Alain Finkielkraut

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Alain Finkielkraut
Alain Finkielkraut par Claude Truong-Ngoc juin 2013.jpg
FødtAlain Luc Finkielkraut
30. juni 1949 (70 år)
Paris
Utdannet ved École normale supérieure de Saint-Cloud, Lycée Henri IV
Beskjeftigelse
6 oppføringer
Filosof, radioprogramleder, skribent, professeur des universités, radioprodusent, faglitterær forfatter
Nasjonalitet Polen (19491950), Frankrike (1950–)
Medlem av Académie française (2014–)
Utmerkelse Offiser av Æreslegionen, Den europeiske essayprisen Charles Veillon (1984), Prix de l'essai (2010), æresdoktor ved universitetet i Tel Aviv

Alain Finkielkraut (født 30. juni 1949) er en fransk forfatter, essayist og radiovert.

Utdanning og karriere[rediger | rediger kilde]

Etter å ha blitt uteksaminert i moderne litteratur, begynte han i 1985 produksjonen av sitt radioprogram Répliques hos France Culture, og er forfatter av mange essays innen litteratur, kjærlighet og modernitet. Han har levert forelesninger innen idéhistorie ved l’École polytechnique i perioden 1989 til 2014, da han ble medlem av l’Academie française[1]. Ved begynnelsen av det 21. århundret opptar han en betydningsfull plass i fransk offentlighet.

Finkielkraut var engasjert i Paris’ studenterbevegelse i 1968 før han sluttet seg til «la nouvelle philosophie» i 1970-årene. Etter å ha blitt en kjent intellektuell for offentligheten gjennom 1980-årene, utviklet han sine refleksjoner omkring spørsmål om identet, minne og integrasjon ved utdanning. I denne konstekst har han uttrykt seg om politiske spørsmål som jødiskhet, nasjonalisme, kolonisering, sionisme, identitetsbegrepet, antisemittisme og rasisme, multikulturalisme, om det franske utdanningssystemets svikt, og endog krigene i Jugoslavia – stillingstagninger som iblant har vært gjenstand for kraftige kontroverser.

Biografi[rediger | rediger kilde]

Alain Finkielkraut ble født den 30. juni 1949, sønn av Daniel og Janka Finkielkraut, som begge var jødiske flyktninger fra Polen. Daniel Finkielkraut, som var lærvarebutikkeier,[2] forlot Polen 1930-årene, på grunn av antisemittismen der, og overlevde dermed deportasjonene i 1941 til Auschwitz[3]. Janka ble født med Laura til fornavn i Lviv, som da tilhørte Polen. Hun overlevde familiens utryddelse i en av Polens konsentrasjonsleire[4]. Hun flyktet først til Tyskland, så Antwerpen i Belgia[5]. Der tok hun fornavnet «Janka» på sine falske papirer[6]. I 1950 ble Daniel og Janka Finkielkraut med deres enebarn Alain begunstiget den kollektive naturaliseringen innvilget av den franske stat.[7]

Etter sine videregående studier, tok Alain Finkielkraut forberedende studier ved lycée Henri-IV, for å ta inntaksprøven, le khâgne, til Écols normales supérieures. Han feilet først i 1968 i å komme inn på ENS ved rue d’Ulm, men ble tatt inn ved l’ENS ved Saint-Cloud i 1969. I 1972 ble han uteksaminert i moderne litteratur.[8]

I 1974 var Alain Finkielkraut professor i fransk ved lycée technique de Beauvais. Fra 1976 til 1978 underviste han ved fakultetet for fransk litteratur ved University of California i Berkeley.

I 1985 giftet Finkielkraut seg med advokaten Sylvie Topaloff.[9]Det samme året ble han radiovert hos France Culture med sitt eget program Répliques. I november 1989 ble han professor i idéhistorie ved l’École polytechnique. I 2000 ble han medgrunnlegger av l’Institut d’études lévinassiennes[10]. Han er en kritiker som ofte uttaler seg i media vedrørende refomer innen det franske utdanningssystemet, og har blitt rådspurt av den franske stat i spørsmål som har med utdanning å gjøre (mest fremtredende var han en del av Thélot-kommisjonen, som han trådte av fra, som følge av uenigheter angående rapportens endelige konklusjon)[11].

Den 10. april 2014 ble han valgt til medlem av l’Académie française, for derved å innta sete nr. 21 etter forfatteren Félicien Marceau, med 16 stemmer for ved første runde[12][13]. Mot høsten 2014 tok han sin pensjon ved l’École polytechnique, der han Michaël Fœssel tok hans plass[7]. Den 28. januar 2016 ble han mottatt av Pierre Nora, og fremførte sin minnetale for Félicien Marceau[1]

Bibliografi[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b «Réception de M. Alain Finkielkraut (F21) | Académie française». www.academie-francaise.fr. Besøkt 12. juli 2017. 
  2. ^ RTS.ch. «Comme il vous plaira du 26.01.2014». rts.ch (fransk). Besøkt 12. juli 2017. 
  3. ^ «Le contre-penseur.». Libération.fr (fransk). Besøkt 12. juli 2017. 
  4. ^ «Alain Finkielkraut, l'imparfait du présent» av Ilana Cicurel, Cathie Levy som vert, sendt på France 5 le 30 mai 2010 (Empreintes), 30. minutt
  5. ^ «Alain Finkielkraut: «Je pense sous le choc des événements» • Entretiens, Finkielkraut, Culture, Identité, Amour • Philosophie magazine». www.philomag.com (fransk). Besøkt 12. juli 2017. 
  6. ^ «Un coeur intelligent / Alain Finkielkraut – 2009». 4. mars 2013. Besøkt 12. juli 2017. 
  7. ^ a b Bilag viet Alain Finkielkraut i anledning av utgivelsen av hans L'identité malheureuse i Le Point, 10. oktober 2013.
  8. ^ Alain Finkielkraut, «J'aimais l’arbitraire et la fantaisie de cette délicieuse punition», i Le Monde cahier Éducation nr. 20597 fra 13. april 2011, s. 12.
  9. ^ «PORTRAIT - Alain Finkielkraut : Itinéraire de celui qui boude les Modernes». toutsurlachine.blogspot.fr. Besøkt 12. juli 2017. 
  10. ^ «La naissance de l’Institut des études levinassiennes». Arkivert fra originalen 13. mars 2016. 
  11. ^ " Pour la réussite de tous les élèves " Rapport de la Commission du débat national sur l’avenir de l’École présidée par Claude Thélot La Documentation française, 2004. s. 147 Kan leses på nett her.
  12. ^ lefigaro.fr. «Alain Finkielkraut élu à l'Académie française». Le Figaro (fransk). Besøkt 12. juli 2017. 
  13. ^ «Alain FINKIELKRAUT | Académie française». www.academie-francaise.fr. Besøkt 12. juli 2017. 
  14. ^ https://www.cappelendamm.no/_skjonnlitteratur/klassikere/tankens-forræderi-alain-finkielkraut-9788245600049
  15. ^ «Prix de l'Essai de l'Académie Française». .