Anton Denikin

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Anton Denikin
Anton Denikin 1918-1919.jpg
Født16. desember 1872
Włocławek
Død8. august 1947 (74 år)
Ann Arbor
Gravlagt Donskoi-gravlunden
Ektefelle Xenia Denikina
Far Ivan Efimovich Denikin
Mor Elizaveta Fyodorovna Denikin
Barn Marina Grey
Utdannet ved Russlands væpnede styrkers generalstabsmilitærakademi
Beskjeftigelse Offiser, skribent
Nasjonalitet Det russiske keiserdømmet
Språk Russisk
Utmerkelser
15 oppføringer
Croix de guerre 1914–1918 (1917), kommandørridder av Order of the Bath (1919), 2. klasse av Sankta Annas orden (1905), 3. klasse av Sankta Annas orden (1904), 2. klasse av Sankt Stanislaus-ordenen (1904), 4. klasse av Sankt Vladimirs orden (1909), 3. klasse av Sankt Stanislaus-ordenen (1902), 3. klasse av Sankt Vladimirs orden (1914), Mikael den tapres orden (1917), 3. klasse av St. Georgordenen (1915), 4. klasse av Sankt Georgsordenen (1915), Q3332355 (1918), gullsverd for tapperhet (1915), Medal "In memory of the 300th anniversary of Romanov dynasty" (1913), Q4286767 (1912)

Anton Ivanovitsj Denikin (russisk: Анто́н Ива́нович Дени́кин, født 16. desember 1872 i Szpetal dolny, en forstad til Wloclawek, død 8. august 1947 i Ann Arbor i Michigan i USA) var en russisk general og en av lederne i den antibolsjevikiske hvite garde under den russiske borgerkrig.

Denikin ble offiser ved infanteriet i 1892 og deltok som kompani- og bataljonssjef i den russisk-japanske krig.[trenger referanse] Han ble oberst i 1905 og regimentssjef i 1910.

Under første verdenskrig ble Denikin raskt forfremmet til generalløytnant og fikk i mai 1917 befal over vestfronten.[trenger referanse] Han ble tatt til fange av Aleksandr Kerenskij på høsten samme år, men klarte å flykte til Rostov og stilte seg til rådighet for Mikhail Aleksejev.

Etter Lavr Kornilovs død 31. mars 1918 overtok han kommandoen over hans armé og klarte etterhvert å erobre størstedelen av Sør-Russland.[trenger referanse] I 1919 forsøkte han å samvirke med Aleksandr Koltsjak, men etter dennes nederlag i november samme år ble Denikin tvunget til retrett.[trenger referanse] Hans armé begynte å gå i oppløsning og 4. april 1920 overlot han kommandoen til Pjotr Wrangel og begav seg til Storbritannia.

Fra 1926 bodde han i Frankrike og fra 1945 til sin død i USA.

Verker[rediger | rediger kilde]

  • The Career of a Tsarist Officer: Memoirs, 1872-1916. University of Minnesota Press, Minneapolis 1975, ISBN 0-8166-0698-6
  • The Russian Turmoil, Memoirs, Military, Social and Political. Hutchinson, London 1920
  • The White Army. Cape, London 1930
  • World Events and the Russian Problem. Imprimerie rapide C.T., Paris 1939
  • The Russian Problem. o.O. 1940

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Richard Luckett: The White generals: An account of the White movement and the Russian Civil War. Viking Press, New York [1971]
  • Dimitry V. Lehovich: White against Red: The life of General Anton Denikin. Norton, New York 1974
  • William G Rosenberg: A.I. Denikin and the anti-Bolshevik movement in south Russia. Amherst College Press, Amherst, Mass. 1961
  • Petr Michajlovic Volkonsky: The Volunteer Army of Alexeiev and Denikin ; A short historical sketch of the army from its origin to November 1/14, 1918. Avenue Press, London 1918
  • Carl Eric Bechhofer: In Denikin's Russia and the Caucasus, 1919-1920. Collins, London 1921
  • John Ernest Hodgson: With Denikin's armies ; Being a description of the Cossack counter-revolution in South Russia, 1918-20. Lincoln Williams, London 1932
  • Marina Grey: Mon père, le général Dénikine. Perrin, Paris 1985, ISBN 2-262-00347-5
  • Facts about General Anton I. Denikin: Anti-semite and pro-fascist. Trade Union Committee for Jewish Unity, New York o.J. [1945 ?]
  • Nancy Harrison Watson: British assistance to General A.I. Denikin in South Russia, 1917-1920. Dissertasjon, Manuskript 1970