Byprivilegiene fra 1425

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

Byprivilegiene fra 16. august 1425 ble gitt til borgerne i Stavanger av kong Erik av Pommern. Det er de eldste privilegiene til byens borgere som vi kjenner.

Tidligere privilegiebrev til Stavanger hadde gitt byen og skattene til biskopen i Stavanger.[trenger referanse] Dette brevet innskjerpet byens privilegier tilknyttet lokalt handelsmonopol.[trenger referanse] Kongen ønsket å stanse handelen i landdistriktene for å hjelpe og stimulere byborgerne til å øke handelen i byene.[trenger referanse] Denne politikken er nok også blitt registrert av borgerne i Stavanger, og kanskje var det en direkte henvendelse til kongen som resulterte i at byen fikk sine egne privilegier.[trenger referanse] Byprivilegiene fra 1425 sier i oversettelse:

«Vi Erik, med Guds nåde konge over Norge, Sverige, Danmark, venderne og gøtene, og hertug over Pommern forbyr på det strengeste, alle innenlandske så vel som utlendinger, borgere og kjøpstadsfolk, bønder og alle andre slags folk, å drive noe slags landhandel i herreder, havner, fylker eller andre steder i Stavanger bispedømme eller omkring Stavanger, uten etter lov og rett som har vært fra alders tid. Enhver som vil drive kjøpmannskap eller slik virksomhet, skal gjøre det etter loven i selve Stavanger eller i de andre stedene som i bispedømmet av alders tid, er lovlig tilskikket, og ikke andre steder - som ofte ulovlig har funnet sted. Enhver som har solgt eller kjøpt ulovlig - begge sider, skal betale 8 ørtuger[1] og 13 mark til kongen i bot for brudd på dette brevet. Samtidig pålegger vi våre fogder og alle andre av våre ombudsmenn hver i sitt ombud å påse, at denne loven blir overholdt, og ikke i noen måte blir brutt. Men finnes det noen som gjør imot dette, da vil vi at han stilles for lagmannen og rådmannen og gode ombudsmenn som loven foreskriver. Så krever vi, lagmennene og rådmennene, at de – under vår straff – gjør rett etter loven, når som helst det er anledning til det, og at de sørger for at ombudsmennene våre blir tilsagt. Gitt i København på dagen for jomfru Marias mottakelse i himmelen[2] 1425. Bekreftet med vårt segl.»

dansk og latin lyder teksten:[3]

Wy Erick met guds naade, Norigis, Suerigis, Danmarckis, Wendis oc Gottis konning. oc hertog j Pomaren forbiuda hardelicka alla man jndlendzker oc wdtlendzka, borgara, oc kiøpstada man, bønder oc alla andra æhuilcka the helst era, nockor landzkaup at drifua eller gera j heradom, haufnom, fylckiom eller nockors annars stad j Stawangers biskops døme, eller omkring Stawanger, wthan efter laugom oc fornom rette, som af alder veret hafuer. End huo som kiøpenskab wil drifua eller suadan handtering at hafua, tha geræ det at lougum j siølfom Stawanger, oc j andra the stæder som ther a biskups dømet era af alder laugligæ tilskickader, ænd ey annars stads som her til optelicka Olaug licka giort hafua varet. End huo som her efter ofuer dierfuist at gera, hafue firgiort køpørr themm hand meder faar, oc fe kopet ogilt oc wpløckt /´a/ badar sithor, þeira som solt hafua edr køpper oss tilhande, oc wmbudzmanna var, och suara oss ofuan aa .8. ørtuger oc 13. marck j brefua brot. Oc thy firbiodom wyr fulkomlicka fouthom, oc androm wmbudzmonnom varom hueriom j sino wmbud, at the wm forschreffne luter wel at hygge, at detta haldest oc hafuest æn ey briotest j nockor matho. End finzst nockor ther /´a/ mote at gera, da viliom wij at the komme fyr laugmannen, oc raadmennen oc god wmbudzmo(nno)m var, huad laugen skylda thennom. Sua biodiom wij oc laugmonnom var oc raadmonnom vnder vara hempdt, at the ey fornemast wm forschrefne sacker ræt at gera, nher som det kand ved tarfua, oc thennom af wmbudzmonnom vorum tilseyiest. Datum Hampniæ crastino assumptionis beatæ Mariæ virginis. anno dominj 1425. nostro sub secreto appenso.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ 1 mark = 8 øre = 24 ørtuger.
  2. ^ 16. august
  3. ^ Diplomatarium Norvegicum, bind VII nr. 379 - https://www.dokpro.uio.no/perl/middelalder/diplom_vise_tekst_2016.prl?b=6935&s=n&str=. Teksten er kjent i en avskrift fra 1595.