimum var havnivået 100-120 meter under dagens havnivå og kystlinjen lå 700-1000 km lenger nord enn i dag. Det var ikke mye is på sletten i denne perioden fordi den lå i regnskyggen til isbreene som dekket Nord-Europa. Det meste av Den store arktiske sletten kom under vann, bortsett fra Nysibirøyene og andre isolerte øyer, over relativt kort tid, om lag 7000 år, i tidlig eller midt i holocentiden.[2][3][4]

I det ekstremt kalde polarklimaet under Siste Glasiale Maksimum, for 17 000-24 000 år siden, ble det dannet små passive isbreer på De Long-øyene. Deler av denne isen er bevart på Jeannette, Henrietta og Bennettøyene. Spor av tidligere isbreer er bevart på Zjokovøya i form av fjellsider, dalbunner og is under overflaten.[2][5][4]

Geologi[rediger | rediger kilde]

Bergarter fra tidlig paleozoikum, nyere paleozoikum, krittiden og neogen er kartlagt på De Long-øyene. Bergarter fra tidlig paleozoikum er sediment fra kambrium og ordovicium med små mengder kalkstein innimellom. Fra nyere palezoikum finner en hovedsakelig foldet og forskutte basaltisk andesitt og dioritt, tuff, lava, årer og lagerganger. Av bergarter fra krittiden finner en basalter med argilitter, sandstein og noe kull. De yngste bergartene på De Long-øyene er basaltisk vulkanstein fra neogentiden.[6][7]

Historie[rediger | rediger kilde]

Jeannetteøya, Henriettaøya og Bennettøya ble oppdaget i 1881 av USS «Jeannette»-ekspedisjonen ledet av orlogskaptein George W. DeLong fra US Navy. De Long erklærte øyene USAs territorium.[8] USA påstår at dei ikkje nokon gong har vorte gjort krav på øyane.[9], men marinen sin avdeling innen forsvardepartementet påstår at de tok eierskap over Henriettaøya.[10]

I august 1901 var det russiske polarskipet «Zarja» på vei over Laptevhavet for å lete etter det sagnomsuste Sannikov Land (Zemlja Sannikova), men skipet ble raskt blokkert av pakkis ved Nysibirøyene. I 1902 prøvde de å nå Sannikov land, som var ment å ligge bortenfor De Long-øyene, og holdt fram over isen mens «Zarja» lå innelåst. Den russiske polfareren og lederen av ekspedisjonen, baron Eduard Toll og tre av mannskapet forsvant sporløst i november 1902 mens de reiste fra Bennettøya og sørover på løse isflak.

Vilkitskijøya og Zjokovøya ble oppdaget av Boris Vilkitskij under den russiske arktiske hydrografiske ekspedisjonen i 1913 og 1914. De ligger noe lenger sør (rundt 76°N) og er isfrie og langt mer lavtliggende.

Det lå en forskningsstasjon på Henriettaøya fr 1937 til 1963.[11]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Glazovskij, A.F., 1996, Russian Arctic. i J. Jania og J.O. Hagen, eds. Mass Balance of Arctic Glaciers. International Arctic Science Committee (Working Group on Arctic Glaciology) Report No. 5, Faculty of Earth Sciences University of Silesia, Sosnowiec-Oslo, Norway. s 62
  2. ^ a b Anisimov, M.A. og V.E. Tumskoy, 2002, Environmental History of the Novosibirskie Islands for the last 12 ka. 32nd International Arctic Workshop, Program og Abstracts 2002. Institute of Arctic og Alpine Research, University of Colorado at Boulder, s. 23-25.
  3. ^ Schirrmeister, L., H.-W. Hubberten, V. Rachold og V.G. Grosse, 2005, Lost world - Late Quaternary environment of periglacial Arctic shelves og coastal lowlands in NE-Siberia. Arkivert 18. juli 2011 hos Wayback Machine. 2nd International Alfred Wegener Symposium Bremerhaven, 30. oktober - 2. november 2005.
  4. ^ a b Alekseev, M.N., 1997, Paleogeography og geochronology in the Russian eastern Arctic during the second half of the Quaternary. Quaternary International. vol. 41-42, s. 11-15.
  5. ^ Makejev, V.M., V.V. Pitulko og A.K. Kasparov, 1992, The natural environment of the De Long Archipelago og ancient man in the Late Pleistocene og Early Holocene. Polar Geography and Geology. vol. 17, no. 1, s. 55-63.
  6. ^ Kosko, M.K., 1992, Major tectonic interpretations og constraints for the New Siberian Islands region, Russian Arctic. 1992 Proceedings International Conference on Arctic Margins, International Conference on Arctic Margins, US Marine Management Service, Alaska Region, Anchorage, Alaska, s. 195-200.
  7. ^ Kosko, M.K. og G.V. Trufanov, 2002, Middle Cretaceous to Eopleistocene Sequences on the New Siberian Islands: an approach to interpret offshore seismic. Marine and Petroleum Geology. vol. 19, no. 7, s. 901–919.
  8. ^ De Long, George Washington, 1883, The Voyage of the Jeannette. Boston: Houghton, Mifflin og Company.
  9. ^ Bureau of European og Eurasian Affairs, 2003, US State Department Fact Sheet. Washington, DC
  10. ^ Secretary of the Navy, 1882, The Jeannette Expedition in Report of the Secretary of the Navy, for the Year 1882. Arkivert 7. april 2008 hos Wayback Machine. US Government Printing Office, Washington, DC
  11. ^ Headland, R. K.,1994, OSTROVA DE-LONGA ('De Long Islands'), Scott Polar Research Institute

Koordinater: 76°39′N 153°39′Ø