Carlo Gesualdo

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Don Carlo Gesualdo, Principe di Venosa
Don Carlo Gesualdo, Principe di Venosa
Født 8. mars 1566
Napoli
Død 8. september 1613 (47 år)
Gesualdo, provinsen Avellino
Ektefelle 1. Maria d'Avalos
2. Leonora d'Este
Yrke Fyrste (principe) og komponist
Nasjonalitet Flag of the Kingdom of Sicily.svg napolitansk
Periode renessansemusikk
Sjangre/
former
Kirkemusikk, motett, madrigal.

Moro lasso al mio duolo
framført av MIT Chamber Chorus under ledelse av William Cutter

Don Carlo Gesualdo, Principe di Venosa (født 8. mars 1566 i eller i nærheten av Napoli; død 8. september 1613 i Gesualdo, provinsen Avellino) var en napolitansk fyrste og komponist.

Gesualdo er mest kjent for sine utrykksfulle madrigaler, mange skrevet i et dristig kromatisk tonespråk man ikke finner maken til før på 1800-tallet. Han er også herostratisk berømt for å ha stått bak noen av de mest beryktede mordene i musikkhistorien.

Biografi[rediger | rediger kilde]

Gesualdo ble født inn en aristokratisk familie hvor faren var regjerende principe av det lille fyrstedømmet Venosa og moren Girolama var pave Pius IVs niese. Kardinal Carlo Borromeo var Gesualdos onkel. Ved hoffet fikk han tidlig en grundig musikalsk utdannelse og opplæring i bassluttspill. Han spilte også cembalo og gitar,[1] og viste liten interesse for noe annet enn musikk. Etter at broren døde rykket han opp i arverekkefølgen og ble regjerende principe i 1586.

Samme år giftet han seg med sin kusine, Donna Maria d'Avalos, datter av markien av Pescara. To år senere startet hun og Fabrizio Carafa, hertugen av Andria, en kjærlighetsaffære som de holdt gående i to år. En dag gav Gesualdo beskjed om at han skulle ut på en flere dagers jakttur, men han vendte tilbake samme kveld og tok kona og elskeren in flagrante delicto («på fersken»). Hva som så skjedde ble aldri fullstendig oppklart, men det regnes som ubestridt at han egenhendig drepte kona. Samme natt døde også elskeren hennes og et barn med uklart farskap, men en rettundersøkelse førte ikke til noen endelig konklusjon på om det var han selv eller hans håndgangne menn som drepte dem. De mishandlede ofrene la han til alles påsyn foran palasset. Som høyadelig var Gesualdo fritatt fra rettsforfølgelse, men for å unngå hevn fra ofrenes familier flyktet han til familieslottet og ble der de neste fire årene.

Etter bistand av onkelen, kardinal Alfonso Gesualdo ble det i 1594 gjort forberedelser til ekteskap mellom Gesualdo og Leonora d'Este, niesen til hertug Alfonso II av Ferrara. I den forbindelse flyttet Gesualdo til Ferrarra, et senter for tidens fremadskuende musikk, og ble kjent med Luzzasco Luzzaschi som samme år ble førsteorganist i d'Este-familiens hoff. Gesualdo skrev sannsynligvis størstedelen av sine komposisjoner de to årene han bodde i byen, og publiserte sin første madrigalbok der.

I 1595 flyttet Gesualdo og den nye kona tilbake til familiepalasset. Her skaffet han seg et lite ensemble med briljante musikere og bygde opp et musikalsk senter etter mønster fra Ferrarra, men dette var bare beregnet på Gesualdo personlig. Han forlot sjelden palasset og musikken var hans eneste glede.[2] Det meste av det han skrev ble publisert i Napoli i 1603 og 1611, og den mest intenst kromatiske og vanskelig delen kommer fra tiden i selvvalgt isolasjon.

Den nye kona beskyldte Gesualdo for mishandling, hun tilbrakte mer og mer tid utenfor det isolerte palasset, og Este-familien forsøkte å få ordnet en skilsmisse.

