Alain Finkielkraut
 | Språkvask: Teksten i denne artikkelen kan ha behov for språkvask for å oppnå en høyere standard. Om du leser gjennom og korrigerer der nødvendig, kan du gjerne deretter fjerne denne malen. |
| Alain Finkielkraut | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | Alain Luc Finkielkraut 30. juni 1949[1][2][3][4]  (77 år)Paris[1][5] | ||
| Beskjeftigelse | Filosof,[6][7] radioprogramleder, skribent,[7] radioprodusent, sakprosaforfatter, kommentator,[6] kritiker,[6] litteraturviter[7] | ||
| Embete |
| ||
| Utdannet ved | École normale supérieure de Saint-Cloud (1969–) Lycée Henri IV[5] | ||
| Ektefelle | Sylvie Topaloff (1985–) | ||
| Far | Daniel Finkielkraut[8] | ||
| Nasjonalitet | Polen (1949–1950) Frankrike (1950–)[1] | ||
| Morsmål | Fransk | ||
| Språk | Fransk[9] | ||
| Medlem av | Académie française (2014–; erstatter: Félicien Marceau)[10] | ||
| Utmerkelser | 12 oppføringer
Offiser av Æreslegionen (2009)
Den europeiske essayprisen Charles Veillon (1984) Prix de l'essai (2010) Æresdoktor ved universitetet i Tel Aviv (2007) Ridder av Æreslegionen (1994)[11][12] Prix Combourg (2014; for verk: The Unhappy Identity) Prix Aujourd'hui (1999) Kroatias stjerneorden[13] Vauban Prize (2014; for verk: The Unhappy Identity)[14] Prix Moron (1992)[15] Francine and Antoine Bernheim Award for Arts, Literature and Science (1986)[16] Prix littéraire François-Sommer (2019)[17] | ||
| Periode | Nyfilosofene | ||
| Viktige verk | Le Nouveau Désordre amoureux, The Unhappy Identity, La Seule Exactitude | ||
| Påvirket av | Alexis de Tocqueville, Ernest Renan, Franz Rosenzweig, Hannah Arendt, Emmanuel Lévinas, Claude Lévi-Strauss, Charles Péguy, Milan Kundera, Martin Heidegger | ||
| IMDb | IMDb | ||
Alain Finkielkraut (født 1949) er en fransk forfatter, essayist og radiovert.
Utdanning og karriere
[rediger | rediger kilde]Etter å ha blitt uteksaminert i moderne litteratur, startet han i 1985 produksjonen av sitt radioprogram Répliques hos France Culture. Han er forfatter av mange essays innen litteratur, kjærlighet og modernitet. Han har levert forelesninger innen idéhistorie ved École polytechnique i perioden 1989 til 2014, da han ble medlem av l’Academie française[18]. Ved begynnelsen av det 21. århundret opptar han en betydningsfull plass i fransk offentlighet.
Finkielkraut var engasjert i Paris’ studenterbevegelse i 1968 før han sluttet seg til «la nouvelle philosophie» i 1970-årene. Etter å ha blitt en kjent intellektuell for offentligheten gjennom 1980-årene, utviklet han sine refleksjoner omkring spørsmål om identitet, minne og integrasjon ved utdanning. I denne kontekst har han uttrykt seg om politiske spørsmål som jødiskhet, nasjonalisme, kolonisering, sionisme, identitetsbegrepet, antisemittisme og rasisme, multikulturalisme, om det franske utdanningssystemets svikt, og endog krigene i Jugoslavia – stillingstagninger som iblant har vært gjenstand for kraftige kontroverser.
