Bigamiloven

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Flere nordmenn som oppholdt seg utenlands under andre verdenskrig, inngikk kjærlighetsforhold selv om de var gift fra før. «Bigamiloven» var en ordning der norske eksilmyndigheter innvilget skilsmisse uten at ektefellen i Norge ble varslet. Bildet viser en norsk matros sammen med en kvinne fra en småby i USA under en tilstelning i 1943.

Bigamiloven, eller Lex Nygaardsvold, er kallenavn for en endring i den norske ekteskapsloven under andre verdenskrig. Den ble vedtatt som en midlertidig anordning av Johan Nygaardsvolds eksilregjering i London 15. april 1942.[1][2] Anordningen åpnet for adgang til skilsmisse ved bevilling (administrativ beslutning) når en av ektefellene søkte om det, og det på grunn av krigen eller andre særlige forhold ikke var mulig å få forbindelse med og varsle den andre ektefellen.[1]

Statsminister Johan Nygaardsvold og utenriksminister Trygve Lie i den norske eksilregjeringen i London under krigen.

Endringen i loven gjorde det mulig for nordmenn i Storbritannia, USA og Sverige å gifte seg på nytt uten å informere ektefellen i Norge. Skilsmissesøknader kunne innvilges av det norske justisdepartementet i London hvis ektefellene hadde bodd fra hverandre i minst tre år.[2] Det skal ha blitt inngått mellom 60 og 70 slike giftermål i løpet av de to og et halvt årene ordningen varte. På grunn av manglende kontroll av papirer, giftet også et ukjent antall nordmenn seg på nytt i utlandet uten å ha fått skilsmisse først.[2]

Da ordningen ble kjent i Norge etter krigen, møtte den kritikk for å ta lite hensyn til forlatte kvinner som ikke fikk beskjed og familier som mistet forsørgere.[2] Etter debatt i Stortinget ble loven opphevet 3. oktober 1945.[1]

Referanser[rediger | rediger kilde]