Blåstrømpe

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Latterliggjørende karikaturtegning av de intellektuelle kvinnesakskvinnene i Blue Stocking Club, en bevegelse startet i London på 1750-tallet av Elizabeth Montagu.

Blåstrømpe (fra engelsk bluestockings) er en betegnelse på kvinner med intellektuelle ambisjoner. Begrepet oppsto i London på slutten av 1700-tallet, fordi flere av deltagerne på Lady Montagus litterære salong bar blå kamgarnstrømper i stedet for svarte silkestrømper, slik det sømmet seg for kvinner den gang. Det dreide seg om en gruppe lærde, penneføre kvinner som møttes for diskusjoner og foredrag. Deltakerne kom i hovedsak fra aristokratiet og overklassen, og salongen var i utgangspunktet åpen både for kvinner og menn.

Ordbakgrunn[rediger | rediger kilde]

Det engelske uttrykket bluestockings betegnet opprinnelig både liberale menn og kvinner som støttet kvinnelige intellektuelle og underklassen. Forfatteren Benjamin Stillingfleet (1702–1771) skal ha vært den første som i 1751 brukte blå istedenfor hvite strømper til knebuksene som tegn på solidaritet med arbeiderklassen.[1] Det franske betegenlsen les bas-bleus, « blåstrømper», skal ha oppstått i Paris sist på 1500-tallet for kvinner med litterære ambisjoner. Den franske skikken med blå strømper skal opprinnelig stamme fra 1400-tallets klassedelte klesdrakt i Venezia der overklassedamer bar dyre, blå strømper.[2]

Omgangsformer: Sosial drikkekultur[rediger | rediger kilde]

Karikaturtegning av unge og gamle «blåstrømper» (Les bas-bleus) til en serie litografier av Honoré Daumier i vittighetsbladet Le Charivari 1844. Det franske bas-bleu skal ha oppstått sist på 1500-tallet som betegnelse på kvinner med litterære ambisjoner.[2]

Mens det tidligere var vanlig at folk kom sammen for å drikke vin og spiritus, skapte de nye varmdrikkene, kaffe, te og sjokolade, en annen ramme om de sosiale omgangsformene. Ludvig Holberg beskriver i Epistel 91 hvordan kvinners alkoholfrie besøksrunder på varmdrikker gjorde at meningsutvekslingen fikk et visst oppsving:

Sitat Nu kand vore Hustruer og Døttre giøre 10 Visiter en Eftermiddag, og komme gandske ædrue tilbage. Dette kunde ikke skee i gamle Dage, da man intet andet havde at byde de Besøgende, uden Gylden-Vand, Sek, Spanskbitter-Viin, Luttendrank, og andet, hvoraf et Fruentimmer maatte i det mindste pimpe lidt paa hvert Sted, saa at, naar man lagde alle de smaa Doses sammen, som toges i hver Barsels-Stue, det omsider kunde beløbe sig til noget. Sitat
– Holberg 1981:86-87.

De samfunnsmessige konsekvensene av at det kom et alternativ til alkoholholdige drikker, var at det oppsto ulike former for demokratibevegelser. De demokratiske ideer oppsto rett og slett over kaffekoppene i såkalte Coffeehouse. Blåstrømpene var bare en av flere demokratiske interesseforeninger som sprang ut av de mer siviliserte omgangsformene som varmdrikkene førte med seg til Europa på 1700-tallet.

Emansipasjonen: Ulikhet eller likhet?[rediger | rediger kilde]

Fulgt av kravet om å gi kvinner anledning til utdannelse spredtes ideene om kvinners samfunnsmessige posisjoner og rettigheter videre til det kontinentale Europa. Utover på 1860-tallet ble de britiske blåstrømpene mer oppsatt på å markere seg på ulike, mannsdominerte arenaer. I krav om kvinnelig stemmerett og deltakelse i samfunnslivet ble enkelte grener av blåstrømpebevegelsen mer aksjonsrettet. I sær vittighetspressen var rask til å kommentere blåstrømpenes fremmasj, og naturligvis på en nedlatende måte. En av de første vitnesbyrd om at blåstrømpene hadde funnet søsterlige meningsfrender også i Norge finner vi i vittighetsbladet Vikingen for 1869. Det var også to retninger eller strategier som klart kom til syne blant emansipanistene. Den ene krevde gehør for kvinners særlige kvaliteter og verdien av det kvinnelige bidrag til samfunnslivet, den andre ønsket å konkurrere for å vise at kvinner var likeverdige med mennene, og at de kunne utføre alt det menn kunne klare om de bare slapp til.

