Binders

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Binders er papirklemmer av metall eller plast. Det første patent for en slags binders ble utstedt til amerikaneren Samuel B. Fay i 1867

Binders er en klemme, oftest av bøyd ståltråd, til å holde flere papirark sammen. De fleste binders er varianter av en type som har vært i produksjon i mer enn hundre år, kjennetegnet ved at tråden gjør nesten to fulle runder. Vanligvis har de en avlang form med rette langsider, men også trekantede, runde og andre varianter forekommer. Binders produseres også med farget belegg av plast, og i senere år også støpt i plast.

Den særnorske betegnelsen «binders» for denne typen kontorutstyr er ikke tilfredsstillende forklart. Flertallsendelsen -s tyder på at det er et lånord fra engelsk, men det engelske ordet binder har andre betydninger.

Felles for alle egentlige binders, og det som berettiger denne betegnelsen, er virkemåten, som baserer seg på torsjonsprinsippet og materialets elastisitet. Når et moderat antall papirark føres inn mellom bindersens to «tunger», bøyes disse ut og klemmer arkene sammen, idet tverrenden utsettes for vridning. En for tykk papirbunke vil føre til overskridelse av elastisitetsgrensen og varig deformasjon av materialet.

Nordmannen Johan Vaaler har lenge feilaktig vært tilskrevet rollen som bindersens oppfinner.

Historie[rediger | rediger kilde]

Det første patent for en slags binders ble utstedt til amerikaneren Samuel B. Fay i 1867. Hans binders var egentlig beregnet på å feste merkelapper til tekstiler, men ble også markedsført som papirklemme. Neste kjente patent ble gitt til Erlman J. Wright i 1877. Hans klemme var uttrykkelig laget for papir, og i form og virkemåte var den nokså lik dagens binders. Flere nye patenter fulgte, og fra 1890-årene kom de på løpende bånd i USA, flere hvert år. Teknologihistorikeren Henry Petroski har publisert en liste på 27 amerikanske patenter innvilget fra 1898 til 1994 for varianter av binders.[1]

Det ser ut til at den vanligste typen som brukes i dag aldri er blitt patentert. Det er sannsynlig at den ble produsert av Gem Manufacturing Company i England i 1890-årene.[trenger referanse] (På svensk kalles en binders «ett gem».)[trenger referanse] Den tidligste dokumentasjon med bilde er en annonse i august 1894 fra firmaet Cushman & Denison for «Gem Paper Clip».[2] En annonse for samme produkt fra 1899 henviser til et patent, uten at dette er dokumentert. Henry Petroski har funnet en omtale så tidlig som i 1883, men det kan handle om et annet produkt fra samme engelske fabrikk. Navnet «Gem» ble registrert som varemerke i USA i 1904, og søkeren Cushman & Denison presiserte i søknaden at det hadde vært i bruk siden mars 1892. Et sikkert bevis på at den «klassiske» binders var velkjent senest i 1899, er patentet som 27. april dette år ble utstedt til William Middlebrook fra Waterbury, Connecticut for en «Machine for making wire paper clips». Patenttegningen avbilder tydelig en fullkommen binders av gem-type.[3]

Siden er det innvilget patenter for en lang rekke varianter, for eksempel med spiss i stedet for rund avslutning på «tungene», med enden bøyd ut fra planet for lettere å gape over papirkanten, med bølger eller mothaker på ståltråden for å holde bedre på papiret, og rent estetiske varianter med trekantet eller rund form og så videre. Men den originale gem-typen har i mer enn hundre år vært den beste og derfor den mest solgte.[trenger referanse]

Designikon[rediger | rediger kilde]

T-trøye med logo, Any del disseny, Barcelona 2003. Den klassiske bindersen av gem-typen har en form som har appellert til design-interesserte, og som mange har sett på som «fullkommen». Den ble derfor tidlig et symbol for god design.

Designskribenten Owen Edwards skrev om den i 1989: «In our vast catalog of material innovations, no more perfecly conceived object exists ... With its bravura loop-within-a-loop design, the clip corrals the most chaotic paper simply by obeying Hooke's law.»[4] I 2003 ble den brukt som offisiell logo for Det internasjonale design-år i Barcelona, Any del disseny 2003.[trenger referanse]

I Norge[rediger | rediger kilde]

Johan Vaaler (1866–1910) som student i 1887.
Vaalers «papirklemme», patentert i 1899 og 1901.

Johan Vaaler, født i Aurskog 1866, død i Kristiania 1910, er feilaktig blitt tilskrevet å ha oppfunnet bindersen. Han søkte patent på en lignende papirklemme i Tyskland i 1899 og fikk det innvilget i 1901.[5] Samme år fikk han også patent i USA.[6] Det var neppe kjent for Vaaler og norske forbrukere at en mer brukbar binders allerede var utviklet og markedsført i utlandet under varemerket «Gem». Vaalers klemme var mindre funksjonell på grunn av at den siste runden på ståltråden manglet, og den kom derfor aldri i produksjon.