I 1600 døde en sønn, det eneste barnet Gesualdo hadde med sin andre kone. I de senere årene led han av stadig dypere depresjoner, kanskje delvis forårsaket av anger; han hadde for eksempel en tjener med spesialoppgave å gi ham daglig pisking.[3] Geualdo døde isolert i familiepalasset i Avellino.

Det antas at Gesualdo led av en form for bipolar lidelse.

Musikk[rediger | rediger kilde]

Gesualdos verk omfatter en rekke kirkemusikalske komposisjoner, bl.a. responsorier for liturgien i den stille uke. Dessuten skrev han motetter og seks madrigalbøker. En syvende madrigalbok er tapt.

Gesualdo levde i overgangstiden mellom renessansen og barokken, men stilmessig er han forankret i 1500-tallets vokalpolyfoni. Komposisjonene hans kjennetegnes av hyppig bruk av kromatikk og uventede modulasjoner for å understreke tekstmaterialets meningsinnhold. Slik står han i tradisjonen til madrigalister som Luca Marenzio og Claudio Monteverdi.

Mottakelseshistorikk[rediger | rediger kilde]

Gesualdo fikk begrenset innflytelse i sin egen tid, selv om napolitanske madrigalkomponister imiterte stilen hans til ut på 1620-tallet.[4] Komponister som Sigismondo d'India, Antonio Cifra,[5] Michelangelo Rossi,[4] Giovanni de Macque,[6] Scipione Dentice[6] og Girolamo Frescobaldi[7] skrev polyfone madrigaler i en imiterende Gesualdo-stil.

Gesualdos verk forble akseptert i hoffkretser og akademiske miljøer i noen tiår etter hans død, men interessen forsvant straks operaen gjorde sitt seiersrike inntog.

Gjennom århundrene har mordene vært bestemmende for mye av oppmerksomheten rundt Gesualdos liv og musikk. Eksempelvis fortalte Giacinto Andrea Cicognini historien opp igjen i den barokke tragedien Il tradimento per l'onore (1664) ved hjelp av en fiktiv personkonstellasjon. Romanene Melodien oder Nachträge zum quecksilbernen Zeitalter (1993) av Helmut Krausser og Madrigal (1968) av Laszlo Passuth inneholder lengre gjenfortellinger av Gesualdos livsløp

På grunn av madrigalenes dristige stemmeføring og harmonikk ble de på 1900-tallet igjen sett på som interessante, og en rekke komponister studerte Gesualdo. For eksempel bearbeidet Igor Stravinskij tre madrigaler i Momentum pro Gesualdo di Venosa ad CD annum. Three Madrigals recomposed for instruments (1960). Stravinskij skrev om Gesualdo i Themes and Conclusions: «... as Gesualdo’s mode of expression is dramatic, highly intimate, and very much in earnest, he weights the traditional madrigal of poised sentiments and conceits, of amorous delicacies and indelicacies, with a heavy load.»

I 1990-årene kom det enda en bølge av interesse for den historiske figuren Gesualdo og hans musikk. Det franske vokalensembelet Les Jeunes Solistes gav Klaus Huber i oppdrag å komponere de manglende Lamentationes til Gesualdos langredagsresponsorier. I 1993 la han med Quia clamavi ad te: Miserere fram Lectio prima. Besetningen ligner den Gesualdo brukte i sine responsorier: Cantus, Sextus, Altus, Tenor, Quintus og Bassus. Jeunes Solostes urframførte under festivalen Wittener Tage für neue Kammermusik i 1997 den fullstendige serien Lamentationes. Samlingen bærer tittelen Lamentationes Sacrae et Profanae ad Responsoria Iesualdi.[8]

En annen som siden 1990-årene har befattet seg med Gesualdos liv og virke er Salvatore Sciarrino. Ved siden av madrigalbearbeidelser (blant annet Le voci sottovetro for ensemble og stemme, 1998) skrev han en burleske i den sicilianske dokketeatertradisjonen (Terribile e spaventosa storia del Principe da Venosa et della bella Maria for messosopran, saksofonkvartett og slagverk, 1999) og operaen Luci mie traditrici (1996-98, «Den dødelige blomsten»).