Leseforening for kvinner (Kristiania)[rediger | rediger kilde]

På et område var norske kvinner nesten tidlig ute som sine danske søstre. I København ble det i 1872 startet en leseforening for kvinner. I Norge var det Camilla Collett som lanserte ideen om en lesesirkel for kvinner. I 1873 la Hedvig Maribo og Elise Aubert de første planer om opprettelsen av et slikt bibliotek, og i 1874 ble den Kvindelige Læseforening formelt stiftet i Christiania. Vilhelmine Marie Eriksen (1853-) omtalte tiltaket i et brev til sin kommende svigermor, C.J.F. Vilhelmine Dunker Ullmann (1816-1915), som også var blant dem som hadde ivret sterkt for saken: «Søndag 15/3 1874. … Ragna fortæller, at I har såmange fortædeligheder med læseforeningen, og at det er uvist om den kommer istand. Det er forskrækkeligt, hvor bange og forsiktige folk er når det gælder at læse aligevel. Jeg har nok seet en del vrøvl i aviserne, men jeg tænkte da, at i Kristiania var mængde for den. Hvor inderlig morsomt og godt jeg synes, det måtte være, om den kom istand.”[3] Ett tiår senere var 29 av i alt 31 registrerte leiebiblioteker eid av kvinner. Institusjonen vakte oppsikt, men også betydelig motstand. Det var fremdeles vanlig at kvinnelige forfattere utga sine bøker anonymt eller fant mannlige pseudonym for å skjule sitt rette opphav. Derfor virket nyheten om en eksklusiv leseforening for kvinner rystende på mange menn. I en senere oppsummering av virksomheten påsto Elise Aubert at leseforeningen alt fra første stund var blitt utsatt for heftige angrep. Enkelte fryktet at:

Sitat Arnenes hellige ild vilde miste sine vogtere når kvinderne forlod sine hjem for at øde tiden med læsning ude i byen. Sitat
– Aubert 1895.

Camilla Collett påtok seg også æren av å ha vært den som åpnet Ibsens øyne for kvinnespørsmålet. Uansett hva bakgrunnen kunne være, så var han sikkert både som flittig avisleser, og gjennom daglig omgang med fru Collett, blitt grundig informert om reaksjonene på den kvinnelige leseforeningen i Christiania. At noen syntes kvinners adgang til litteratur var unødvendig, provoserte dessuten mange mannlige forfattere.

Blant skandinaver i Roma: Et dukkehjem[rediger | rediger kilde]

En av dem som hevet sin litterære stemme og krevde plass for kvinner i det sosiale og politiske liv var dramatikeren Henrik Ibsen. Da han høsten 1878 vendte tilbake til Italia, tok han straks kontakt med Den skandinaviske Forening i Via Portefici. Hans viktigste stridstemaer var kvinners plass i samfunnet. I foreningens protokoll for 28. januar gjorde han det til en kampsak å få ansatt en kvinnelig bibliotekar. Ibsen argumenterte for at «Saavel Bibliothekar- som Secretærforretningerne» fortrinnsvis burde tilfalle kvinner, og mente at de ikke bare ville utføre jobben bedre, og at det også kunne «paaregnes en længere Forbliven i Posten af en Kvinde» (Edvardsen 2001:183)[4]

Den 8. februar 1879 var Ibsen igjen ute med forslag til en lovendring. Nå ville han gi kvinner stemmerett og alminnelig adgang til foreningen. På dette punkt ble han nedstemt.

Det var på denne tid at Ibsen startet arbeidet med Et dukkehjem. I et tidlig utkast har Ibsen skissert selve knuten i stykket:

Sitat Det er to slags åndelige love, to slags samvittigheder, en i manden og en ganske anden i kvinden. De forstår ikke hinanden; men kvinden dømmes i det praktiske liv efter mandens lov, som om hun ikke var en kvinde men en mand. Sitat
– Henrik Ibsen: «Optegnelser til nutids-tragedien,19.10.[18]78».

Ibsens frigjøringskrav ble senere forsøkt tatt til inntekt for emansipasjonsstriden, men da norske feminister i kjølvannet av 70-års bursdagen ville feire ham med en festmiddag, reiste han seg ved bordet og protesterte:

Sitat Jeg takker for Skaalen, men maa fralegge mig den Ære bevidst at skulle have virket for Kvindesagen. Jeg er ikke engang paa det Rene med, hva Kvindesag egentlig er. For mig har det staaet som en Menneskesag. Sitat
– Henrik Ibsen under festmiddag på Grand, 26. mai 1898.

Rødstrømpebevegelsen[rediger | rediger kilde]

Ordet rødstrømpe er skapt som en kontrast til blåstrømpene for å signalisere en mer aktiv orientering og en ny giv for kvinnesaken.

Trivia[rediger | rediger kilde]

  • Nora Helmer: «Jeg tror, at jeg er først og fremst et menneske, jeg ligesåvel som du, – eller ialfald, at jeg skal forsøge at bli’e det.» (Et dukkehjem, 1879).
  • August Strindberg omtalte likestillingskravene i boka Giftas II, og anså Ibsen for å være en «förrädare» og «överlöpare» i kjønnskampen.
  • I 2014 utga Karen Thue og Victoria Wæthing Blåstrømper. Vi er de nye feministene som et «manifest for en liberal feminisme».[5]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Historical Dictionary of Feminism (2004) side 59
  2. ^ a b [1]
  3. ^ NBO Brevs. nr. 9. Vilhelmine Marie Eriksen Ullmann til Vilhelmine Ullmann (16/3)
  4. ^ Ibsen fryktet at bestyrelsen ville utvise «Antipathi mod Kvindens Ansættelser i saadanne Stillinger», og må med bruken av ordet «fortrinsvis» ha foregrepet ideen om radikal kjønnskvotering. Først i 1884 ble Ibsens ungdomsbekjentskap fra Bergen, Fanny Riis, ansatt som den Skandinaviske Forenings første kvinnelige bibliotekar.
  5. ^ Forlagets reklameside for Blåstrømper. Vi er de nye feministene (2014)

Litteratur[rediger | rediger kilde]