Bigamiloven
Bigamiloven, eller Lex Nygaardsvold, er begge kallenavn for en midlertidig endring i den norske ekteskapsloven som gjaldt under andre verdenskrig. Provisorisk anordning om forandring i lov av 31. mai 1918 nr. 2, om inngåelse og oppløsning av ekteskap ble vedtatt av Johan Nygaardsvolds eksilregjering i London 15. april 1942.[1] Anordningen åpnet for adgang til skilsmisse ved bevilling (administrativ beslutning) når en av ektefellene søkte om det, og det på grunn av krigen eller andre særlige forhold ikke var mulig å få forbindelse med og varsle den andre ektefellen.[1] Den muliggjorde altså skilsmisse og gjengifte, men tillot ikke bigami.
Etter krigen tok representanten Ragnhild Varmbo opp den provisoriske anordningen i en interpellasjon i Stortinget, hvor saken ble behandlet 27. september 1945.[2] Hun kritiserte blant annet at endringen ikke ble gjort kjent for det norske folk.
Det var ikke først og fremst sjøfolk som benyttet seg av loven, men oftest nordmenn i administrative posisjoner i Storbritannia, USA og Sverige.[3]
Den provisoriske endringen av ekteskapsloven § 43 medførte ingen endring i betingelsene for når skilsmisse kunne innvilges. Endringen gjaldt behandlingsmåten for skilsmissesaker, og besto i at departementet kunne innvilge en søknad om skilsmisse fra den ene ektefeller når det på grunn av krigstilstand eller av andre særlige forhold ikke var mulig å komme i forbindelse med den annen ektefelle.[4]
Denne endringen gjeninnførte en ordning som gjaldt frem til 1937,[5] [6] da domstolsbehandling av skilsmissesaker ble den ordinære ordning og departementsbehandling krevde samtykke fra begge ektefellene. Frem til 1937 kunne departementet etter ekteskapsloven av 1918 § 44 i visse tilfelle innvilge skilsmisse etter begjæring fra kun en av partene.[7]
Anordningen er trykket i blant annet Norsk lovtidend 1. og 2. avdeling («Londonutgaven») 1940–1945 s. 143 med rettelse inntatt på side 161. Anordningen medførte en tilføyelse til ekteskapsloven 1918 § 43 tredje ledd (det som er nytt står etter semikolonet):
Skilsmissen skjer ved dom, medmindre ektefellene er enige om å overlate avgjörelsen til departementet; dette kan også treffe avgjörelse i saken når en av ektefellene söker om det og det på grunn av krigstilstand eller andre særlige forhold ikke er mulig å få forbindelse med den annen ektefelle.
Da ordningen ble kjent i Norge etter krigen, møtte den kritikk for å ta lite hensyn til forlatte kvinner som ikke fikk beskjed og familier som mistet forsørgere.[3] Den ble opphevet ved anordning 3. oktober 1945.[1]
Okkupasjonsstyret innførte en lignende endring av ekteskapsloven 1918 § 43 ved forordning 6. november 1940,[8] og det ble i medhold av den forordningen innvilget rundt 140 skilsmissebevillinger uten at den andre ektefellen ble gitt anledning til å uttale seg.[9] Forordningen falt bort ved frigjøringen av Norge.[10]
 Endringen i loven gjorde det mulig for nordmenn i Storbritannia, USA og Sverige å gifte seg på nytt uten å informere ektefellen i Norge. Skilsmissesøknader kunne innvilges av det norske justisdepartementet i London hvis ektefellene hadde bodd fra hverandre i minst tre år.[3] Det skal ha blitt inngått mellom 60 og 70 slike giftermål i løpet av de to og et halvt årene ordningen varte. På grunn av manglende kontroll av papirer, giftet også et ukjent antall nordmenn seg på nytt i utlandet uten å ha fått skilsmisse først.[3] |
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ a b c «Bigamiloven» i Store norske leksikon (fra papirutgaven 2005–2007, fri gjenbruk)
- ^ Stortinget: Fra repr. Ragnhild Varmbo om den provisoriske anordning om inngåelse og oppløsning av ekteskap
- ^ a b c d Aftenposten.no 9. mai 2015: Gjenforeningslykken var stor i 1945 - men for noen hustruer ble fredsdagene en katastrofe
- ^ Justisminister Johan Cappelen i Stortinget 27. september 1945. (Stortingstidende 1945 side 143.)
- ^ Lov 31. mai 1918 nr. 2 om indgaaelse og opløsning av egteskap.
- ^ Lov 25. juni 1937 nr. 13 om forandringer i ekteskapslovgivningen.
- ^ Andreas Støylen: Separasjon og skilsmisse etter norsk rett (2. utg., 1948) side 130–131.
- ^ Norsk lovtidend 1940 side 626–627: Forordning om forandring i ekteskapslovens § 43. Tredje ledd lød: «Skilsmisse etter annet og tredje punktum i denne paragraf skjer ved dom, med mindre ektefellene er enige om å overlate avgjørelsen til departementet. Når en av ektefellene er fraværende i utlandet eller hans oppholdssted ikke kjennes kan departementet når særlige grunner tilsier det, gi skilsmisse etter begjæring av en av ektefellene selv om den annen ektefelle ikke har samtykket i å overlate avgjørelsen til departementet.»
- ^ Statsråd Cappelen i Stortinget 27. september 1945 (Stortingstidende 1945 side 144.) Datoen der er feilaktig oppgitt til 6. oktober 1940.
- ^ Forordningen er medtatt i liste nr. 1 over bestemmelser av lovgivningsmessig innhold som går inn under provisorisk anordning om okkupasjonslovgivningen av 26. januar 1945 § 1 nr. 1 a og derfor ikke blir å anvende etter frigjøringen, som er inntatt i Londonutgaven 447 flg.