Alexander von Falkenhausen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Alexander von Falkenhausen
Bundesarchiv Bild 183-R27580, Freiherr Alexander von Falkenhausen, SA-Führer.jpg
Født29. okt. 1878[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Kwiatków, Opole VoivodeshipRediger på Wikidata
Død31. juli 1966[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (87 år)
NassauRediger på Wikidata
Beskjeftigelse Soldat, politiker, militær, motstandskjemperRediger på Wikidata
Embete Medlem av Sachsens landdagRediger på Wikidata
Søsken Hans-Joachim von FalkenhausenRediger på Wikidata
Parti Deutschnationale VolksparteiRediger på Wikidata
Nasjonalitet TysklandRediger på Wikidata
Gravlagt Waldfriedhof MünchenRediger på Wikidata
Utmerkelser 3. klasse av Militærfortjenstkorset, Det tyske kors i sølv, FredriksordenRediger på Wikidata
TroskapNazi-Tyskland
VåpenartDen tyske keiserlige hær
Militær gradGeneral
Deltok iFørste verdenskrig, andre verdenskrig

Alexander Ernst Alfred Hermann Freiherr von Falkenhausen (født 29. oktober 1878 fra Gut Blumenthal i Landkreis Neisse i Tyskland, død 31. juli 1966 i Nassau) var tysk general og en benådet krigsforbryter. Han var en viktig person i det Sino-tyske samarbeidet for å reformere den kinesiske hæren. Under andre verdenskrig avsluttet Tyskland samarbeidet med Kina og Falkenhausen ble tvunget til å trekke seg ut av landet. Tilbake i Europa ble han senere leder av de tyske militære myndigheter i det tyskokkuperte Belgia, fra 1940-1944. Han var ansvarlig for å ha gitt ordre til henrettelse av gisler og deportasjoner av jøder i Belgia. Han deltok også i første verdenskrig, hvor han ble tildelt Jernkorset.

Han var gift to ganger, først med Paula von Wedderkop (8. oktober 1879 – 3. mars 1950) og så, i 1960, Cecile Vent (16. september 1906 – 1977), begge ekteskapene var barnløse. Han var nevø av Ludwig von Falkenhausen som var generalguvernør i Belgia under den tyske okkupasjonen, fra 1917-1918, og en direkte (mannlige) etterkommer av Karl Wilhelm Friedrich Margrave av Brandenburg-Ansbach.

Rådgiver for Chiang Kai-shek[rediger | rediger kilde]

I 1930 ble Falkenhausen pensjonert og i 1934 reiste han til Kina for å arbeide som Chiang Kai-sheks militære rådgiver, som en del av det sino-tyske samarbeid for å reformere den kinesiske hæren. Nazi-Tyskland var alliert med Keiserriket Japan som kjempet mot Republikken Kina i den Andre kinesisk-japanske krig. Som en vennlig gest til Japan anerkjente Tyskland den japanske marionettstaten Mandsjukuo, trakk tysk støtte til Kina og tvang Falkenhausen til å trekke seg ved å true med at hans familie i Tyskland ville ble straffet for hans illojalitet. Under en farvelmiddag med Chiang Kai-sheks familie lovet Falkenhausen at han aldri ville avsløre noen kampplaner han hadde gitt til Japan. Ifølge noen kilder (spesielt kommunistiske kinesere på slutten av 1930-tallet), holdt Falkenhausen kontakt med Chiang Kai-shek og av og til sendte ham europeiske luksusvarer og mat til ham, Chiangs husholdning og hans offiserer. På sin 72. fødselsdag i 1950 fikk Falkenhausen en sjekk pålydende 12 000 amerikanske dollar fra Chiang Kai-shek og et personlig brev som utnevnte ham som en tysk «Venn av Kina».

Militær guvernør for Belgia[rediger | rediger kilde]

Falkenhausen ble kalt tilbake til aktiv tjeneste i 1938, og tjenestegjorde som infanterigeneral på vestfronten, før han ble utnevnt til militærguvernør i Belgia i mai 1940. I løpet av sin tid som militærguvernør, utstedte Falkenhausen sytten resolusjoner mot den jødiske befolkningen i Belgia som forberedende tiltak som i juni 1942 ledet til utvisning av 28 900 jøder. Hans stedfortreder for økonomiske saker, Eggert Reeder var ansvarlig for ødeleggelsen av «jødisk eiendom» i den belgiske økonomien, noe som førte til enorm arbeidsledighet blant jødiske arbeidere, spesielt i diamantindustrien. Om lag 2250 av de arbeidsledige jødene ble sendt til tvangsarbeidsleirer i Nord-Frankrike, for å bygge Atlanterhavsvollen for Organisation Todt. Om lag 43 000 ikke-jødiske belgiske borgere ble også deportert til nazistenes konsentrasjonsleirer, hvor over 13 000 av dem døde. Hundrevis av motstandsmenn ble tatt eller skutt under okkupasjonen.

Bombeattentatet[rediger | rediger kilde]

Falkenhausen var en nær venn av den anti-Hitler medsammensvorne, Carl Friedrich Goerdeler og feltmarskalk Erwin von Witzleben som snart kom til å avsky Adolf Hitler og Nazi-regimet. Han tilbød sin støtte til Witzleben for et planlagt statskupp, men uten å ta del i kuppet. Etter det mislykkede 20. juli-attentatet for å drepe Hitler i 1944 tilbragte Falkenhausen resten av krigen fra en konsentrasjonsleir til en annen. På slutten av april 1945 ble han overført til Tyrol med om lag 140 andre fremtredende innsatte i Dachau konsentrasjonsleir. SS flyktet og etterlot fangene bak seg og han ble tatt til fange av den Femte Amerikanske Armé den 5. mai 1945.[5]

Forsoning og tilgivelse[rediger | rediger kilde]

Falkenhausen og Reeder ble sendt til Belgia for tiltale i 1948, hvor de ble holdt i varetekt i tre år. De ble tiltalt for deres rolle i deportasjon av jøder fra Belgia, men ikke for deres død i Auschwitz. Saken begynte i Brussel 9. mars 1951 og de ble forsvart av advokat Ernst Achenbach. Falkenhausen fikk skussmål fra Qian Xiuling og en rekke belgiske jøder, som vitnet om at Falkenhausen og Reeder hadde prøvd å spare belgiske og jødiske liv. Likevel, den 9. juli 1951 ble de funnet skyldige og dømt til tolv års hardt arbeid i Tyskland. På sin reise tilbake til Vest-Tyskland tre uker etter utløpet av prøveperioden,[6] etter å ha sonet en tredjedel av dommen, som kreves etter belgisk lov, ble de benådet av Kansler Konrad Adenauer. Falkenhausen døde i Nassau, Rheinland-Pfalz, i 1966.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000003161, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b GeneaStar, oppført som Alexander Von Falkenhausen, GeneaStar person-ID vonfalkenhaa[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b TracesOfWar, oppført som von, Alexander Falkenhausen, TracesOfWar person ID 7722[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b Autorités BnF, BNF-ID 15077037b[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Peter Koblank: Die Befreiung der Sonder- und Sippenhäftlinge in Südtirol, Online-Edition Mythos Elser 2006
  6. ^ http://spartacus-educational.com/GERfalkenhausen.htm