Leo XII

Leo XII Leo XII
Født	Annibale Francesco Clemente Melchiorre Girolamo Nicola della Genga; 22. august 1760; ?
Død	10. februar 1829; Roma
Beskjeftigelse	Katolsk prest (1783–), diakon (1783–), katolsk biskop (1794–)
Embete	Pave (1823–1829); kardinal (1816–); biskop (1816–1816); titulær erkebiskop (1794–); apostolic nuncio to Germany (1794–1800); Archpriest of the Basilica di Santa Maria Maggiore ;
Utdannet ved	Pontificia Ecclesiastica Academia
Nasjonalitet	Kirkestaten
Gravlagt	Peterskirken
Dåpsnavn	Annibale della Genga
Valgt	28. september 1823
Innsatt	kronet 5. oktober 1823
Saligkåret	-
Helligkåret	-
Festdag	-
Forgjenger	Pius VII
Etterfølger	Pius VIII
	Signatur
	Våpenskjold
	Leo XII på Commons Se også liste over paver

Leo XII, født Annibale Francesco Clemente Melchior Girolamo Nicola Della Genga (født 22. august 1760 kanskje i Genga ved Spoleto i Kirkestaten, død 10. februar 1829 i Roma), var pave fra 28. september 1823 til sin død.

Oppvekst, tidlig karriere[rediger | rediger kilde]

Han ble født inn i en adelig familie fra La Genga, en liten by i provinsen Ancona. Han var sønn av grev Flavio della Genga og grevinne Maria Luisa Periberti di Fabriano, og var den sjette av deres ti barn. Hans faktiske fødested er usikkert, men de mest sannsynlige stedene er familiens slott i Genga, Ancona og Spoleto.

Han fikk sin utdannelse ved Collegio Campana i Osimo (avslutning i 1773, Collegio Piceno i Roma (avsl. 1778 og Accademia dei Nobili Ecclesiastici i Roma. Han ble presteviet i Roma den 14. juni 1783 med dispens fra den kanoniske minstealder.

I pavenes tjeneste[rediger | rediger kilde]

I 1792 gjorde pave Pius VI ham til sin privatsekretær og i 1794 ble han gjort til titulær-erkebiskop av Tyros, og bispeviet av Stuart. Han ble sendt til Luzern i Sveits som nuntius. I 1794 ble han overført til Köln for å være nuntius der, men på grunn av krig måtte han forlegge sin residens til Augsburg i stedet. I de over 20 årene han var i Tyskland fikk han flere ærefulle og vanskelige oppdrag som gjorde at han kom i kontakt med hoffene i Dresden, Wien, München og Württemberg, samt med Napoleon.^{[trenger referanse]} Det var da han og kardinal Caprara ble sendt til Paris for å forhandle på Pavestolens vegne med Napoleon – oppdraget slo feil.^{[trenger referanse]}

Etter avskaffelsen av Kirkestaten ble han av franskmennene behandlet som en statsfange og han levde i noen år i klosteret Monticelli. Han fordrev tiden med musikk og fuglejakt, noe som han fortsatte med også etter å ha blitt valgt til pave.

I 1814 ble Della Genga nuntius i Paris og valgt til å overrekke pave Pius VIIs gratulasjoner til Ludvig XVIII av Frankrike, som kom til makt etter Napoleons nederlag.

Kardinal[rediger | rediger kilde]

I 1816 ble han utnevnt til kardinalprest knyttet til Basilica di Santa Maria Maggiore og kort tid etter utnevnt til biskop av Sinigaglia (med personlig tittel som erkebiskop). På grunn av sin svake helse søkte han avskjed fra dette bispeembedet allerede etter et halvt år, i september 1816, uten engang å ha reist til byen.

I 1820 utnevnte pave Pius VII ham til sin generalvikar for bispedømmet Roma.

