André Glucksmann

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
André Glucksmann
Andre Glucksmann2.jpg
Født 19. juni 1937
Boulogne-Billancourt
Død 10. november 2015
Paris
Barn Raphaël Glucksmann
Nasjonalitet Frankrike
Språk fransk
Medlem av Det europeiske akademi for vitenskap og kunst

André Glucksmann

André Glucksmann (født 19. juni 1937 i Boulogne-Billancourt i Frankrike, død 10. november 2015 i Paris[1]) var en fransk filosof og skribent. Han regnes blant «de nye filosofer» (nouveaux philosophes) i Frankrike, sammen med blant andre Bernard-Henri Lévy og Alain Finkielkraut.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

André Glucksmann var sønn av to østerrikske jøder som flyktet til Frankrike da Adolf Hitler kom til makten. Faren kom fra Bukovina, moren fra Praha. Faren døde ung, og familien var nær ved å havne i konsentrasjonsleir, men ble reddet ved sønnens franske statsborgerskap. Under siste delen av annen verdenskrig arbeidet og bodde familien på et barnehjem som familien Rothschild hadde opprettet. Da André var ti år, forlot hans mor ham slik at han fikk klare seg på egen hånd.

Skribent, filosof[rediger | rediger kilde]

André Glucksmann, som deltok i maiopprøret i 1968, ble medlem av kommunistpartiet da han var 13 år, men trådte ut i forbindelse med Ungarnoppstanden. Etter å ha svermet for Maos kulturrevolusjon tok han med tiden avstand fran sosialismen, og har senere, påvirket av Raymond Aron, i 2000-årene tatt politisk stilling for høyresiden.

Han var en av de fremste filosofene som virket ved CNRS, der han konsentrerte seg om de filosofiske sidene ved krig og atomvåpen, for senere å sette marxismen og nazismen på samme linje, som for eksempel i boken La Cuisinière et le mangeur d'hommes, réflexions sur l'État, le marxisme et les camps (1975), som ble til etter lesningen av Aleksandr Solsjenitsyn. Med denne boken bidro han sterkt til at de franske filosofene distanserte seg fra marxismen, og til opplysning om Gulag.

Han fikk sitt definitive gjennombrudd med Les Maîtres penseurs (1977), som behandler de tyske «mestertenkerne» Fichte, Hegel, Nietzsche og Marx. Han kritiserer deres revolusjonsromantikk, som han mener la grunnlaget for de totalitære statene som vokste frem på 1900-tallet.

Glucksmann skildret Berlinmurens fall i fransk presse. Han støttet tsjetsjenerne under den første tsjetsjeniakrigen og den andre tsetsjeniakrigen, stilte seg bak invasjonen i Irak 2003, og støttet Nicolas Sarkozy da han i 2007 stilte opp som presidentkandidat.

Som filosof har han kritisert blant annet marxismen for et forvrengt frihetsbegrep, når den egentlig bare har ført til dannelsen av nye maktstrukturer som etter hans mening går frem med med vold mot det som avviker fra deres paradigme.[2] Han utgjør en av hovedpersonene i nouveaux philosophes, en gruppe franske filosofer som går inn for antitotalitære standpunkter, og som brøt med Marx, Nietzsche og Hegel.

Han var medlem av Cercle de l'Oratoire, som ble dannet etter terrorangrepene den 11. september 2001.

Bibliografi[rediger | rediger kilde]

Noter[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Romain Leick (10. november 2015). «Zum Tod des Philosophen André Glucksmann: Seher in der Nacht» (tysk). Der Spiegel. Besøkt 28. desember 2015. 
  2. ^ Filosofilexikonet, red. P. Lübcke, s. 191

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:André Glucksmann – bilder, video eller lyd