Biografi
[rediger | rediger kilde]Alain Finkielkraut ble født den 30. juni 1949, sønn av Daniel og Janka Finkielkraut, som begge var jødiske flyktninger fra Polen. Daniel Finkielkraut, som var lærvarebutikkeier,[19] forlot Polen 1930-årene, på grunn av antisemittismen der, og overlevde dermed deportasjonene i 1941 til Auschwitz[20]. Janka ble født med Laura til fornavn i Lviv, som da tilhørte Polen. Hun overlevde familiens utryddelse i en av Polens konsentrasjonsleire[21]. Hun flyktet først til Tyskland, så Antwerpen i Belgia[22]. Der tok hun fornavnet «Janka» på sine falske papirer[23]. I 1950 ble Daniel og Janka Finkielkraut med deres enebarn Alain begunstiget den kollektive naturaliseringen innvilget av den franske stat.[24]
Etter sine videregående studier, tok Alain Finkielkraut forberedende studier ved lycée Henri-IV, for å ta inntaksprøven, le khâgne, til Écols normales supérieures. Han feilet først i 1968 i å komme inn på ENS ved rue d’Ulm, men ble tatt inn ved l’ENS ved Saint-Cloud i 1969. I 1972 ble han uteksaminert i moderne litteratur.[25]
I 1974 var Alain Finkielkraut professor i fransk ved lycée technique de Beauvais. Fra 1976 til 1978 underviste han ved fakultetet for fransk litteratur ved University of California i Berkeley.
I 1985 giftet Finkielkraut seg med advokaten Sylvie Topaloff.[26]Det samme året ble han radiovert hos France Culture med sitt eget program Répliques. I november 1989 ble han professor i idéhistorie ved l’École polytechnique. I 2000 ble han medgrunnlegger av l’Institut d’études lévinassiennes[27]. Han er en kritiker som ofte uttaler seg i media vedrørende refomer innen det franske utdanningssystemet, og har blitt rådspurt av den franske stat i spørsmål som har med utdanning å gjøre (mest fremtredende var han en del av Thélot-kommisjonen, som han trådte av fra, som følge av uenigheter angående rapportens endelige konklusjon)[28].
Den 10. april 2014 ble han valgt til medlem av l’Académie française, for derved å innta sete nr. 21 etter forfatteren Félicien Marceau, med 16 stemmer for ved første runde[29][30]. Mot høsten 2014 pensjonerte han seg ved l’École polytechnique, der Michaël Fœssel deretter tok hans plass[24]. Den 28. januar 2016 ble han mottatt av Pierre Nora, og fremførte sin minnetale for Félicien Marceau[18]
Bibliografi
[rediger | rediger kilde]- Le Nouveau Désordre amoureux (en collaboration avec Pascal Bruckner), Paris, Seuil, 1977 ISBN 978-2-02-004582-7
- Au coin de la rue, l'aventure (en collaboration avec Pascal Bruckner), Seuil, 1979 ISBN 978-2-02-006127-8
- Ralentir, mots-valises !, Seuil, 1979 ISBN 978-2-02-005110-1
- Petit fictionnaire illustré : les mots qui manquent au dico, Seuil, 1981, rééd. coll. Points, 2006 ISBN 978-2-02-005987-9
- Le Juif imaginaire, Seuil, 1981 ISBN 978-2-02-006416-3
- L'Avenir d'une négation, réflexion sur la question du génocide, Seuil, 1982 ISBN 978-2-02-006080-6
- La Réprobation d'Israël, Gonthier/Denoël, 1983 ISBN 2-282-30237-0
- La Sagesse de l'amour, 1984, Gallimard, ISBN 2-07-032469-9 - Prix européen de l'essai Charles Veillon
- La Défaite de la pensée, Paris, Gallimard, 1987 ISBN 2-07-032509-1
