Carl August Grevesmöhlen
| Carl August Grevesmöhlen | |||
|---|---|---|---|
.jpg) Carl August Grevesmöhlen | |||
| Født | 20. oktober 1754 (dåpsdato) Dalkarlshyttan, Lindesberg | ||
| Død | 1. juni 1823 (68 år) Kongsvinger | ||
| Beskjeftigelse | Forfatter, jurist og avisutgiver | ||
| Embete |
| ||
| Utdannet ved | Uppsala universitet (1764–)[1] | ||
| Utdannelse | Jurist | ||
| Ektefelle | Sara Hedengren (gift 1784) Brita Maria Nybelin (gift 1820) | ||
| Far | Carl Engelbrecht Grevesmöhlen | ||
| Mor | Elisabet Öijer | ||
| Nasjonalitet | Svensk | ||
Carl August Grevesmöhlen (født 20. oktober (dåpsdato) 1754 i Lindesberg, død 1. juni 1823 i Kongsvinger), var en svensk embetsmann, skribent og politiker. Grevesmöhlen er for ettertiden mest kjent for sine mengder med tildels injurierende politiske pamfletter, sin virksomhet for kronprins og senere kong Karl III Johan og at han mot slutten av sitt liv ble dømt til landsforvisning.
Bakgrunn og tidlig karrière
[rediger | rediger kilde]Carl August Grevesmöhlen tilhørte en kjent borgerslekt (Grevesmühl, også stavet Grevesmöhlen). Hans far Carl Engelbrecht var lagmann. Hans mor tilhørte en annen kjent slekt og morbroren var borgermester på hjemstedet Lindesberg samt riksdagsmann (muligens for mösspartiet) da Carl August Grevesmöhlen var barn.
Etter avsluttede studier ved Uppsala universitet fikk Grevesmöhlen i 1772 en stilling i Svea hovrätt, der han i 1780 ble notar og i 1788 assessor (i Sverige en ferdigutdannet dommer som ennå ikke har ordinær tjeneste). Han var også ansatt ved tollvesenet, i 1777 som notarie i generaltullarrendesocieteten, i 1787 som sekretær hos generaltulldirektionen, og ble i 1790 overdirektør i generallandttullkontoret og derved preses i Tull- och accisrätt.
I 1794 ble han innvalgt som representant nummer 144 i Kungliga Musikaliska Akademien.[2]
Grevesmöhlen virket først som skribent innen økonomiske spørsmål, blant annet med avhandlingen Om förmonligaste sättet att använda trädesjorden (2:a uppl. 1803), som i 1802 vant Kungliga Patriotiska Sällskapets store pris og fremkalte en livlig debatt, der Grevenmöhlen fremfor alt ble forsvart av noen som hadde vært delaktige i sammensvergelsen mot kong Gustaf III (Nordell og Georg Adlersparre).
Rettslige bekymringer
[rediger | rediger kilde]Grevesmöhlen ble i sin samtid kjent for sine rettssaker, sitt forfatterskap knyttet til rettssakene og sin politiske virksomhet. Som overdirektør kom han i krangel med den i 1803 ansatte generaltullarrendesocietetens ledende mann, överståthållaren Samuel af Ugglas og den forhenværende underståthållaren Nils Henric Liljensparre. Grevesmöhlen opponerte mange ganger mot deres avgjørelser, blant annet i en sak med oldermannen i bryggerembetet, Isak Lorensson Westman som Grevesmöhlen tok parti for.
I byene, på landsbygden og til og med ganske mye på gjestgivergårdene omkring Stockholm var han svært berømt og av det allmenne smigret parfymert... en fullkommen pøbeldiktator
Fra en fiendtlig artikkel mot Grevesmöhlen i 1815, nevnt i artikkel fra Svenskt biografiskt lexikon
Motstanden mot Grevesmöhlen fremkom da en advokatfiskal i tollvesenet i 1806 anklaget han for visse mindre forseelser. Grevesmöhlen bestred anklagene, men tollvesenet bestemte i november 1806 at han skulle utestenges fra tjenestegjøring og oversendte saken til Kammarkollegium (en svensk myndighet). Deretter var det en lengre rettergang som ble avsluttet i 1810, Grevesmöhlen fikk en bot, men ble ellers frikjent. I 1811 fikk han sin stilling tilbake, men gikk samme år i pensjon da myndigheten ble nedlagt.
Etter statskuppet (avsettelsen av kong Gustav IV Adolf) ble trykkefrihet gjeninnført i april 1809. Grevesmöhlen fikk da mulighet for å publisere småskrift om rettegangen, noe som vakte stor oppmerksomhet. Han utgav en mengde skrifter med sine innlegg til domstolen, som ble møtt av skrift fra motparten. Hans bokforlegger sa at skriftene hadde solgt i store opplag og at han hadde tjent en formue på de. Disse og andre småskrift gjorde han kjent og bidro til at han fikk tilnavnet pøbeldiktator.
Rettergangen ble også betraktet som et ledd i kampen mot det foregående regimet, særlig dets byråkrati. Ved riksdagssamlingen 1809 ledet det til fremleggelse av forslag både fra riddarhuset og bondestanden, rettet mot både Ugglas og Liljensparre.
Talsmann for kronprins Karl Johan
[rediger | rediger kilde]
Under samme riksdag ble Grevesmöhlen ved adskillige tilfeller benyttet av Georg Adlersparre og dennes parti. Særskilt hos bondestanden hadde han klart å skaffe seg stor innflytelse, en del valgmenn i 1810 ga han til og med sine stemmer, da justitieombudsmann første gang skulle tilsettes. Grevesmöhlen fikk 8 stemmer mot Lars Augustin Mannerheim som fikk 34 og som ble valgt som Sveriges første i embetet.
