Alain Finkielkraut

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Alain Finkielkraut
Alain Finkielkraut.jpg
FødtAlain Luc Finkielkraut
30. juni 1949[1][2][3] (70 år)
Paris[4][5]
Utdannet ved École normale supérieure de Saint-Cloud (1969–), Lycée Henri IV[5]
Beskjeftigelse
6 oppføringer
Filosof, radioprogramleder, skribent, professeur des universités, radioprodusent, faglitterær forfatter
Nasjonalitet Polen (19491950), Frankrike (1950–)
Medlem av Académie française (2014–)
Utmerkelser
7 oppføringer
Offiser av Æreslegionen (2009), Den europeiske essayprisen Charles Veillon (1984), Prix de l'essai (2010), æresdoktor ved universitetet i Tel Aviv (2007), ridder av Æreslegionen (1994)[6], Prix Combourg-Chateaubriand (2014), prix Aujourd'hui (1999)

Alain Finkielkraut (født 30. juni 1949) er en fransk forfatter, essayist og radiovert.

Utdanning og karriere[rediger | rediger kilde]

Etter å ha blitt uteksaminert i moderne litteratur, begynte han i 1985 produksjonen av sitt radioprogram Répliques hos France Culture, og er forfatter av mange essays innen litteratur, kjærlighet og modernitet. Han har levert forelesninger innen idéhistorie ved l’École polytechnique i perioden 1989 til 2014, da han ble medlem av l’Academie française[7]. Ved begynnelsen av det 21. århundret opptar han en betydningsfull plass i fransk offentlighet.

Finkielkraut var engasjert i Paris’ studenterbevegelse i 1968 før han sluttet seg til «la nouvelle philosophie» i 1970-årene. Etter å ha blitt en kjent intellektuell for offentligheten gjennom 1980-årene, utviklet han sine refleksjoner omkring spørsmål om identet, minne og integrasjon ved utdanning. I denne konstekst har han uttrykt seg om politiske spørsmål som jødiskhet, nasjonalisme, kolonisering, sionisme, identitetsbegrepet, antisemittisme og rasisme, multikulturalisme, om det franske utdanningssystemets svikt, og endog krigene i Jugoslavia – stillingstagninger som iblant har vært gjenstand for kraftige kontroverser.

Biografi[rediger | rediger kilde]

Alain Finkielkraut ble født den 30. juni 1949, sønn av Daniel og Janka Finkielkraut, som begge var jødiske flyktninger fra Polen. Daniel Finkielkraut, som var lærvarebutikkeier,[8] forlot Polen 1930-årene, på grunn av antisemittismen der, og overlevde dermed deportasjonene i 1941 til Auschwitz[9]. Janka ble født med Laura til fornavn i Lviv, som da tilhørte Polen. Hun overlevde familiens utryddelse i en av Polens konsentrasjonsleire[10]. Hun flyktet først til Tyskland, så Antwerpen i Belgia[11]. Der tok hun fornavnet «Janka» på sine falske papirer[12]. I 1950 ble Daniel og Janka Finkielkraut med deres enebarn Alain begunstiget den kollektive naturaliseringen innvilget av den franske stat.[13]

Etter sine videregående studier, tok Alain Finkielkraut forberedende studier ved lycée Henri-IV, for å ta inntaksprøven, le khâgne, til Écols normales supérieures. Han feilet først i 1968 i å komme inn på ENS ved rue d’Ulm, men ble tatt inn ved l’ENS ved Saint-Cloud i 1969. I 1972 ble han uteksaminert i moderne litteratur.[14]

I 1974 var Alain Finkielkraut professor i fransk ved lycée technique de Beauvais. Fra 1976 til 1978 underviste han ved fakultetet for fransk litteratur ved University of California i Berkeley.

