Ombudsmann
 |
Ombudsmann (eller ombud, som egentlig er en betegnelse på verv en er pliktig til å motta[1]) er en person med oppdrag å beskytte enkeltpersoners eller gruppers interesser og rettigheter gjennom juridisk kontroll med forvaltningens virksomhet.[2][3] Mange ombud arbeider vis-à-vis offentlig myndighetsutøvelse, men noen av ombudene arbeider også med enkeltpersoners rettigheter vis-à-vis andre privatpersoner eller bedrifter.
Ordet er opprinnelig gammelnordisk umboðsmadr, og betegnet en kongelig embedsmann (eller person med fullmakt og oppdrag fra kongen) i vikingtid og middelalder. Ombud av norrønt umboð betyr å gi noen sin fullmakt.[4][5] I sin nåværende betydning er det brukt siden 1809, da den første svenske ombudsmann ble oppnevnt av Riksdagen.[3] Før andre verdenskrig ble betegnelsen i Norge brukt om personer valgt som representanter til for eksempel Storing og kommunestyre i motsetning til personer som søkt og blitt tilsatt som tjenestemann. Etter krigen ble betegnelsen særlig brukt om embeder eller personer med ansvar for å sikre borgernes retter på forskjellige saksområder.[4] Ombudsmann er et av de nordiske ordene som har gått inn i andre språk, som for eksempel engelsk «ombudsman»[2] og bulgarsk «омбуцман» (ombutsman).[trenger referanse] I 1964 opprettet New Zealand et verv som ombudsmann og i 1968 fikk Storbritannia en ombudsmann med ansvar for å ha tilsyn med forvaltningen og rapportere til Underhuset.[4]
Norske ombudsmenn[rediger | rediger kilde]
- Sivilombudsmannen
- Ombudsmannen for Forsvaret
- Ombudsmannen for sivile vernepliktige
- Likestillings- og diskrimineringsombudet, (tidligere Likestillingsombudet)
- Forbrukerombudet
- Barneombudet
- Personvernombud, se Datatilsynet
- Pasientombud
- Studentombud
- Elev- og lærlingombud
- Eldreombud
Andre land og forbund[rediger | rediger kilde]
Se også[rediger | rediger kilde]
Fotnoter og referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Som stortingsrepresentant, kommunestyremedlem og domsmann.
- ^ a b Heywood, Andrew (2007). Politics. Basingstoke: Palgrave Macmillan. s. 397. ISBN 978 0-230-52497-2.
- ^ a b Østerud, Øyvind, red. (2007). Statsvitenskapelig leksikon. Oslo: Universitetsforlaget. s. 191. ISBN 978-82-15-01197-4.
- ^ a b c Klouman, Sverre (2000). Moro med ord: litt om ordenes vandringer, historie, slektskap og hemmeligheter. Oslo: Aschehoug. ISBN 8203225306.
- ^ Falk, Hjalmar (1906). Etymologisk Ordbog over det norske og det danske Sprog. Kristiania: Aschehoug.