Christian Mayer (astronom)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Christian Mayer
Christian Mayer.jpg
Født20. august 1719
Modřice
Død16. april 1783 (63 år)
Heidelberg
Beskjeftigelse Astronom, fysiker, matematiker
Nasjonalitet Tyskland
Medlem av Deutsche Akademie der Naturforscher Leopoldina, Royal Society, Bayerische Akademie der Wissenschaften
Utmerkelse Fellow of the Royal Society
InstitusjonerUniversitetet i Heidelberg

Christian Mayer (født 20. august 1719 i Mederitz nær Brünn i Mähren, død 16. april 1783 i Mannheim) var en tysk astronom, matematiker og fysiker og medlem av jesuitterordenen.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Han ble utdannet i gresk, latin, matematikk, filosofi og teologi (i Mainz), skjønt alle studiestedene er ikke kjent for ettertiden. Tidlig i tyveårene bestemte han seg for å bli jesuitt, noe som han høstet misbilligelse for fra sin fars side. Han gikk inn i jesuittordenen i Mannheim i 1745.

Mannheim og omegn, Charta Palatina, av Christian Mayer, rundt år 1775.

Christian Mayer var først lærer i matematikk og klassiske språk på jesuittes læreanstalt i Aschaffenburg. I 1751 ble han professor for filospfi ved Universitetet i Heidelberg, og i 1752 gikk han over til å inneha universitetets første lærestol for eksperimentell fysikk ved samme universitet. Han var imens blitt meget opptatt av astronomi.

Mannheims stjerneobservatorium

Under et opphold i Paris, der han skulle sette seg inn i vannforsyningssaker, ble han kjent med astronomene Nicolas Louis de Lacaille, Joseph-Jérôme de Lalande, César François Cassini de Thury og Pierre Bouguer, og lærte seg bruken av astronomiske og geodetiske instrumenter. Etter hjemkomsten observerte han med sine instrumenter en komet som kom i retur etter å ha svingt rundt om solen (1759), og likeså venuspassasjen i 1761 i Schwetzinger Schlossgarten, og i 1765 en partiell solformørkelse (og likeså en solformørkelse i 1778).

Han var da blitt utnevnt til hoffastronom i Mannheim, og fikk i oppdrag å utvelge instrumenter til bruk ved de nye stjerneobservatoier i Schwetzingen og Mannheim. I Mannheim kunne han deretter gjennomføre en rekke astronomiske observasjoner, og publiserte så forløpende en rekke verker innen faget.

Han søkte om, og mottok i desember 1765, et fellowship fra Royal Society.[1]

I 1769 ble han invitert il St. Petersburg for å observere Venuspassasjen, noe han gjorde sammen med Anders Johan Lexell.

I 1773, ble jesuittordenen oppløst av pave Klemens XIV, og som en følge av dette måtte han slutte som hoffastronom. Men han var ikke desto mindre i stand til å fortsette sine astronomiske observasjoner og studier.

Han var en av de første som studerte dobbelstjernene, som han oppdagen og systematisk undersøkte. Ved disse arbeider ble han en forgjenger til William Herschel. Hans instrumenter var imidlertid ikke helt sikre,ved det at det ikke alltid var mulig å skjelne mellom sanne dobbelstjerner og tilfeldige tilsynes tett ved hverandre synlige stjerner. I 1777-78 kompilerte han en katalog over 80 dobbeltsjerner, som han publiserte under tittelen Gründliche verteidigung neuer beobachtungen von fixsterntrabanten, welche zu Mannheim auf der kurfürstl. sternwarte entdeckt worden sind.

Verker i utvalg[rediger | rediger kilde]

  • Pantometrum Pacechianum, seu instrumentum novum pro elicienda ex una statione distantia loci inaccessi, 1762, Mannheim.
  • Basis Palatina, 1763, Mannheim.
  • Expositio de transitu Veneris, 1769, St. Petersburg.
  • Nouvelle méthode pour lever en peu de temps et à peu de frais une carte générale et exacte de toute la Russie, 1770, St. Petersburg.
  • Gründliche Vertheidigung neuer Beobachtungen von Fixsterntrabanten welche zu Mannheim auf der kurfürstl. Sternwarte endecket worden sind, 1778, Mannheim.
  • De novis in coelo sidereo phaenomenis in miris stellarum fixarum comitibus, 1779, Mannheim

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Library and Archive». Royal Society. Besøkt 2. oktober 2010. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]