Hopp til innhold

Boļeslavs Sloskāns

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Boļeslavs Sloskāns
Født19. aug. 1893[1]Rediger på Wikidata
Stirniene
Død18. apr. 1981[2]Rediger på Wikidata (87 år)
Brussel
BeskjeftigelseKatolsk prest (1917–), katolsk biskop (1926–) Rediger på Wikidata
Embete
Utdannet vedQ21644313 (–1916)
NasjonalitetDet russiske keiserdømmet
Sovjet-Russland
Sovjetunionen
GravlagtAglona Basilica
Våpenskjold
Boļeslavs Sloskānsʼ våpenskjold
Boļeslavs Sloskāns på Commons

Boļeslavs Sloskāns (født 31. august 1893 i Tiltagals i guvernementet Vitebsk i keiserdømmet Russland, død 18. april 1981 i Korbeek-Lo i Bierbeek i Belgia) var en latvisk katolsk biskop. Hans saligkåringsprosess er påbegynt.

Liv og virke

[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn

[rediger | rediger kilde]

Boļeslavs Sloskāns, som ble født nær Varakļāni (80 km nord for Daugavpils), gikk på gymnasium i Rēzekne og begynte på Det keiserlige romersk-katolske teologiske akademi i Sankt Petersburg i 1911.

Prest

[rediger | rediger kilde]

Han ble presteviet i januar 1917 av biskop Jan Feliks Cieplak og feiret sin primiss i Ludza den 22. april 1917. I ni år var han kapellan i St. Petersburg (Petrograd, Leningrad) og Vitebsk.

Biskop

[rediger | rediger kilde]

Som en del av en hemmelig operasjon anvist av pave Pius XI med hjelp av den hemmelige biskop Michel d'Herbigny S.J. ble Sloskāns ordinert til titulærbiskop av Cillium i kirkan Saint Louis des Français i Moskva den 10. mai 1926, sammen med Alexander Frison.[3] Den 12. august 1926 ble han utnevnt til apostolisk administrator av erkebispedømmet Minsk-Mogilev, med hovedkvarter i Mogilev.[4] Han tok sovjetrussisk statsborgerskap. Han tiltrådte offisielt i september 1926 (Mogilev) og mai 1927 (Minsk).

I Gulag på Solovetskij-øyene

[rediger | rediger kilde]

I september 1927 ble han dømt for spionasje da politiet først i hemmelighet gjemte dokumenter i leiligheten hans og deretter «fant» dem. Han ble arrestert og sendt til Lubjankafengselet i Moskva, deretter til Butyrkafengselet. Uten rettssak eller dom ble han administrativt sendt for tre år til en konsentrasjonsleir på Solovetskijøyene nær Kem, den opprinnelige kimen til Gulagsystemet i Sovjetunionen. Fra mars 1928 til oktober 1930 utførte han tvangsarbeid der under de tøffeste forhold.

Han ble løslatt 1. november 1930 med symptomer på lammelse og fullstendig utmattelse.

Sibir

[rediger | rediger kilde]

Den 8. november 1930 ble Sloskāns igjen arrestert i Mogilev uten forklaring. Den 19. desember 1930 ble han sendt med en fangetransport til Sibir via Minsk og Moskva, som tok ham via Sverdlovsk, Irkutsk, Krasnojarsk, Jenisejsk til Turukhansk, dit han ankom 22. juni 1931. Der ble han skilt fra de andre fangene og ført 37 km nordvest til Staro-Turukhansk, hvor han tilbrakte sommeren, isolert og plaget av mygg. Han leste på forfatterens språk selvbiografien til Therese av Lisieux, og lærte fransk av den. I november 1932 tilbrakte han ti dager i Turukhansk fengsel.

Hans overføring til Krasnojarsk med slede varte fra 28. november 1932 til 2. januar 1933. Så gikk vi med tog til Moskva. Der, på grunn av et initiativ fra den latviske regjering, utholdenheten til hjelpebiskop Jāzeps Rancāns (1886–1969), generalvikar for erkebispedømmet Riga, og forhandlingsevnen til Alfreds Bīlmanis (1887–1948), den latviske ambassadør i Moskva, ble Sloskāns utvekslet mot en russisk spion.[5] Han ankom Riga 22. januar 1933.[6]

Litauen ble senere okkupert av innlemmet i Sovjetunionen. Hans opprinnelige avslag på å forlate Sovjetunionen, omgjorde han på grunn av løgnen om at paven selv skulle ha krevd hans fratreden og eksil.

