Klemens XIV

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Klemens XIV
Clemens XIV
PopeClement-XIV.JPG
FødtGiovanni Vincenzo Antonio Ganganelli
31. oktober 1705
Santarcangelo di Romagna
Død22. september 1774
Roma
Gravlagt Santi Apostoli
Beskjeftigelse Geistlig, katolsk prest
DåpsnavnGiovanni (Gian) Vincenzo Antonio Ganganelli
Valgt19. mai 1769
Innsatt28. mai 1769
Saligkåret-
Helligkåret-
Festdag-
ForgjengerKlemens XIII
EtterfølgerPius VI

Klemens XIV (Clemens XIV) var født Giovanni (Gian) Vincenzo Antonio Ganganelli (født 31. oktober 1705 i Sant' Arcangelo di Romagna ved Rimini i Kirkestaten, død 22. september 1774 i Roma), var Den katolske kirkes pave fra 19. mai 1769 til sin død, den 249. i paverekken.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Giovanni Vincenzo Antonio Ganganelli var av enkel bakgrunn som andre barn av en kirurg i Sant' Arcangelo i Romagna, Lorenzo Ganganelli og hans hustru Angela Serafina Maria Mazza. Han vle døpt 2. november 1705.[1] Han ble sendt til skoler drevet av jesuitter i Rimmi og av piarister i Urbino.

Fransiskaner, prest[rediger | rediger kilde]

Han inntrådte som 19-åring i fransiskanerordenen, i 1723. Han fikk der ordensnavnet Lorenzo. Mellom 1724 og 1728 levde han i forskjellige ordenshus i Pesaro, Recanati og Fano, og stuferte der fremfor alt teologi. Deretter fortsatte han sine studier (fra 1728 til 1731) ved det romerske kollegium S. Bonaventura untder ledelse av Antonio Lucci, den senere biskop av Bovino, og tok doktorgrad i teologi i 1731.[2] Fryt turde å ha vært omtrent på samme tid at han ble presteviet.

Så underviste han filosofi og teologi i ti år i Ascoli, Bologna og Milano. Hans innstilling til jesuittene var positiv, noe som bevitnes for eksempel av at han viet ett av sine skrifter, Diatriba theologica historico-critico-dogmatica, til den hellige Ignatius av Loyolas minne.

I 1741 ble han fransiskanernes generaldefinitor.[1] På ordenens generalkapitler i 1753 og 1756 avslo han tilbudet om å bli valgt tid ordensgeneral - noen satte ut rykte om at det var firdi han egentlig siktet høyrere enn som så.[2]

Han var rådgiver for Inkvisisjonen, og fikk ry på seg som dyktig, intelligent og hensynsfull i dette henseende. Ganganelli ble venn med pave Benedikt XIV, som i 1758 utnevne ham til nok en gamg å granske anklager mot jødene om ritualmord; Ganganelli gjorde så og fant anklagene å være uten fundament.[3]

Kardinal[rediger | rediger kilde]

Han utnevnt til kardinalprest i 1759.

Pave[rediger | rediger kilde]

Etter en mer enn tre måneder lang konklave ble han valgt som pave den 19. mai 1769; han var den franske konges foretrukne kandidat.

Han opphevet bullen In coena Domini i 1770.

Han var en lærd og kunstelskende mann, men hadde liten fremgang i sin streben etter å få bragt orden i Kirkestatens finanser. Hele hans pontifikat var preget av av strider vedrørende jesuittordenens opphevelse. Klemens, som på ingen måte var blind for jesuittenes betydning for den pavelige kirkelige og sekulære styringsmyndighet og politikk, forsøkte først å skyve på avgjørelsen av spørsmålet inn i fremtiden. Men det bygde seg opp et veldig trykk, og til slutt gav han etter for overmakten. I 1772 ble Collegio Romano og jesuittenes øvrige institusjoner stengt i selve Kirkestaten, og den 21. juli 1773 underskrev pave Klemens Dominus ac Redemptor noster, den forordning som opphevet ordenen.

Dette tiltaket ble mottatt av de fleste makter med tilfredsstillelse. Det gjaldt for eksempel Portugal - paven fikk på nytt sendt en pavelig nuntius i Lisboa. Tsarrussland var imidlertid ikke glad for opphevelsen av jesuittordenen, som drev høyt skattede utdannelsesinstitusjoner der. Dermed kunne ordenen bestå der, nærmere bestemt i landsdelen Hviterussland.

Avignon og Venaissin, Benevento og Pontecorvo ble i april 1774 tilbakeført til Pavestolens verdslige domene.

Etter hans død gikk det rykter om at han var blitt forgiftet av jesuittene, siden han hadde oppløst ordenen året før.

Klemens XIV døde allerede 22. september 1774, og som ikke sjeldent er, oppstod det rykter om at han var blitt tatt av dage. Noen mente at han var blitt forgiftet av jesuittene, andre mener at han døde av skrekk - redd for at jesuittene ville forgifte ham. På sitt dødsleie sa han: «Jeg drar mot evigheten, og jeg vet hvorfor!» Da liket gikk raskt i oppløsning, tok man dette som bevis for at han hadde hatt rett i sin mistanke, men trolig døde han av lungebetennelse etter å ha ridd til kirken Santa Maria sopra Minerva i pøsregn, for å forestå utdelingen av legater til brudeutstyr på Maria bebudelsesdag.[4]

Ingen senere pave har valgt Klemens som navn.

Referanser[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Friedrich Wilhelm Bautz: «Klemens XIV» i Biographisch-Bibliographisches Kirchenlexikon (BBKL). Bind 1, Hamm 1975, sp. 1062–1063.
  • Natale Saliceti: Gutachten des D. Saliceti, Medici des apostolischen Palastes und Arztes des P. Clemens XIV. von der Ursache des Todes desselben 22. Sept. I774. I: Magazin zum Gebrauch der Staaten und Kirchengeschichte wie auch des geistlichen Staatsrechts catholischer Fürsten in Ansehung ihrer Geistlichkeit, Fünfter Theil, Frankfurt und Leipzig 1776, S. 304–323, books.google.de


Emblem of the Papacy SE.svg
Forgjenger:
Klemens XIII
Pave
(liste over paver)
Etterfølger:
Pius VI

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]