Anna Coleman Ladd

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Anna Coleman Ladd
Anna Coleman Ladd and soldier.jpg
Født15. juli 1878[1]
Philadelphia
Død3. juni 1939[1] (60 år)
Santa Barbara[2]
Beskjeftigelse Kunstner, billedhugger[3]
Nasjonalitet USA
Utmerkelser Ridder av Æreslegionen (1932)[4], Sankt Sava-orden


Anna Coleman Watts Ladd (født Anna Coleman Watts 15. juli 1878 i Philadelphia, død 3. juni 1939 i California) var en amerikansk billedhugger. Hun var en meget produktiv kunstner, men er mer kjent i ettertiden for det arbeidet hun i løpet av et års tid (1918–1919) gjorde med å lage ansiktsproteser for skadede franske soldater, enn for sin billedhuggerkunst.

Bakgrunn og utdannelse[rediger | rediger kilde]

Anna Coleman Watts var datter av velhavende, amerikanske foreldre. De flyttet til Europa da hun var liten, og hun vokste opp i Paris, der hun fikk privatundervisning i språk, dans, piano, diksjon, historie og religion. Hun fikk sin aller første kunstutdannelse ved en kunstskole nær Paris, mens hun ennå bodde hjemme hos foreldrene. Hennes formelle kunstutdannelse begynte da hun var rundt 20 år, i Roma. Hun har selv skrevet at hun der blant annet fikk kritikk[5] av Auguste Rodin, som var en tidlig inspirasjon for henne.[6][7]

I 1905 giftet hun seg med legen Maynar Ladd i Salisbury-katedralen i England. Paret bosatte seg deretter i hans hjemby Boston, der hun studerte tre år ved Boston Museum School under billedhuggeren Bela Pratt.[8]

Kunst[rediger | rediger kilde]

«The American», en av Anna C. Ladds tidlige skulpturer
«Triton babies». Fontenefigurer av A.C. Ladd i Boston Public Garden.
Film fra 1918 som viser A.C. Ladd med assistenter og en soldat som får tilpasset en maske (ca. 6 min.)

Etter at ekteparet flyttet til Boston, ble Anna C. Ladd snart en anerkjent kunstner, som både laget skulpturer av allegoriske figurer og skikkelser, og portrettbyster. Allerede fra før 1905 hadde hun begynt å få oppdrag. Senere laget hun blant annet en skulptur av den italienske skuespilleren Eleanora Duse og en portrettbyste av den russiske ballettdanseren Anna Pavlova.[6]

De tidlige arbeidene hennes viser tydelig påvirkningen fra Rodin, og var utført i en stil som kalles poetisk eller romantisk realisme. Senere beveget hun seg over mot modernismen, med forenklede, glattere former.[9] En historiker, David M. Lubin, som har skrevet om henne, omtaler skulpturene hennes som nyklassisistiske, etterhvert med klare trekk av art deco.[10] I en omtale av den bysten hun laget av Maria de Acosta Sargent i 1915, skriver forfatterne at den har: «fint detaljerte trekk med lang hals og overdrevent lange og slanke fingre, karakteristisk for Ladds elegante, om enn noe manierte stil».[11]

Hun hadde et sterkt ønske om å lage skulpturer som kunne sees av mange, i det offentlige rom, gjerne utendørs,[12] og hun stilte ut arbeider i parken Boston Public Garden, organiserte den første utendørs skulpturutstillingen i Philadelphia og ble invitert til å vise fem fontener på Verdensutstillingen i San Francisco i 1915. Flere av hennes bronseskulpturer ble vist på denne verdensutstillingen. Portrettbysten av Eleanora Duse var, ifølge utstillingskatalogen, én av dem.[13]

Anna C. Ladd var en svært produktiv kunstner, hun var aktiv i samfunnslivet og hun grunnla the Guild of Boston Artists (norsk: Boston kunstnerforening).

Hun stilte ut sine verk på fellesutstillinger og hadde soloutstillinger, både i New York og Washington, i tillegg til i Boston.[9]

Etter året i Paris under første verdenskrig (se avsnitt om Portrettmasker …) reiste hun tilbake til Boston og fortsatte sitt arbeid som billedhugger. Møtet med de ansiktsløse soldatene og deres lidelser påvirket i liten grad kunsten hun skapte. En kunstkritiker karakteriserte noe av det hun laget som «lystige nisser og alver som skaper glade fontener i hyggelige hager».[14]

Hun laget et krigsminne, Manchester War Memorial, i 1924.