Motstandssymbol[rediger | rediger kilde]

Fil:Norway's WW2 Resistance Museum in Oslo (Hjemmefrontmuseet). NS' advarsel mot passiv organisert motstand, binders (paperclips), Sarpsborg 1940-11-18. Photo 2017-11-30.jpg
Binders som jakkemerke ble symbol på nasjonalt samhold og motstand mot okkupasjonsmyndighetene og fascistpartiet Nasjonal Samling (NS) under andre verdenskrig i Norge 1940–1945. I annonsen fra november 1940 advarer Hirden, NS' paramilitære organisasjon, mot «passiv organisert motstand» og truer med at de som bruker «små papirklemmer anbragt i jakkeoppslaget eller kåpen» vil bli arrestert. Ifølge «London-kringkasteren», nyhetskanalen for eksil-regjeringen i London, hadde bindersen en «demonstrativ og provoserende hensikt».

En binders i jakkeoppslaget ble brukt demonstrativt som tegn på samhold under andre verdenskrig i Norge, i protest mot okkupasjonsmakten og dens norske forbundsfeller. Dens evne til å «holde sammen» var grunnen til at den ble funnet egnet til formålet. Forfatteren Finn Bø skrev i boken Forbuden Frukt fra 1945 at det særlig var forakten for Quislings fascistparti Nasjonal Samling (NS) som fikk «den tause, forbitrede våpenløse hæren» til å lete etter synlige tegn for å markere standpunkt. Høsten 1940 ble noen studenter enige om at en binders i knapphullet skulle være symbolet for samhold. «Nyheten spredte sig som en løpeild over byen, og neste dag gikk halve Oslo med binders i knapphullet…En uskyldig kontorrekvisitt var plutselig blitt et politisk emblem, som skulde vise sig å være av aller ’farligste sort’ og avstedkomme tumulter og massearrestasjoner».[7] Bindersaksjonen var innledningen til en rekke lignende kampanjer, som alle bidro til å styrke motstandsviljen og ergre okkupasjonsmakten tilstrekkelig til at de gjorde seg latterlige. De mest kjente motstandssymbolene etter bindersen var røde toppluer og blomster i knapphullet på kongens 70-årsdag 3. august 1942. Myndighetenes hjemmel til å slå ned på slike demonstrasjoner var rikskommissær Terbovens forordning av 25. september 1940 om forbud mot politiske partier og derav følgende forbud mot å bære «merker, tegn, emblemer, klæsplagg og lignende som uttrykk for en demonstrasjon».[8]

Binders skal også ha vært brukt som motstandssymbol i Frankrike. Gaule er et fransk ord for stav eller stolpe. To stolper heter deux gaules. Den synlige del av en binders i brystlommen kan da se ut som to stolper og bringe tankene hen på Charles de Gaulle.[9]

Norsk nasjonalsymbol[rediger | rediger kilde]

«Bindersmonumentet» fra 1989 utenfor det tidligere BI-bygget i Sandvika, nå demontert og flyttet til BI's lokaler i Nydalen i Oslo.

Mustads fabrikker begynte å produsere binders av gem-typen i 1928[10] i konkurranse med importvarer. I mellomkrigstiden gjennomgikk overingeniør Halvard Foss ved Patentstyret tyske patentarkiver for å kartlegge norske patenter og kom over Vaalers patent. I Patentstyrets 50-årsberetning skrev han om norske oppfinnelser blant annet: «Den vanlige trådbinders i sin nåværende kjente form er oppfunnet av Johan Vaaler som var kontorsjef på et patentkontor».[11] Til en reportasje i A-magasinet fra 1989 fortalte han: «Jeg gjorde dette kjent i mine omgivelser».[12] Fra disse omgivelsene spredte feiltagelsen seg ut over landet og inn i flere oppslagsverk i etterkrigstiden.[13]

I 1989 ble det reist en sju meter høy binders-skulpturmed en vekt på 600 kg utenfor Handelshøyskolen BI i Sandvika. Den var en gave fra den norske bindersprodusent O. Mustad & Søn til «BI-dagene» dette året, som også var et minneår for Vaalers patent. Monumentet viser imidlertid ikke Vaalers oppfinnelse, men en binders av Gem-typen. BI-bindersen ble omtalt i Guinness rekordbok som verdens største.[trenger referanse] Binders-monumentet ble demontert etter at BI flyttet fra Sandvika. Det er senere gjenreist på gårdsplassen til studentboligene i Gunnar Schjelderups vei 13 i Nydalen i Oslo.[trenger referanse]

Feiringen av Vaalers oppfinnelse nådde et høydepunkt i 1999, hundre år etter hans tyske patentsøknad. Da utga Posten et frimerke med bilde av en binders, som det første i en serie om norsk oppfinnsomhet. Bakgrunnen var en faksimile av det tyske «Patentschrift». Figuren i forgrunnen var imidlertid ikke den papirklemmen Vaaler tegnet på patentsøknaden, men en binders av den kjente gem-typen. Samme år reiste Aurskog historielag i samarbeid med Aurskog-Høland kommune minnesmerket «Binderssteinen» ved Lierfoss i nærheten av gården Våler for å hedre oppfinneren Vaaler.Siteringsfeil: Avsluttende </ref>-tagg mangler for <ref>