I Roma oppstod det på denne tiden rykter om at kardinalen hadde en lite passende fremferd i det private. Det gjaldt særlig et påstått forhold med kona til Sveitsergardens kommandant.^{[trenger referanse]} Etter at han ble valgt til pave, ble det diktet små nidvers, som dette:

Passando della Genga, un forestiero
domandò. "Questi è il Santo Padre, è vero?"
Ma il capitano de' Svizzeri che udì,
rispose: "Santo no, ma padre sì"^{[trenger referanse]}

Pavevalget[rediger | rediger kilde]

I konklavet 1823 ble han valgt til pave den 28. september selv om det var aktiv motstand fra Frankrike.^{[trenger referanse]}

Han var den pro-østerrikske zelanti-fraksjonens kandidat. Den østerrikske keiser Franz I hadde – med rette – ansett det som tenkelig at en annerledes sinnet kardinal, kardinal Severoli, kunne bli valgt, og ønsket å forhindre det. Gjennom kardinal Giuseppe Alberoni nedla han derfor østerriksk veto mot et slik utfall straks Severolis stemmetall kom så høyt opp at et valg var overhengende.

Da Della Genga ved den 51. avstemningen fikk det tilstrekkelige stemmetall den 27. september ville han av helsegrunner først ikke godta valget, og påpekte tårefull for kardinalene at de hadde valgt "en død mann".^{[trenger referanse]} Men da kardinalene insisterte på at det var hans plikt å takke ja, aksepterte han valget dagen etter, og tok navnet Leo XII. Han ble kronet den 5. oktober 1823 av kardinal Fabrizio Ruffo.

Det er mulig at det var nettopp hans svekkede helse som gjorde at han fikk det tilstrekkelige antall valgstemmer.^{[trenger referanse]}

Pontifikat[rediger | rediger kilde]

Han ble etterhvert frisk igjen, og skulle regjere i seks år. Men det gikk ikke bedre før han i desember 1823 hadde vært døden meget nær. Han frisknet til på det mange mente måtte være en mirakuløst vis.^{[trenger referanse]}

Blant den nye paves første tiltak var enkelte ikke særlig vellykkede forsøk på å få bukt på bandittplagen og løslevnedheten i områdene Maritima og Campagna i Kirkestaten.^{[trenger referanse]} Han beordret også jødene tilbake til ghettoen. De hadde flyttet inn i selve Roma by under revolusjonen. På den annen side fikk han utvidet dette romerske jødekvarteret vesentlig.^{[trenger referanse]}

Disse tiltakene var typiske for Leo XIIs temperament og politikk.^{[trenger referanse]} Det var noe patetisk over kontrasten mellom den klokskap og mesterlige energi han utviste som kirkeleder, og den ukyndighet han utviste som hersker over Kirkestaten.^{[trenger referanse]}

Til statssekretær utnevnte Leo XII først den 80-årige kardinal Giulio Maria della Somaglia. Kardinal Ercole Consalvi som hadde gjort en så strålende innsats^{[trenger referanse]} under det forrige pontifikatet, men han var syk og døde etter fire måneder. Han gjorde slik bare begrenset tjeneste som rådgiver for utenrikspolitikken. I 1828 ble den bedre skikkede kardinal Tommaso Bernetti utnevnt til statssekretær, og også han fulgte i kardinal Consalvis fotspor.

Paven kunne inngå en rekke konkordater som var fordelaktige for Kirken. Han arbeidet for å sikre katolikkene i Storbritannia og Russland kirkelig frihet, og kom med tildels virksomme mottiltak mot den protestantiske forfølgelse av katolikker i Nederland.^{[trenger referanse]}

Leo XII gjennomdrev også kuriereformer, og førte et strengt regime i Kirkestaten. Han bekjempet en rekke liberale ideer og bevegelser, og med særlig styrke gjaldt det carbonariene og frimureriet, som ble fordømt på nytt i 1825.^{[trenger referanse]} Han arbeidet også for en reform av Indekskongregasjonens liste over forbudte bøker, og fjernet blant annet noen av Galileo Galileis verker fra den. Men det han ble husket mest for i ettertiden, var Det hellige år 1825, som var en stor suksess med uventet stor deltakelse.^{[trenger referanse]}

Leo XII var personlig meget sparsom, og han reduserte skattene i Kirkestaten, gjorde rettspleien mindre kostbar, og var i stand til å finansiere enkelt offentlige forbedringer.^{[trenger referanse]}

Han døde i Roma den 10. februar 1829. Hans styre hadde vært upopulært i Roma og i Kirkestaten, og han hadde ved forskjellige uheldige tiltak gjort det vanskeligere for sine etterfølgere å løse de nye problemer de ble stilt overfor.^{[trenger referanse]}