- Tankens forræderi, Cappelen Damm, 1994[31]
- La Mémoire vaine. Du crime contre l'humanité, Gallimard, 1989 ISBN 978-2-07-032730-0
- Comment peut-on être Croate ?, Gallimard, 1992 ISBN 978-2-07-072867-1
- Ave Europa – De døende hilser deg, Document forlag, 2007 ISBN 9788275190138
- Le Mécontemporain : Charles Péguy, lecteur du monde moderne, Paris, Gallimard, 1992 ISBN 978-2-07-040867-2
- Le Crime d'être né : l'Europe, les nations, la guerre, Arléa, 1994 ISBN 978-2-86-959196-7
- L'Humanité perdue, Seuil, 1996 ISBN 978-2-02-091426-0
- L'Ingratitude : conversation sur notre temps (entretien avec Antoine Robitaille), Gallimard, 1999 ISBN 978-2-07-041552-6
- Une voix vient de l'autre rive, Gallimard, 2000 ISBN 2-07-042224-0
- Internet, l'inquiétante extase (en collaboration avec Paul Soriano), Mille et une nuits, 2001 ISBN 978-2-84-205563-9
- Penser le XX, École polytechnique, 2000 ISBN 978-2-73-020713-3
- Des hommes et des bêtes (avec Elisabeth de Fontenay), Tricorne, 2000 ISBN 978-2-82-930219-0
- L'Imparfait du présent. Pièces brèves, Gallimard, 2002 ISBN 2070765393
- Enseigner les lettres aujourd'hui (avec Marc Baconnet et Mireille Grange), Tricorne, 2003 ISBN 978-2-82-930247-3
- Les Battements du monde (avec Peter Sloterdijk), Pauvert, 2003 ISBN 201-279238-3
- Au nom de l'Autre : réflexions sur l'antisémitisme qui vient, Gallimard, 2003 ISBN 978-2-07-073495-5
- Nous autres, modernes : Quatre leçons (Ellipses, 2005, ISBN 978-2-07-034749-0 - Prix Guizot-Calvados 2006
- Ce que peut la littérature, Stock, 2006, ISBN 978-2-23-405914-6
- Le Livre et les livres : Entretiens sur la laïcité (med Benny Lévy), Verdier, 2006 ISBN 978-2-25-308377-1
- La Discorde. Israël-Palestine, les Juifs, la France : conversations avec Elisabeth Levy (med Rony Brauman), Mille et une nuits, 2006 ISBN 978-2-84-205812-8
- Qu'est-ce que la France, Stock, 2007 ISBN 9782234059658
- La Querelle de l'école, Stock, 2007 ISBN 9782234060531
- Philosophie et modernité, École polytechnique, 2008 ISBN 978-2-73-021510-7
- Un cœur intelligent, Stock/Flammarion, 2009 ISBN 978-2-234-06259-7 - Prix de l'Essai de l'Académie française 2010[32]
- L’Explication, conversation avec Aude Lancelin (avec Alain Badiou), Nouvelles Éditions Lignes, 2010 ISBN 978-2-35-526052-0
- L'Interminable Écriture de l'Extermination, Stock, 2010 ISBN 9782234061446
- Et si l'amour durait, Stock, 2011 ISBN 978-2-286-08453-0
- L'Identité malheureuse, Stock, octobre 2013 ISBN 978-2-23-407336-4 - Prix Combourg
- Den ulykkelige identiteten, Document forlag, 2015 ISBN P9788275192064
- La Seule Exactitude, Stock, octobre 2015 ISBN 978-2234078970
Referanser
[rediger | rediger kilde]- 1 2 3 Gemeinsame Normdatei, GND-ID 122522710, besøkt 21. mars 2024[Hentet fra Wikidata]
- ↑ Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000022876, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ↑ Roglo, Rogio person-ID p=alain;n=finkielkraut[Hentet fra Wikidata]
- ↑ Brockhaus Enzyklopädie, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id finkielkraut-alain, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- 1 2 www.nytimes.com, besøkt 12. mars 2016[Hentet fra Wikidata]