Portrettmasker for krigsskadede soldater[rediger | rediger kilde]

I 1917 reiste Anna C. Ladds mann til Frankrike for å tjenestegjøre for amerikanske Røde Kors. Han etablerte flere sykehus og velferdsstasjoner for kvinner og barn i Toul øst for Paris.[6] Etter hvert reiste hun etter, for å lage ansiktsproteser for vansirede soldater som hadde fått ødelagt hele eller deler av ansiktet.[15]

Francis Derwent Woods avdeling i London[rediger | rediger kilde]

Den britiske billedhuggeren Francis Derwent Wood (1871–1926) skrev i 1917 en artikkel i tidsskriftet The Lancet[16]. Her skrev han detaljert om sitt arbeid med å utvikle og utforme portrettmasker for soldater som hadde fått ansiktet ødelagt i krigen, og ikke kunne hjelpes tilfredsstillende med datidens plastikkirurgi. En av pionerene innen denne grenen av kirurgien, Harold Delf Gillies (1882–1960), uttalte at plastikkirurgi noen ganger bare maktet å forandre et horribelt ansikt til et latterlig.[17] Derwent Wood var 45 år da krigen startet. Han var dermed for gammel til å delta som soldat, så han tjenestegjorde i stedet ved Third London General Hospital i Wandsworth i England, og brukte sin billedhuggerkompetanse ved sykehusets «Masks for Facial Disfigurements Department» (norsk: Avdeling for masker for ansiktsdeformasjon).

I artikkelen i The Lancet skrev Derwent Wood at hans arbeid begynte der kirurgens arbeid sluttet. Kirurgen gjorde det som var mulig for å gjenopprette funksjon og lege sår. Billedhuggeren brukte deretter sin kompetanse til å lage masker som dekket den vansirede delen av ansiktet. Maskene var avtagbare, utført i tynne plater av forsølvet og malt kobber. De var individuelt tilpasset den enkelte soldat, og var basert på bilder og beskrivelser av soldaten slik han så ut før krigen. Masken ble malt i soldatens ansiktsfarge og festet til hodet hans med et par briller eller et bånd rundt hodet.

Anna C. Ladds klinikk i Paris[rediger | rediger kilde]

I løpet av første verdenskrig fikk flere enn 600 000 franske soldater skader som gjorde dem uføre eller vansiret for livet.[18] Rundt 2000 av disse fikk skutt i stykker hele eller deler av ansiktet,[19] men Frankrike hadde ingen klinikk der disse soldatene kunne få hjelp utover det rent medisinske. De franske myndighetene ønsket å gjøre noe for å hjelpe disse soldatene, både medisinsk og med omskolering. I juli 1917, ble «The Bureau for the Reeducation of the Mutilated in France» (norsk: Byrået for omskolering av de skadede i Frankrike) opprettet, i samarbeid med amerikanske Røde Kors.[18]

Anna C. Ladd leste Derwent Woods artikkel i The Lancet, og overbeviste amerikanske Røde Kors om at de måtte opprette en avdeling ved omskoleringsbyrået for å lage ansiktsproteser for de vansirede franske soldatene. I løpet av den tiden det tok å organisere proteseklinikken, korresponerte hun med Derwent Wood, som sendte henne detaljerte beskrivelser av teknikkene hans avdeling brukte.[15]

I desember 1917 ankom Anna C. Ladd Frankrike, og våren etter åpnet hun, i samarbeid med den kirurgiske avdelingen ved Harvard Medical School, et verksted for ansiktsproteser i latinerkvarteret i Paris.[20] Hun hadde fire assistenter: Diana Blair fra Harvard Medical School og de engelske billedhuggerne Robert Vlerick, Jane Poupelet og Louise Brent.[21]

Klinikken produserte 97 masker under Ladds ledelse. Hver av dem tok rundt en måned å lage. Masken ble ansett som vellykket hvis pasienten kunne spasere, med den på, ned en av boulevardene i Paris uten å bli lagt merke til. Mange av maskene var laget med delvis åpen munn, så soldaten kunne røyke med masken på.[22] De fleste maskene var for franske soldater, men noen få ble laget for amerikanere, for arabiske soldater og for franske kvinner med brannskader.[23]

Ladd returnerte til USA tidlig i 1919. Klinikken fortsatte i et års tid under en annen leder før den stengte.[24]

Arbeidet hun hadde gjort i Frankrike ble positivt omtalt både i medisinske tidsskrifter, i aviser og ukeblader. Hun ble tildelt en ærespris ved Tufts University i 1923 og ble utnevnt til ridder av Æreslegionen i 1931.[25]

Forfatterskap[rediger | rediger kilde]

Anna C. Ladd forsøkte seg også som forfatter. Hun skrev også to romaner: Hieronymus Rides (1912) og The Candid Adventurer (1913). Den første var en historisk roman der handlingen foregår i 1400-tallets Tyskland. Den andre var en samtidskomedie, der en ung amerikansk kunstner slites mellom følelsene han har for sin unge, kvinnelige oppdragsgiver og for sin modell.

Ettermæle[rediger | rediger kilde]

Anna C. Ladds ektemann gjorde om sommerboligen deres i Beverly Farms, Massachusetts til museum for hennes kunst etter at hun døde. Museet var åpent for publikum. Etter at også doktor Ladd døde, fortsatte en god venn å vise Anna C. Ladds arbeider i mange år, men til slutt (ukjent når) ble den store samlingen solgt på auksjon.[9]

Flere av arbeidene hennes finnes i private samlinger og i museer, som fontener i private anlegg og i parken Boston Public Garden, – og som minnesmerker.

