Le Corbusier

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «Charles-Edouard Jeanneret»)
Le Corbusier
FødtCharles-Édouard Jeanneret
6. okt. 1887[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
La Chaux-de-Fonds (Neuchâtel, Sveits)[5][6]
Død27. aug. 1965[1][2][7][3]Rediger på Wikidata (77 år)
Roquebrune-Cap-Martin (Alpes-Maritimes, Frankrike)[6]
BeskjeftigelseArkitekt, kunstmaler, skribent, byplanlegger, fotograf, tegner, tekstilkunstner Rediger på Wikidata
EktefelleYvonne Le Corbusier
FarGeorges-Édouard Jeanneret
SøskenAlbert Jeanneret
NasjonalitetSveits (18871965)[8]
Frankrike (1930–)[8][9]
GravlagtRoquebrune-Cap-Martin
Medlem avAmerican Academy of Arts and Sciences
Academia Nacional de Bellas Artes de Argentina
CIAM
Accademia delle Arti del Disegno
Utmerkelser
11 oppføringer
AIA Gullmedaljen
Royal Gold Medal (1953)
Frank P. Brown-medaljen (1961)
Storoffiser av Æreslegionen[10]
Sikkens-prisen (1963)[11]
Honorary doctor of ETH Zürich
Æresdoktor ved Universitetet i Genève
Æresdoktor ved universitetet i Cambridge
Honorary doctor of the University of Zurich
Kommandør av Ordre des Arts et des Lettres (1957)
Kommandør av Æreslegionen[12]
Signatur
Le Corbusiers signatur

Charles-Edouard Jeanneret (1887–1965), best kjent som Le Corbusier, var en sveitsisk-fransk arkitekt og byplanlegger. Han var en av pionerene innenfor modernistisk arkitektur.

Le Corbusiers karriere gikk over fem tiår. Med sine villaer i armert betong fikk han gjennombruddet sitt i 1920-årene, og senere i mellomkrigstiden arbeidet han blant annet i Sovjetunionen og med konsepter som Ville Radieuse. Etter andre verdenskrig stod han blant annet bak Unité d'habitation (der det mest kjente ligger i Marseille) og oppbyggingen av den helt nye delstatshovedstaden Chandigarh i indisk Punjab.

I 2016 ble Le Corbusiers arkitektoniske verker tatt opp i UNESCOs verdensarv.

Biografi[rediger | rediger kilde]

Charles-Edouard Jeanneret-Gris ble født i den lille sveitsiske byen La Chaux-de-Fonds. Han var sønn av en gravør i et av byens klokkefirmaer.

Le Corbusier på en sveitsisk franc

Fra 1901 studerte han på kunstskolen i hjembyen. Han studerte for å bli klokkegravør som faren, og i 1902 ble en av hans graverte klokker vist fram på en utstilling i Torino. Her utviklet han også en interesse for tegning. Overraskende nok var det ikke en lærer fra kunstskolen som overbeviste ham om å studere arkitektur. Ideen om dette kom nemlig fra en lokal maler ved navn Charles L'Eplattenier.

I 1905, rett etter attenårsdagen, fikk Le Corbusier sitt første oppdrag. Han fikk i oppgave å tegne og bygge en villa for en av lærerne på skolen. Innen utgangen av 1908 hadde han tegnet to villaer til i byen, men mesteparten av tiden mellom 1907 og 1911 gikk med til reiser. I Frankrike møtte han Auguste Perret, en pioner i arbeidet med armert betong. Og etter å ha møtt Peter Behrens i Tyskland, innså han hvor viktig industrien var. Årene etter brukte han i hovedsak på å være lærer på skolen.

Le Corbusiers første planer om Dominohus kommer fra 1914. Disse planene var en forklaring på mulighetene man hadde ved å arbeide med armert betong. Disse var ment for å rette opp skadene etter første verdenskrig. I 1917 flyttet Le Corbusier til Paris. Han og maleren Ozenfant startet magasinet L’Espirit Nouveau (den nye ånd). Det var i denne perioden han tok kunstnernavnet Le Corbusier.

Gjennombruddet (1922–1930)[rediger | rediger kilde]

I 1922 åpnet Le Corbusier sitt studio i Rue de Sèvres. Dette var begynnelsen på hans mest produktive periode. Han laget blant annet planen «Ville Contemporaine» (Samtidens by). I 1925 ble Le Corbusier invitert til å delta på Exibition des Arts Décoratifs i Brussel, men innholdet i hans paviljong var så kontroversielt at paviljongen ble plassert i utkanten av messeområdet.

To år senere deltok han på en utstilling for Deutscher Werkbund med to hus. Et av husene hadde navnet «Citrohan». Denne var typisk for tidlig interiørdesign av Le Corbusier, og måten han utformet dette huset på skulle følge Le Corbusier gjennom hele hans tid som arkitekt. Det andre bygget på Le Corbusiers fem punkter for arkitektur.

Chandigarh, India

Le Corbusier gikk tilbake til renessansen for å finne et system for å få proporsjonene i det han gjorde til å bli riktige. Han studerte det gylne snitt, og fant ut at ting ville bli kjedelig hvis alt var likt. Han brukte det gylne snitt i produksjonene sine i tjue år. Da laget han proporsjonssystemet Modulor, som han brukte i alt videre arbeide. Dette proporsjonssystemet ble blant annet brukt til å bestemme fordelingen av vinduene I kirken Notre Dame du Haut i Ronchamp i Frankrike. På mange måter bryter denne kirken med tidlig Le Corbusier-arkitektur. Han bruker fortsatt store flater, men konstruksjonen er mye mindre praktisk, og mye mer monumental enn tidligere.