«Project Paperclip»[rediger | rediger kilde]

«Project Paperclip» eller «Operation Paperclip» var kodenavnet på flyttingen av tyske vitenskapsmenn til USA etter andre verdenskrig.[14]

Ymse[rediger | rediger kilde]

Den multifunksjonelle binders

Den svenske forfatteren Peter Englund har skrevet om binders i essaysamlingen Tystnadens historie och andra essäer i 2003, senere utgitt på norsk under tittelen: Stillhetens historie og andre essays, Universitetsforlaget 2004. Han mener at det finnes «knappast något annat ting som i så liten grad brukes til sådant som det egentligen är avsett för: försäkringsbolaget Lloyds i London har räknat ut att knappt var tionde gem någonsin kommer i kontakt med papper. Samtidigt finns det få ting som är så användbara: de kan brukas till att rensa öron eller naglar, laga BH-band eller CD-Romläsare. Göra pedagogiska modeller av polymerer eller helt enkelt beskjuta kollegor. Spillet är också ofantligt. En annan undersökning, suspekt i sin precision, påstår att av 100 000 gem förstörs runt 14 000 under telefonsamtal medan 15 000 bare tappas bort.»[15]

Artikkelen om Johan Vaaler i Norsk biografisk leksikon (2005) utdyper også bindersens nytteverdi for andre formål – som «universalverktøy» i mangel av sikkerhetsnål, fiskekrok, skrutrekker, tannpirker, syl, hempe osv.[16]

Årsproduksjon

Ifølge artikkelen i Norsk biografisk leksikon er[når?] verdens samlede produksjon av binders ca. 20 milliarder årlig.[trenger referanse]

Ståltrådens lengde utfoldet

Den empirisk utregnede formelen nedenfor gjelder tilnærmet for den mest vanlige typen av binders, hvor alle kurver er tilnærmede halvsirkler, og hvor de rette sidene i den ytre runden er tilnærmet lik avstanden fra ståltrådens ender til midtpunktet i den innerste kurven. Lengder som innsettes i formelen bør måles langs midtlinjen i ståltråden.

T = 4L – 5B + 3/2πB

T = ståltrådens totale lengde.

L = bindersens totale lengde (mellom ytterpunktene i de to ytterste halvsirklene).

B = avstanden mellom de to innerste langsidene.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Petroski, Henry: «Polishing the Gem: A First-Year Design Project», Journal of Engineering Education, oktober 1998
  2. ^ Early Office Museum: History of the Paper Clip
  3. ^ Petroski, Henry: «Invention by Design», Harvard University Press 1966, s. 17
  4. ^ Edwards, Owen og Douglas Whyte: «Elegant Solutions: Quintessential Technology for a User-Friendly World», Random House 1989, ISBN 9780517558331. Her sitert etter Petroski, Henry: «The Evolution of Artifacts» i American Scientist 1992, s. 416-420.
  5. ^ Søknad datert 12. november 1899, Patentschrift no. 121067 innvilget 6. juni 1901
  6. ^ US Patent No. 675,761, 4. juni 1901
  7. ^ Bø, Finn: Forbuden frukt. Oslo 1945, s. 62-65
  8. ^ Norsk krigsleksikon 1940-45. [Oslo]: Cappelen. 1995. s. 41. ISBN 8202141389.  Artikkelen i Norsk Krigsleksikon gjengir en udatert notis fra en uidentifisert avis med kunngjøring om forbudet mot slike demonstrasjoner.
  9. ^ Aschehougs konversasjonsleksikon, Oslo 1974, bind 2, s. 695
  10. ^ Oppland Arbeiderblad 24.04.2007
  11. ^ Foss, Halvard «Den frittstående oppfinner», I: Svinndal, Aasmund (red.): Styret for det industrielle rettsvern 50 år, Oslo 1961, s. 190
  12. ^ Hesstvedt, Ola: «Den lille norske hjelperen fyller 90 år», A-magasinet nr. 52, 1988
  13. ^ «Binders» i Aschehougs konversasjonsleksikon, Oslo 1974, bind 2, s. 695.
  14. ^ Hunt, Linda: Secret Agenda: The United States Government, Nazi Scientists, and Project Paperclip, 1945 to 1990. St.Martin's Press, New York 1991, ISBN 0312055102
  15. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 29. desember 2012. Besøkt 7. mars 2016. 
  16. ^ Haveraaen, Sverre: «Vaaler, Johan», Norsk biografisk leksikon, bind 9 2005, s. 411

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Henry Petroski (1996). Invention by Design. Cambridge, Mass: Harvard University Press, s. 8-42. 
  • Henry Petroski (1992). The Evolution of Useful Things. New York: Vintage Books. ISBN 0-679-74039-2.  [Inneholder en omfattende historikk om tidlig bindershistorie.]
  • Roede, Lars: En verdensberømt oppfinnelse fra Kristiania. I Byminner nr.4-2009, s.2-15

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]