Hun er mer kjent for arbeidet med de rundt 100 portrettmaskene hun i løpet av ett år laget for vansirede soldater, enn for sitt kunstneriske virke før, under og etter første verdenskrig.

Arbeidet med ansiktsprotesene var gjort med de beste intensjoner, og gjorde nok livet litt enklere for de soldatene som fikk dem, så lenge masken holdt. I en artikkel fra 2008 hevdet forfatterne at portrettmaskene kunne sees som enda et offisielt godkjent forsøk på å skjule krigens brutalitet bak en falsk fasade.[24]

The Smithsonian Institution's Archives of American Art har digitalisert og gjort tilgjengelig store deler av Ladds arkiv. Materialet omfatter fotografier, brev, dagbøker og andre tekster som dokumenterer hennes arbeid.[26]

Referanser og fotnoter[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b SNAC, 9. okt. 2017, Anna Coleman Ladd, w6tv2mdg
  2. ^ SNAC, 11. nov. 2018, Anna Coleman Ladd, w6tv2mdg
  3. ^ https://www.aaa.si.edu/collections/anna-coleman-ladd-papers-10600, 6. aug. 2017
  4. ^ https://www.quieryavenir.fr/blog/2017/09/23/anna-coleman-ladd-sculptrice-de-visages/, 23. sep. 2017, Anna Coleman Ladd, sculptrice de visages, En 1932, elle reçoit le grade de chevalier de la Légion d’honneur.
  5. ^ «kritikk», i betydningen korreksjon, veiledning
  6. ^ a b c Romm & Zacher (1982), s. 105
  7. ^ Lubin (2008), s. 7
  8. ^ Rubinstein (1990), s. 160
  9. ^ a b c Rubinstein (1990), s. 161
  10. ^ Lubin (2008), s. 5
  11. ^ Sitert i Romm & Zacher (1982), s. 105: «finely detailed features [with] long neck and exaggerated length and slimness of the fingers as characteristic of Ladd's elegant, if slightly mannered style»
  12. ^ Sitat, gjengitt i Seaton-Schmidt (1911), s. 251: «My dream is to work for all outdoors, to produce sculpture to be placed on street corners, on walls, on the open roads»
  13. ^ Trask, John Ellingwood Donnell; Laurvik, J. Nilsen (John Nilsen) (1915). Catalogue de luxe of the Department of Fine Arts, Panama-Pacific International Exposition. San Francisco : P. Elder and Company. s. 227. 
  14. ^ «… sprightly Pucks and fairies to make glad the fountains of pleasant gardens». Sitert i Lubin (2008), s. 12
  15. ^ a b Lubin (2008), s. 10
  16. ^ Wood (1917)
  17. ^ Lubin (2008), s. 9: «Sometimes, as Gillies notes elsewhere, plastic surgery simply managed to make a horrible face ridiculous.»
  18. ^ a b Romm & Zacher (1982), s. 104
  19. ^ Harper, Grace S. (november 1918). «New Faces for Mutilated Soldiers». Red Cross Magazine (13): 44. 
  20. ^ De skriftlige kildene har ulike tidspunkt for Ladds ankomst til Frankrike og for åpningen av klinikken. Noen skriver at klinikken åpnet i november 1917 (Romm & Zacher, 1982, s. 107; kildebelagt)
  21. ^ N.N. (26. november 1919). «Anna Coleman». Sunday Boston Herald. Artists and sculptors in intimate talks. 17. 
  22. ^ Romm & Zacher (1982), s. 110
  23. ^ Romm & Zacher (1982), s. 108
  24. ^ a b Lubin (2008), s. 12
  25. ^ Sims, L.D. (1961). Anna Coleman (Watts) Ladd, Sculptor, Author, Lecturer, Biography. University of Wisconsin. 
  26. ^ «One Sculptor's Answer To WWI Wounds: Plaster, Copper And Paint». NPR.org (engelsk). Besøkt 9. november 2019. 


Kilder[rediger | rediger kilde]

  • Lubin, David M. (2008). «Masks, Mutilation, and Modernity: Anna Coleman Ladd and the First World War». Archives of American Art Journal. 47 (3/4): 4–15 – via Stor.  Digital versjon i Jstor, en betalingsdatabase
  • Romm, Sharon og Judith Zacher (juli 1982). «Anna Coleman Ladd: Maker of Masks for the Facially Mutilated». Plastic and reconstructive surgery. 70 (1): 104–111. 
  • Rubinstein, Charlotte Streifer (1990). «Anna Coleman Watts Ladd (1878–1939)». American Women Sculptors. Boston: G.K. Hall & Co. s. 160–161. ISBN 978-0816187324. 
  • Seaton-Schmidt, Anna (Juli 1911). «Anna Coleman Ladd: Sculptor». Art and Progress. 2 (9): 251–255 – via Jstor.  Digital versjon i Jstor, en betalingsdatabase
  • Wood, Francis Derwent (23. juni 1917). «Masks for facial wounds». The Lancet: 949.