- 1 2 3 Kunstarkivet, abART person-ID 121891, Wikidata Q107456632, http://isabart.org
- 1 2 3 Deutsche Nationalbibliothek; Staatsbibliothek zu Berlin; Bayerische Staatsbibliothek; Østerrikes nasjonalbibliotek (på de), Gemeinsame Normdatei, GND-ID 122522710, Wikidata Q36578, https://gnd.network/
- ↑ convoisduloiret.org[Hentet fra Wikidata]
- ↑ Bibliothèque nationale de France (på fr), Autorités BnF, BNF-ID 11902795s, Wikidata Q19938912, https://data.bnf.fr/
- ↑ Académie française, www.academie-francaise.fr, Académie française member ID alain-finkielkraut, besøkt 4. juni 2022[Hentet fra Wikidata]
- ↑ www.legifrance.gouv.fr[Hentet fra Wikidata]
- ↑ NOR PREX9411369D[Hentet fra Wikidata]
- ↑ narodne-novine.nn.hr[Hentet fra Wikidata]
- ↑ www.aa-ihedn.org[Hentet fra Wikidata]
- ↑ www.academie-francaise.fr[Hentet fra Wikidata]
- ↑ web.archive.org[Hentet fra Wikidata]
- ↑ fondationfrancoissommer.org, besøkt 4. juli 2026[Hentet fra Wikidata]
- 1 2 «Réception de M. Alain Finkielkraut (F21) | Académie française». www.academie-francaise.fr. Besøkt 12. juli 2017.
- ↑ RTS.ch. «Comme il vous plaira du 26.01.2014». rts.ch (på fransk). Arkivert fra originalen 3. mars 2016. Besøkt 12. juli 2017.
- ↑ «Le contre-penseur.». Libération.fr (på fransk). Arkivert fra originalen 21. august 2017. Besøkt 12. juli 2017.
- ↑ «Alain Finkielkraut, l'imparfait du présent» av Ilana Cicurel, Cathie Levy som vert, sendt på France 5 le 30 mai 2010 (Empreintes), 30. minutt
- ↑ «Alain Finkielkraut: «Je pense sous le choc des événements» • Entretiens, Finkielkraut, Culture, Identité, Amour • Philosophie magazine». www.philomag.com (på fransk). Besøkt 12. juli 2017.
- ↑ «Un coeur intelligent / Alain Finkielkraut – 2009». 4. mars 2013. Besøkt 12. juli 2017.
- 1 2 Bilag viet Alain Finkielkraut i anledning av utgivelsen av hans L'identité malheureuse i Le Point, 10. oktober 2013.
- ↑ Alain Finkielkraut, «J'aimais l’arbitraire et la fantaisie de cette délicieuse punition», i Le Monde cahier Éducation nr. 20597 fra 13. april 2011, s. 12.
- ↑ «PORTRAIT - Alain Finkielkraut : Itinéraire de celui qui boude les Modernes». toutsurlachine.blogspot.fr. Besøkt 12. juli 2017.
- ↑ «La naissance de l’Institut des études levinassiennes». Arkivert fra originalen 13. mars 2016.
- ↑ " Pour la réussite de tous les élèves " Rapport de la Commission du débat national sur l’avenir de l’École présidée par Claude Thélot La Documentation française, 2004. s. 147 Kan leses på nett her.
- ↑ lefigaro.fr. «Alain Finkielkraut élu à l'Académie française». Le Figaro (på fransk). Besøkt 12. juli 2017.
- ↑ «Alain FINKIELKRAUT | Académie française». www.academie-francaise.fr. Besøkt 12. juli 2017.
- ↑ https://www.cappelendamm.no/_skjonnlitteratur/klassikere/tankens-forræderi-alain-finkielkraut-9788245600049
- ↑ «Prix de l'Essai de l'Académie Française». Arkivert fra originalen 1. august 2017. Besøkt 29. juni 2010..
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- (en) Alain Finkielkraut – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- (en) Alain Finkielkraut på Internet Movie Database
- (fr) Alain Finkielkraut på Allociné