Carl Andreas Fougstad
| Carl Andreas Fougstad | |||
|---|---|---|---|
 Maleri av Knud Bergslien Foto: Rune Aakvik / Oslo Museum | |||
| Født | 2. mars 1806[1][2] | ||
| Død | 3. juli 1871[1][2] (65 år) | ||
| Beskjeftigelse | Jurist, politiker | ||
| Utdannet ved | Universitetet i Oslo | ||
| Nasjonalitet | Norge | ||
| Utmerkelser | 2. klasse av Sankta Annas orden Ridder av St. Olavs Orden St. Olavs Orden | ||
| Oslos ordfører | |||
| 1843–1845 | |||
| Forgjenger | Erik Røring Møinichen | ||
| Etterfølger | Lars Rasch | ||
Carl Andreas Fougstad (uttales med au-lyd) (født 2. mars 1806 på Lindås, død 3. juli 1871) var en norsk politiker og embetsmann.
Fougstad ble født og vokste opp i Alverstraumen på Lindåshalvøya i Hordaland.
I 1831 tok han juridisk embetseksamen. I 1828 var han et halvt år formann for Det Norske Studentersamfund.
I 1830-årene var Fougstad en sentral person i Intelligenskretsen, med blant andre Anton Martin Schweigaard, Frederik Stang og Johan Sebastian Welhaven. Intelligenskretsen var en gruppe unge akademikere med et nokså elitepreget syn på samfunn og politikk, der mange ble ledende embetsmenn og politiske ledere i ung alder. Fougstad var medredaktør av tidsskriftet Vidar og av avisen Den Constitutionelle (1836–1837). Ved siden av Stang var han den i kretsen som skrev mye om konstitusjonelle spørsmål. Sammen med Frederik Stang utga han i 1835-36 Repertorium for Oplysninger og Undersøgelser vedkommende viktige Gjenstande for ottende ordentlige Storthings Virksomhed. Her ble kravet om statsrådenes adgang til Stortinget fremsatt.
Han utga skriftene Det norske Storthing i 1833 og Det norske Storthing i 1836. Fougstad hadde et positivt syn på bøndenes politiske deltakelse, som ville fremkalle «denne Følelse av Værd og Selvstændighed, som kun tilhøre Borgere i en fri Stat». Det ble derfor en hovedoppgave for de utdannede å oppdra bøndene til å identifisere seg med det politiske systemet. Et rent embetsstyre i den forstand at embetsmenn var dominerende i Stortinget var han motstander av. De folkevalgte burde ikke ha så sterk tilknytning og avhengighet av kongemakten. Fougstad hadde et mindre elitistisk politisk syn enn det som var gjengs i kretsen.
På Stortinget i 1848 var han den eneste av Intelligenskretsen som stemte imot å oppheve forbudet mot jøders adgang til riket, fordi han mente at man måtte ta hensyn til det han oppfattet var en meget sterk folkeopinion som ikke ville tillate jøder å innvandre.
Fra 1831 til 1845 var han i Finansdepartementet, fra 1840 som ekspedisjonssekretær (sjef for en avdeling). Fra 1838 til 1845 var han medredaktør av Departements-Tidende.
Fra 1845 til 1850 arbeidet Fougstad som politimester i Christiania, og fra 1850 til 1868 var han borgermester. Borgermester var statlig embetsmann og medlem av magistraten, kollegiet som ledet byens administrasjon. Han hadde en sentral rolle i opprettelsen av et yrkesbrannkorps i byen fra 1861, med storbrannen i 1858 som bakgrunn.
Fougstad hadde også verv som folkevalgt. Fra 1842 til 1850 var han medlem av formannskapet i Christiania, fra 1843 til 1845 som ordfører. Han ble valgt til stortingsmann fra Christiania og Lillehammer krets i 1847 og møtte på Stortinget i 1848.
Han ble i 1855 utnevnt til ridder av St. Olavs orden «for fortjenstfuld Embedsførsel». Han var også innehaver av 2. klasse av den russiske Sankta Annas orden og var kommandør av den svenske Nordstjerneordenen.
Fougstads gate på Ila i Oslo er fra 1901 oppkalt etter Carl Andreas Fougstad.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b Stortinget og statsraadet: 1814–1914. B. 1 D. 1 : Biografier A-K, side(r) 262[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Norsk biografisk leksikon, Norsk biografisk leksikon ID Carl_Fougstad, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Norsk biografisk leksikon, 2. utgave
- Øystein Sørensen: Kampen om Norges sjel. Norges idéhistorie, bind III. Oslo, Aschehoug, 2001.
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- (en) Carl Andreas Fougstad – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- (no) Carl Andreas Fougstad i PolSys hos Sikt – Kunnskapssektorens tjenesteleverandør