Byplanleggeren (1930–1965)[rediger | rediger kilde]

I starten av 1930-åra begynte Le Corbusier å interessere seg for byplanlegging. Han laget forslag til hvordan man burde bygge ut/om São Paulo, Rio de Janeiro og Montevideo (1929), Genève, Antwerpen og Stockholm (1933). Han begynte samtidig for alvor å interessere seg for møbeldesign, og designet flere møbler, blant dem flere kjente stoler, i samarbeide med Charlotte Perriand.

Under annen verdenskrig trakk Le Corbusier seg tilbake til Sør-Frankrike og gikk over til maling og skriving. Han ga blant annet ut Athencharteret, som skulle bli en av tidenes viktigste bøker om moderne byplanlegging. Le Corbusier arbeidet også for Vichy-regimet under andre verdenskrig. Han var venn av den franske fascisten Pierre Winter. Begge mente deler av Paris sentrum burde jevnes med jorden, den såkalte Plan Voisin, og de ga ut tidsskrift sammen der antisemittisme kom på trykk. I brev blant annet til sin mor ga Le Corbusier uttrykk for antisemittiske og antidemokratiske holdninger. Journalisten Xavier de Jarcy hevder Le Corbusier var «tvers gjennom fascist».[13]

Fra 1945 utviklet han en konseptet «unite d’habitation» (boenhet). Disse ble bygget først i Marseille og senere også i blant annet Nantes og i Berlin. Mesteparten av 50-årene brukte Le Corbusier på å planlegge og bygge ChandigarhPunjabs nye hovedstad. I tillegg til planlegging av selve byen, tegnet Le Corbusier også alle offentlige bygg. Samtidig med dette tegnet han også mange hus og et museum i Ahmadabad. I 1961–62 laget Le Corbusier en plan for sentrum av Berlin, men denne ble ikke gjennomført. Hans siste prosjekt – sykehuset i Venezia – ble aldri fullført fordi Le Corbusier døde av en hjertefeil den 27. august 1965.

Tanker om arkitektur[rediger | rediger kilde]

Et gjennomsnittlig hus tegnet av Le Corbusier besto i utgangspunktet av bare et stort rom. Det ble delt inn i seksjoner ved hjelp av møblene. En stueseksjon tok ca. halvparten av grunnflaten, og var i full høyde. Resten av huset var delt i to etasjer, hvor den andre var åpen, tilsvarende en hems. Le Corbusier hadde fem prinsipper han brukte flittig spesielt i tidlig husdesign:

  1. Bruken av stolper av armert betong sammen med et gulv av samme materiale, slik at hagen kunne fortsette under huset.
  2. Bruken av takterrasser for å minske arealet huset opptok.
  3. Bruken av åpen løsning for å ha muligheten til fleksibel innredning og at man slapp å bruke plass på innvendige vegger.
  4. Bruken av horisontale vinduer for å få en jevnere fordeling av lys.
  5. Bruken av den slette fasaden som var mest funksjonell og estetisk.

Tanker om byplanlegging[rediger | rediger kilde]

For Le Corbusier var det ingen tvil om at arkitektur i det 20. århundre ikke lenger ville handle om den isolerte bygningen. Byen som helhet; hvordan den var organisert og forholdene mellom områder var veldig viktig – faktisk viktigere enn hvilken stil som ble brukt. Planen for Le Corbusiers idealby – Ville Contemporaine (samtidsbyen) – inneholder 4 grunnprinsipper:

  1. Avlastning for sentrumsområdene.
  2. Høyning av befolkningstettheten.
  3. Mer effektiv transport.
  4. Mer effektive grøntområder.

Verdensarv[rediger | rediger kilde]

17 av hans bygninger på tre kontinenter ble i 2016 oppført på UNESCOs verdensarvliste under navnet Le Corbusiers arkitektoniske verker.[14] Av de 17 ligger 10 i Frankrike, mens de øvrige ligger i Argentina, Belgia, India, Japan, Sveits og Tyskland.

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 9. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Benezit Dictionary of Artists, «Le Corbusier», Benezit-ID B00106258[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b RKDartists, «Le Corbusier», RKD kunstner-ID 48519[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000001278, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Arkitekter verksamma i Sverige, utgitt 9. januar 2015[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ a b www.sikart.ch, besøkt 3. juni 2020[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ SIKART, «Charles-Edouard; Jeanneret-Gris, Charles-Edouard] Le Corbusier [Jeanneret», SIKART ID 4000293[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ a b SIKART, SIKART ID 4000293, besøkt 18. juni 2021[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ Museum of Modern Arts online samling, MoMA kunstner-ID 3426, besøkt 4. desember 2019[Hentet fra Wikidata]
  10. ^ Léonore 19800035/646/74525[Hentet fra Wikidata]
  11. ^ www.sikkensprize.org, besøkt 18. april 2017[Hentet fra Wikidata]
  12. ^ «Charles-Edouard Le Corbusier», besøkt 13. mars 2024[Hentet fra Wikidata]
  13. ^ Dag og Tid: Far til den moderne arkitekturen var «militant fascist». 8. mai 2015.
  14. ^ «Four new sites inscribed on UNESCO’s World Heritage List» (engelsk). UNESCO World Heritage Centre. 17. juli 2016. Besøkt 17. juli 2016. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]