Andre barbeidelser av Gesualdo-materiale for operascenen er Alfred Schnittke (Gesualdo, opera i syv bilder, en prolog og en epilog, 1994) og Franz Hummel (Gesualdo, opera i to akter, 1996). I 1995 kom Werner Herzogs film Death for Five Voices.[9] Den 9. oktober 2010 ble operaen Gesualdo av Marc-André Dalbavie og med libretto av Richard Millet uroppført på Opernhaus Zürich – som oppdragsverk av operahuset.

Verk[rediger | rediger kilde]

  • 1594: Madrigali libro primo (5-stemmig)
  • 1594: Madrigali libro secundo (5-stemmig)
  • 1595: Madrigali libro terzo (5-stemmig)
  • 1596: Madrigali libro quarto (5-stemmig)
  • 1603: Sacrarum cantionum liber primus, 21 motetter (5-stemmig)
  • 1603: Sacrarum cantionum liber secundus, 20 motetter (6-7-stemmig)
  • 1611: Madrigali libro quinto (5-stemmig)
  • 1611: Madrigali libro sesto (5-stemmig)
  • 1611: Responsoria et alia ad Officium Hebdomadae Sanctae spectantia (6-stemmig)
  • 1626: Madrigali libro settimo (6-stemmig, tapt)

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Alfred Einstein: The Italian Madrigal. Princeton 1949.
  • Cecil Gray, Philip Heseltine: Carlo Gesualdo, Musician and Murderer. St. Stephen's Press, London 1926.
  • Peter Niedermüller: „Contrapunto“ und „effetto“. Studien zu den Madrigalen Carlo Gesualdos. Vandenhoeck & Ruprecht, Göttingen 2001. ISBN 3-525-27908-6
  • Gustave Reese: Music in the Renaissance. Norton, New York 1954. ISBN 0-393-09530-4
  • Glenn Watkins: Carlo Gesualdo di Venosa. Leben und Werk eines fürstlichen Komponisten. Matthes & Seitz, München 2000. ISBN 3-88221-233-0
  • Stanley Sadie (red.): The New Grove Dictionary of Music and Musicians. 20 bind. Macmillan Publishers, London 1980,.ISBN 1-56159-174-2
  • Nicolas Slonimsky (red.): The Concise Edition of Baker's Biographical Dictionary of Musicians. 8. opplag. Schirmer, New York 1993. ISBN 0-02-872416-X

Referanser og fotnoter[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Anthony Newcomb|Newcomb, Anthony. Carlo Gesualdo and a musical correspondence of 1594 i The Musical Quarterly, oktober 1968, bind. LIV nr. 4
  2. ^ Grove Dictionary of Music, 'Carlo Gesualdo'
  3. ^ Cecil Gray, Philip Heseltine (1926)
  4. ^ a b Brian Mann, The madrigals of Michelangelo Rossi, University of Chicago Press, 2002, s. 10
  5. ^ Lorenzo Bianconi. «Gesualdo, Carlo, Prince of Venosa, Count of Conza», Grove Music Online. Oxford Music Online, http://www.oxfordmusiconline.com/subscriber/article/grove/music/10994 (abonnementstilgang, besøkt 19. mars 2010).
  6. ^ a b Howard Mayer Brown, Louise K. Stein, Music in the Renaissance, Prentice Hall, s. 350
  7. ^ Denis Arnold, The New Grove Italian baroque masters: Monteverdi, Frescobaldi, Cavalli, Corelli, A. Scarlatti, Vivaldi, D. Scarlatti, Macmillan, 1984, s. 85
  8. ^ Detaljer om Lamentationes Sacrae et Profanae ad Responsoria Iesualdi i (de)Klaus Hubers verkkommentarer.
  9. ^ Se en:Death for Five Voices

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons Commons: Carlo Gesualdo – bilder, video eller lyd
Online partiturer