I 1985 giftet Finkielkraut seg med advokaten Sylvie Topaloff.[15]Det samme året ble han radiovert hos France Culture med sitt eget program Répliques. I november 1989 ble han professor i idéhistorie ved l’École polytechnique. I 2000 ble han medgrunnlegger av l’Institut d’études lévinassiennes[16]. Han er en kritiker som ofte uttaler seg i media vedrørende refomer innen det franske utdanningssystemet, og har blitt rådspurt av den franske stat i spørsmål som har med utdanning å gjøre (mest fremtredende var han en del av Thélot-kommisjonen, som han trådte av fra, som følge av uenigheter angående rapportens endelige konklusjon)[17].

Den 10. april 2014 ble han valgt til medlem av l’Académie française, for derved å innta sete nr. 21 etter forfatteren Félicien Marceau, med 16 stemmer for ved første runde[18][19]. Mot høsten 2014 tok han sin pensjon ved l’École polytechnique, der han Michaël Fœssel tok hans plass[13]. Den 28. januar 2016 ble han mottatt av Pierre Nora, og fremførte sin minnetale for Félicien Marceau[7]

Bibliografi[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Gemeinsame Normdatei, 28. apr. 2014
  2. ^ Brockhaus Enzyklopädie, 9. okt. 2017, Alain Finkielkraut, finkielkraut-alain
  3. ^ Munzinger-Archiv, 9. okt. 2017, Alain Finkielkraut, 00000022876
  4. ^ Gemeinsame Normdatei, 15. des. 2014
  5. ^ a b http://www.nytimes.com/2016/03/12/world/europe/once-hopeful-for-harmony-a-philosopher-voices-discord-in-france.html, 12. mar. 2016
  6. ^ https://www.legifrance.gouv.fr/affichTexte.do?cidTexte=JORFTEXT000000366192&dateTexte=&categorieLien=id
  7. ^ a b «Réception de M. Alain Finkielkraut (F21) | Académie française». www.academie-francaise.fr. Besøkt 12. juli 2017. 
  8. ^ RTS.ch. «Comme il vous plaira du 26.01.2014». rts.ch (fransk). Besøkt 12. juli 2017. 
  9. ^ «Le contre-penseur.». Libération.fr (fransk). Besøkt 12. juli 2017. 
  10. ^ «Alain Finkielkraut, l'imparfait du présent» av Ilana Cicurel, Cathie Levy som vert, sendt på France 5 le 30 mai 2010 (Empreintes), 30. minutt
  11. ^ «Alain Finkielkraut: «Je pense sous le choc des événements» • Entretiens, Finkielkraut, Culture, Identité, Amour • Philosophie magazine». www.philomag.com (fransk). Besøkt 12. juli 2017. 
  12. ^ «Un coeur intelligent / Alain Finkielkraut – 2009». 4. mars 2013. Besøkt 12. juli 2017. 
  13. ^ a b Bilag viet Alain Finkielkraut i anledning av utgivelsen av hans L'identité malheureuse i Le Point, 10. oktober 2013.
  14. ^ Alain Finkielkraut, «J'aimais l’arbitraire et la fantaisie de cette délicieuse punition», i Le Monde cahier Éducation nr. 20597 fra 13. april 2011, s. 12.
  15. ^ «PORTRAIT - Alain Finkielkraut : Itinéraire de celui qui boude les Modernes». toutsurlachine.blogspot.fr. Besøkt 12. juli 2017. 
  16. ^ «La naissance de l’Institut des études levinassiennes». Arkivert fra originalen 13. mars 2016. 
  17. ^ " Pour la réussite de tous les élèves " Rapport de la Commission du débat national sur l’avenir de l’École présidée par Claude Thélot La Documentation française, 2004. s. 147 Kan leses på nett her.
  18. ^ lefigaro.fr. «Alain Finkielkraut élu à l'Académie française». Le Figaro (fransk). Besøkt 12. juli 2017. 
  19. ^ «Alain FINKIELKRAUT | Académie française». www.academie-francaise.fr. Besøkt 12. juli 2017. 
  20. ^ https://www.cappelendamm.no/_skjonnlitteratur/klassikere/tankens-forræderi-alain-finkielkraut-9788245600049
  21. ^ «Prix de l'Essai de l'Académie Française». .