Andreas Bauriedl

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Andreas Bauriedl
Født4. mai 1879
Aschaffenburg
Død1923
München
Beskjeftigelse Handelsmann
Parti Nationalsozialistische Deutsche Arbeiterpartei
Nasjonalitet Tyskland
Hitler under Reichsparteitag i Nürnberg i 1935. I bilen bak Hitler: Blutfahne og flaggbærer SS-mannen Jakob Grimminger.

Andreas Bauriedl (født 4. mai 1879 i Aschaffenburg i Bayern, død 9. november 1923 i München) var et tidlig medlem av NSDAP. Han arbeidet som hattemaker. Han deltok i det mislykkede ølkjellerkuppet i München 9. november 1923.

Hendelsene 9. november 1923[rediger | rediger kilde]

Den avgjørende hendelsen var under den demonstrasjonsfremrykking som Hitler forestilte seg skulle blringe kuppet til gjennombrudd. Da det var opp mot 3000 nasjonalsosialister i demonstrasjonen, oppfordret Hitler politiet til å overgi seg, men politiet svarte med å åpne ild. Ilden ble besvart, og i løpet av få sekunder var 16 nasjonalsosialister og fire politimenn døde, og et ukjent antall såret.

Da politiet åpnet ild mot de marsjerende kuppmakerne ble Bauriedl truffet i maven. Han falt til grunnen og døde. Han falt på naziflagget, som lå på bakken fordi flaggbæreren Heinrich Trambauer var hardt såret. Bauriedls blod kom derfor på flagget.

Flagget ble senere kjent som Blutfahne (blodfanen) og ble en hellig relikvie for nazistene. I en kortere tid ble det ment at det var Andreas Bauriedl som hadde vært fanebæreren, men det blre raskt riktigstilt.

Martyrstatus[rediger | rediger kilde]

Andreas Bauriedl ble – sammen med de andre drepte deltakerne i kuppforsøket – sett på som martyrer for NSDAPs sak. Hans kropp ble i november 1935 lagt i en krypt i Münchener Nordfriedhof i München som en del av et minnested, et ærestempel, til ære for kuppforsøket. Minnesmerket ble ødelagt av allierte styrker i juli 1945, etter slutten av den annen verdenskrig. Bauriedl ble derpå gitt et nytt hvilested på Münchner Nordfriedhof (grav 121-2-26).

En rekke gater var i nazitiden blitt oppkalt etter Bauriedl, i byene Gelsenkirchen, Recklinghausen[1], München, Düsseldorf, Wuppertal, Breslau, Danzig, Würzburg, Leslau[2] (i Wartheland), Kassel, Leverkusen, Weiden i.d.OPf. og Völklingen. Etter Det tredje rike]s sammenbrudd fikk de enten nye navn, eller sitt gamle navn.

I Aschaffenburg var setet for NSDAPs Kreisledelse oppkalt etter Bauriedl det tidligere Andreas-Bauriedl-Haus i Lamprechtstraße 21 (nå Lamprechtstraße 37).

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Erich Scheibmayr: Letzte Heimat: Persönlichkeiten in Münchner Friedhöfen 1784-1984. - München: Scheibmayr, 1989
  • Ernst Deuerlein: Der Hitler-Putsch. Bayerische Dokumente zum 8./9. November 1923. Eingeleitet u. hrsg. von Ernst Deuerlein. Quellen und Darstellungen zur Zeitgeschichte. Band 9. Deutsche Verlags-Anstalt, Stuttgart 1962.
  • John Dornberg: Der Hitlerputsch – 9. November 1923. 2. Auflage. Langen Müller, München 1998, ISBN 3-7844-2713-8.
  • Joachim C. Fest: Hitler. Eine Biographie. Ullstein, Frankfurt am Main 1973, ISBN 3-548-26514-6, S. 276–299.
  • Harold J. Gordon Jr.: Hitlerputsch 1923. Machtkampf in Bayern 1923–1924. Bernard & Graefe, München 1978, ISBN 3-7637-5108-4.
  • Otto Gritschneder: Bewährungsfrist für den Terroristen Adolf Hitler. Der Hitler-Putsch und die bayerische Justiz. C. H. Beck, München 1990, ISBN 3-406-34511-5.
  • Hanns Hubert Hofmann: Der Hitlerputsch. Krisenjahre deutscher Geschichte 1920–1924. Nymphenburger, München 1961.
  • Hans Mommsen: Adolf Hitler und der 9. November 1923. In: Johannes Willms (Hrsg.): Der 9. November. Fünf Essays zur deutschen Geschichte. 2. Auflage. C. H. Beck, München 1995, ISBN 3-406-37447-6, S. 33–48.
  • Ernst Nolte: Die Weimarer Republik. Demokratie zwischen Lenin und Hitler. Herbig, München 2006, ISBN 3-7766-2491-4.
  • Reinhard Sturm: Kampf um die Republik 1919–1923 (Abschnitt: Hitlerputsch).