Han ble også sjef for det under riksdagen av Mannerheim m. fl. opprettede hemmelige politiet, hvis oppgave var oppsporing av kontrarevolusjonære grupper, og bidro som sådan i høy grad til spredning av rykter om gustavianske konspirasjoner mot regjeringen og mot kronprins Karl Augusts liv. I forbindelse med avstemningen om justitieombudsmann tapte Grevensmöhlen sin sterke stilling i det hemmelige politiet, og gjenopptok i samband med dette kontakter med antiaristokratiske krefter som bryggeren Westman.
Etter kronprins Karl Augusts uventede død deltok Grevensmöhlen i en pamflettkampanje som resulterte i mordet på Axel von Fersen. Han ble i 1810 utpekt av Jan Pieter van Suchtelen, russisk ambassadør i Stockholm, for å ha deltatt i den ryktespredning som foregikk og ledet frem til mordet. Grevesmöhlen kom ved samme tid i nær forbindelse med den nye överståthållaren Anders Fredrik Skjöldebrand, som benyttet han ved tronfølgervalget ved riksdagen i Örebro påvirke bondestanden til fordel for Jean Baptiste Bernadotte, og ble deretter under noen år en slags rapportør og halvoffisiell journalist for kronprins Karl Johan.
I sitt ukestidsskrift Åskådaren (nov. 1810-11) behandlet han mest statsforfatningsrett og nasjonaløkonomi, muligens fra Karl Johans synspunkt, og i Trompeten (1812) hovedsakelig spørsmål om omgangsformer og skikker, mens Skandinaven (1812) og Nya Skandinaven (1812-13) hadde til direkte hensikt å forsvare den nye kronprinsens politikk. I den siste ble med Karl Johans godkjennelse planene om union med Norge avslørt i mai 1813.
Feiden med baron Boije
[rediger | rediger kilde]Grevesmöhlen gikk sannsynligvis regjeringens æren i en større strid med baron Johan Ludvig Johansson Boije. Mot slutten av 1814 utgav Boije den anonyme brosjyren Tankar öfver den klagan, som nu mer än förr höres öfver en allmän penningnöd hvor han kritiserte finansene og derved falt i unåde hos regjeringen. Grevesmöhlen svarte raskt med skriftet A. B. C. i finanserna (1814). Striden fortsatte med skarpe brosjyrer fra begge sider og ble ytterligere skjerpet ved en uenighet som oppsto ved riksdagen i 1815. En rekke riksdagsrepresentanter, blant de Boije, foreslo en del antisemittiske innskrenkninger i jøders rettigheter i Sverige. Grevesmöhlen gikk til deres forsvar og en krangel med utveksling av brosjyrer utviklet seg. Uenigheten mellom de to ble svært personlig, skandalepreget og Grevesmöhlen var ikke den som førte det mildeste språket.
Boijes tittelblad førte til påtale etter begjæring av prestestanden etter trykkefrihetsloven § 3 mom. 3 da den inneholdt «fornærmelse av den allmenne gudstjenesten». Flere av brosjyrene førte til gjensidige ærekrenkninger. Mot Grevesmöhlen opptrådte en hel rad av skribenter, bl. a. Lorenzo Hammarsköld, Bengt Johan Törneblad, Anders Lindeberg, med uvettig smusskasting. Av skriftene kan nevnes Banditen Galgeniano, sin tids afsky och förskräckelse (av Carl Gustaf Walberg) som den groveste, og Herr öfverdirektören C. A. Grevesmöhlens porträt (av Fredrik Cederborgh) den kvikkeste.
Striden, som bare i 1815 førte til publisering av omkring 150 brosjyrer, fikk sin slutt i 1816. Regjeringen presset på domstolene, så Boije ble dømt til et års fengsel og Grevesmöhlen til tap av ære og landsforvisning. Grevesmöhlen bosatte seg i Kongsvinger, men fikk fortsatt en pensjon fra kong Karl Johans handkasse, på betingelse at han ikke skulle vise seg i Sverige. Fra Norge arbeidet Grevesmöhlen i en viss grad som rapportør til stattholder, greve Johan August Sandels.
Bibliografi
[rediger | rediger kilde]- Sällan värre eller besvär och påminnelser ang. Tullstyrelsen (1808)
- Processen om Ingenting (1809)
- Processen utan parter (1809)
- Förödelsens styggelse, juridisk hjeltedikt på oren prosa, Sista smörjeisen, rättegångsroman, och Syndaräkningen (1810)
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Svenskt biografiskt lexikon, «Carl August Grevesmöhlen», Svensk biografisk leksikon-ID 13186[Hentet fra Wikidata]
- ^ Kungl. Musikaliska akademien: matrikel 1771-1995. Stockholm: Musikaliska akad. 1996. ISBN 91-85428-99-X (inb.) Sjekk
|isbn=-verdien: invalid character (hjelp).
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Grevesmöhlen i Nordisk familjebok (2. utgave, 1909)
- Om Carl August Grevesmöhlen, i Svenskt biografiskt handlexikon (2. utgave, 1906)
- Heroer på offentlighetens scen: politiker och publicister i Sverige. Stockholm: Tidens förlag. 1987. s. 27-34. ISBN 91-550-3290-7.
- Karl August Grevesmöhlen: karaktärsbild från en upprörd tid (på swe). Stockholm: Seligmann. 1882.
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- Carl August Grevesmöhlen, urn:sbl:13186, Svenskt biografiskt lexikon (artikkel av Jöran Wibling), hentet 26. mars 2015
- Trompeten eller Krigsförklaring emot allt ondt (på swe). Stockholm. 1812.
- «Balladen om herr G – eller en landsforræder i Kongsvinger», artikkel fra nettstedet ovrebyen.no