Charles-Marie Widor
| Charles-Marie Widor | |||
|---|---|---|---|
 |
|||
| Født | 21. februar 1844 Lyon |
||
| Død | 12. mars 1937 Paris |
||
| Ektefelle | Mathilde de Montesquiou-Fézensac | ||
| Nasjonalitet | Frankrike | ||
| Medlem av | Académie des Beaux-Arts | ||
| Utmerkelser | ridder av Æreslegionen | ||
|
|
|||
Charles-Marie Jean Albert Widor (født 21. februar 1844 i Lyon, død 12. mars 1937 i Paris) var en fransk organist og komponist, og er mest kjent for sine 10 orgelsymfonier.[1][2] Hans mest kjente verk er toccataen fra Symfoni for orgel nr. 5, som ofte spilles i bryllupsseremonier.
Han ble født i Lyon, og studerte musikk under sin far, som også var organist. Han fikk sin første større jobb som organist i kirken Saint-Sulpice i Paris i 1870. I 1890 tok han over etter César Franck som orgelprofessor ved Pariskonservatoriet, der han senere også ble komposisjonsprofessor.
Flere av hans studenter ble også berømte, blant annet Darius Milhaud, Louis Vierne og Marcel Dupré. Widor skrev musikk for en lang rekke instrumenter og ensembler, men hans verk for orgel blir oftest spilt. Hans komposisjoner inneholder bl.a. 10 orgelsymfonier, en messe for 2 orgler og 2 kor, symfonier for orgel og orkester, noen operaer med mer. Komplett verkliste finnes på Classical Composers.
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Clericetti, Giuseppe (2010). Charles-Marie Widor . La Francia organistica tra Otto e Novecento (italiensk). Varese : Zecchini. ISBN 978-88-6540-006-7.
- ^ Near, John Richard (1985). The Life and Work of Charles-Marie Widor. Boston University. OCLC:15132821.
|
