Carl-Heinrich von Stülpnagel
| Carl-Heinrich von Stülpnagel | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 2. jan. 1886[1][2][3] Berlin | ||
| Død | 30. aug. 1944[1][2][3] (58 år) Plötzensee Hengning | ||
| Beskjeftigelse | Militært personell, motstandskjemper | ||
| Utdannet ved | Det prøyssiske krigsakademiet | ||
| Far | Hermann von Stülpnagel | ||
| Nasjonalitet | Det tyske riket | ||
| Gravlagt | Hauptfriedhof Frankfurt | ||
| Utmerkelser | 3. klasse av Militærfortjenstkorset Det tyske kors i sølv Jernkorsets ridderkors Jernkorset av 1. klasse | ||
| Troskap | Nazi-Tyskland | ||
| Våpenart | Den tyske keiserlige hær | ||
| Militær grad | Infanterigeneral | ||
| Kommandoer | 17. Armee | ||
| Dømt for | Landssvik | ||
| Deltok i | Første verdenskrig, andre verdenskrig, Slaget om Uman | ||
Carl-Heinrich von Stülpnagel (født 2. januar 1886, død 30. august 1944) var tysk general og armésjef i Wehrmacht under andre verdenskrig. Mens han tjenestegjorde som militærsjef i det tysk-okkuperte Frankrike og senere sjef for den 17. arméen i Sovjetunionen under Operasjon Barbarossa, ble Stülpnagel innblandet i krigsforbrytelser. Han tillot represalier mot sivilbefolkningen og samarbeidet med Einsatzgruppen i dens massehenrettelser av jøder.
Han deltok i gruppen bak 20. juli-attentatet for å drepe Adolf Hitler, og var ansvarlig for konspiratørenes operasjoner i Frankrike. Etter at attentatet sviktet, ble han kalt tilbake til Berlin og forsøkte å begå selvmord på veien dit, men mislyktes. Han ble stilt for krigsrett 30. august 1944 og dømt for landssvik og henrettet samme dag.[4]
Tidlig liv[rediger | rediger kilde]
Stülpnagel ble født i Berlin og sluttet seg til den tyske hæren rett fra skolebenken i 1904 og fungerte som stabsoffiser i første verdenskrig. Etter krigen tjenestegjorde han i Reichsheer med obersts grad i 1933. Samme år ble han utnevnt til leder av generalstabens kontakt med andre lands væpnede styrker. I 1935 publiserte han et notat der han sammenlignet anti-bolsjevismen med antisemittisme[5] I 1936 ble han generalmajor med kommando over den 30. infanteridivisjon i Lübeck.
Den 27. august 1937 ble han utnevnt som generalløytnant og assisterende sjef for hærens generalstab. I 1938, etter Blomberg-Fritsch-affæren og Sudeten-krisen, etablerte han kontakt med Schwarze Kapelle og avsløre den hemmelige planen for invasjon av Tsjekkoslovakia. Stülpnagel deltok i den militære opposisjonens første planer om å fjerne Hitler fra makten, men disse planene ble i stor grad forlatt etter München-avtalen.
Andre verdenskrig[rediger | rediger kilde]
Fra 20. desember 1940 til 4. oktober 1941 var Stülpnagel general for infanteriet og kommanderte den 17. armé. Den 22. juni 1941 under Operasjon Barbarossa, ledet han armeen inn i Ukraina i det sørlige Sovjetunionen på Østfronten. Under Stülpnagels kommando seiret den 17. armé i slaget ved Uman og kampen om Kyiv.
I februar 1942 ble Stülpnagel det tysk-okkuperte Frankrikes militære sjef, og i denne posisjonen fortsatte han, sammen med sin personlige rådgiver, oberstløytnant Cæsar von Hofacker, å opprettholde kontakt med andre medlemmer av komplottet mot Hitler.
Krigsforbrytelser[rediger | rediger kilde]
Betydelige mengder arkiverte bevis indikerer at i løpet av hans tid som sjef for den 17. Armé og som militærguvernør i Frankrike, begikk Stülpnagel krigsforbrytelser. I Sovjetunionen godkjente Stülpnagel mange ordrer om represalier mot sivile for partisanvirksomhet, og han samarbeidet tett med Einsatzgruppen i dens masse-henrettelser av jøder. Han irettesatte ikke sine soldater for å drepe sivile, men for de kaotiske tilstandene dette ble utført under. Han beordret sine tropper til å fokusere på jøder og ikke-kommunistiske sivile, og bemerket at kommunistene var jøder som måtte tas uansett, for å bedre kontakten med ukrainere. Selv i tilfeller av sabotasje utført av ukrainere, ble lokale jøder straffet.[6]
20. juli-attentatet[rediger | rediger kilde]
På den aktuelle dagen, 20. juli 1944, iverksatte Stülpnagel sin del av attentatet. Dette bestod hovedsakelig i at Hans Otfried von Linstow, som først ble informert om planen samme dag, skulle arrestere alle SS- og Gestapo-offiserer i Paris og fengsle dem. Men da det ble klart at attentatet var mislykket, var Stülpnagel ikke i stand til å overtale feltmarskalk Günther von Kluge til å støtte opprøret, men ble tvunget til å løslate sine fanger. Da Stülpnagel ble kalt tilbake fra Paris, stoppet han ved Verdun og prøvde å ta sitt eget liv ved å skyte seg i hodet med en pistol ved bredden av elven Meuse. Han lyktes bare i å blinde seg selv.[7]
Sammen med sin rådgiver ble Stülpnagel brakt til den beryktede «folkedomstolen» Volksgerichtshof 30. august 1944. Han ble funnet skyldig i høyforræderi og hengt samme dag i Plötzensee fengsel i Berlin.
Priser[rediger | rediger kilde]
- Jernkorsets ridderkors 21. august 1941 som General av infanteriet og Øverstkommanderende for den 17. Armé [8]
Se også[rediger | rediger kilde]
- Otto von Stülpnagel - fetter og tysk militærekommandant av det okkuperte Frankrike
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ a b Munzinger Personen, oppført som Heinrich von Stülpnagel, Munzinger IBA 00000000658, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Autorités BnF, oppført som Karl Heinrich von Stülpnagel, BNF-ID 12238092t[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Brockhaus Enzyklopädie, oppført som Carl-Heinrich Stülpnagel, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id stulpnagel-carl-heinrich, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Correlli Barnett (red.). Hitler's Generals. Weidenfeld and Nicolson. ISBN 0 297 79462 0.
- ^ Bulletin, Volume 12-14 German Historical Institute in London, page 27 The Institute, 1990
- ^ Nazi empire-building and the Holocaust in Ukraine, Wendy Lower pages 54-55 UNC Press 2006
- ^ Die Wehrmacht: Eine Bilanz, Guido Knopp, p. 258
- ^ Fellgiebel 2000, p.337.
- Fødsler i 1886
- Dødsfall i 1944
- Personer fra Berlin
- Tyske generaler
- Tyske arméoffiserer
- Tyskere fra første verdenskrig
- Tyskere fra andre verdenskrig
- Personer tilknyttet det tredje rike
- Mottakere av Jernkorset (1914)
- Mottakere av Jernkorsets ridderkors
- Deltakere i 20. juli-attentatet
- Tyskere dømt for forbrytelser mot det tyske nazi-regimet
- Henrettede tyskere
- Personer henrettet ved hengning
- Tysk militærpersonell (Hæren i Keiserrike)
- Tysk militærpersonell (Hæren i Reichswehr)
- Tysk militærpersonell (Hæren i Wehrmacht)
- Adelige tyskere
- Krigsforbrytelser