Roma - Riga - Eichstätt - Lohr am Rhein

[rediger | rediger kilde]

Han dro til Roma og ble hedret der. Senere kom han seg tilbake til Latvia, og der underviste han ved Rigas teologiske universitet. I 1944 ble han ført av Gestapo til Schneidemühlleiren, sammen med biskopene Antonijs Urbšs og Jāzeps Rancāns (1886–1969). På slutten av Andre verdenskrig kom han til Eichstätt i Tyskland, deretter til kapusinerklosteret Mariabuchen i Lohr am Main.

Brussel - Leuven

[rediger | rediger kilde]

I 1947 dro han til Brussel, hvor han arbeidet for flyktninger fra øst. I 1951 bosatte han seg i abbediet Keizersberg nær Leuven.

I 1952 utnevnte pave Pius XII ham til apostolisk visitator for de emigrerte katolske russere og hviterussere av bysantinsk ritus. I 1955 ble han moderator for emigrerte katolske latviere og estere.

Ettersom han kom fra grenseregionen mellom Lastvia og Hviiterussland og ettersom han behersket belarusisk flytende, kunne Boļeslavs Sloskāns aktivt atøtte det hviterussiske studentmiljø i Belgian igså andre belarusiske diasporagrupper i Vesten. Han fikk ordnet med fiansiering av to katolske katolske magasiner som publiserte i Vest, i Roma (Źnič) og i Paris (Božym Šlacham, Божым шляхам).

Død

[rediger | rediger kilde]

I 1979 forlot han klosteret på grunn av sykdom, og dro for å få pleie i Korbeek-Lo. Han døde der i en alder av 87 i Emmaushjemmet drevet av nonner i Convent van Betlehem i Duffel i Belgia.

Hans levninger ble flyttet i 1993 og gravlagt i Basilikaen i Aglona i Latvia.

I 2004 ble han tildelt tittelen ærverdige Guds tjener av pave Johannes Paul II.

Verker

[rediger | rediger kilde]
  • (med Paul Roth, 1925–2006, og Ernst Nittner): Der Osten. Anruf und Aufgabe. Pressverein Volksbote, München 1962 (Schriftenreihe der Ackermann-Gemeinde 17).
  • Témoin de Dieu chez les sans-Dieu. Du bagne des îles Solovetski à la déportation en Sibérie. Journal de prison. Aide à l’Eglise en détresse, Mareil-Marly 1986 (Forord ved François Rouleau, S.J., 1919–2017).

Episkopalgenealogi

[rediger | rediger kilde]

Hans episkopalgenealogi er:

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
  • Jānis Jerumanis: Upuris par brāļiem. Bīskaps Boļeslavs Sloskāns. Atmiņu sakopojums. Internacionālais Katoļu palīdzības fonds „Baznīca spaidos“, Wavre 1990, Riga 1993
  • Stefaan Van Calster, Dirk Hanssens: Gedenkboek Monseigneur Boleslas Sloskans. Symbool van de vervolgde kerk. Tabor, Brugge 1995.
    • (lettisk): Bīskaps Boļeslavs Sloskāns. Vajātās Baznīcas simbols. Piemiņai. Lapa, Valmiera 1996.
    • (fransk): L’anéantissement silencieux. Mgr Boleslas Sloskans. Pierre Téqui, Paris 2000.
  • Ieva Zepa (red.): Bīskaps Boļeslavs Sloskāns – gaisma šodienas pasaulei. Dardedze hologrāfija, Riga 2020, ISBN 978-9934-23-155-1

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ «Слуга Божий Болеслав Слоскан — Приход святой Екатерины Александрийской», besøkt 25. mars 2022[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Ludger Schepers: Uzruna „Patiesība un piedošana“. I: Ieva Zepa (red.): Bīskaps Boļeslavs Sloskāns – gaisma šodienas pasaulei. Dardedze hologrāfija, Riga 2020, her s. 25.
  4. ^ Godināmā bīskapa Boļeslava Sloskāna biogrāfija. In brevi. I: Ieva Zepa (red.): Bīskaps Boļeslavs Sloskāns – gaisma šodienas pasaulei. Dardedze hologrāfija, Riga 2020, s. 15–18, her s. 15.
  5. ^ Diāna Golubecka: Latvijas Valsts vēstures arhīva dokumenti par Latvijas valdības lomu bīskapa B. Sloskāna atgriešanā dzimtenē. I: Ieva Zepa (red.): Bīskaps Boļeslavs Sloskāns – gaisma šodienas pasaulei. Dardedze hologrāfija, Riga 2020, s. 115–135.
  6. ^ Godināmā bīskapa Boļeslava Sloskāna biogrāfija. In brevi. I: Ieva Zepa (red.): Bīskaps Boļeslavs Sloskāns – gaisma šodienas pasaulei. Dardedze hologrāfija, Riga 2020, s. 15–18, her s. 16.
  7. ^ sloskans, lest 24. mai 2024
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Boļeslavs_Sloskāns&oldid=24478444»