Alexander Macklin
| Alexander Macklin | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 1889[1] India | ||
| Død | 21. mars 1967 Aberdeen | ||
| Beskjeftigelse | Oppdagelsesreisende, lege | ||
| Utdannet ved | University of London Plymouth College | ||
| Nasjonalitet | Storbritannia | ||
| Utmerkelser | Military Cross Offiser av Den britiske imperieordenen | ||
Alexander Hepburne Macklin (født 1889 i India, død 21. mars 1967 i Aberdeen i Skottland) var en britisk lege som tjenestegjorde som ekspedisjonslege på Ernest Shackletons Endurance-ekspedisjon 1914–1917 og Quest-ekspedisjon 1921–1922.
Tidlig liv[rediger | rediger kilde]
Alexander Macklin ble født i 1889 i India, der faren arbeidet som lege. Da familien vendte tilbake til England, etablerte dr. Macklin praksis på Scillyøyene. Der ble den unge Alexander en entusiastisk og dyktig båtfører. Han gikk på Plymouth College og studerte videre ved University of London. Etter å ha jobbet en kort periode som dekksgutt, fortsatte han sin utdannelse ved Victoria University of Manchester hvor han ble uteksaminert som lege.
Endurance-ekspedisjonen[rediger | rediger kilde]
Utdypende artikkel: Endurance-ekspedisjonen
Kort tid etter avsluttede studier, søkte han og ble antatt som deltaker på Shackletons ekspedisjon. I tillegg til sine plikter som skipslege, ble han ansvarlig for ekspedisjonens hunder og fikk også tildelt et eget hundespann. «Endurance» frøs inne i isen og ble senere knust, noe som tvang Shackleton til å føre sitt mannskap over isen til åpent farvann og videre til Elefantøya i livbåtene. Da skipet lå fast i isen, ble Macklins hundespann satt i arbeid. Han bragte tilbake flere seler som hadde blitt skutt for føde, og da mannskapet startet på den lange ferden over isen, ble han og de andre hundespannene sendt tilbake til «Ocean Camp» der skipet hadde blitt skrudd ned for å hente forsyninger. Omsider ble alle hundene skutt, men Macklins spann var det siste som ble avlivet.
Etter å ha ankommet Elefantøya, tok Shackleton og fem mann én av båtene og satte kursen mot Sør-Georgia for å hente hjelp. Macklin og James McIlroy, den andre skipslegen, ble igjen fordi Shackleton innså at det var mer hjelp i dem på øya enn i båten; Rickinson hadde hjerteproblemer, Hudson led av nervøst sammenbrudd. Blackborow hadde koldbrann i tærne, og kort tid etter at båten hadde forlatt øya, var Macklin og McIlroy tvungne til å amputere alle tærne på den venstre foten. I likhet med de fleste av mannskapene, ble Macklin belønnet med Polarmedaljen i sølv for sin innsats på ekspedisjonen.
Etter ekspedisjonen[rediger | rediger kilde]
Da han kom tilbake til England, ble Macklin engasjert i Royal Army Medical Corps. Under første verdenskrig tjenestegjorde han i Frankrike, Russland og Italia. Han mottok Military Cross (MC) for tapperhet etter å ha pleiet de sårede under kamp i Italia.
Sammen med de tidligere «Endurance»-medlemmene Worsley, Hussey, Wild, McIlroy, Kerr, MacLeod og Charles Green, inviterte Shackleton Macklin til å delta på Shackleton-Rowett-ekspedisjonen 1921–22 med fartøyet «Quest». Shackleton hadde ingen klare planer for ekspedisjonen; skipet anløp Rio de Janeiro og fortsatte videre til Sør-Georgia. På turen var Shackleton plaget av smerter i hjertet, men nektet å hvile til tross for Macklins advarsler. Den 17. desember 1921, dagen før «Quest» skulle seile fra Rio, ble Shackleton syk – han kan ha hatt et hjerteinfarkt.[2] Macklin ble tilkalt, men Shackleton nektet å bli undersøkt og erklærte seg selv «bedre» neste morgen.[3][4] Skipet ankom Sør-Georgia 4. januar 1922. Tidlig neste morgen ble Macklin tilkalt til Shackletons lugar, der han ble vitne til at sjefen hadde et nytt, kraftig anfall med dødelig utgang. Som skipslege var det Macklins jobb å klargjøre liket for gravlegging på Sør-Georgia.
I 1926 etablerte Macklin legepraksis i Dundee, der han kom til å arbeide de neste 21 årene. Under andre verdenskrig tjenestegjorde han i Medical Corps i Øst-Afrika som oberstløytnant. Han ble belønnet med Territorial Decoration (TD) og mottok senere Order of the British Empire (OBE).
Han ektet Jean i 1948 og flyttet til Aberdeen, der han arbeidet ved flere av byens sykehus frem til pensjonsalder i 1960.
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Trove, oppført som A. H. Macklin, Trove person-ID 1156572, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Huntford, Roland (1985). Shackleton. London: Hodder & Stoughton. s. 687. ISBN 0-340-25007-0.
- ^ Fisher, Margery og James (1957). Shackleton. London: James Barrie Books. s. 471.
- ^ Mills, Leif (1999). Frank Wild. Whitby: Caedmon of Whitby. s. 294. ISBN 0-905355-48-2.
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Sir Ernest Shackleton (1999). South. Great Britain: Penguin Books. ISBN 0-14-028886-4.
Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]
- visit.and.learn.co.uk/HMS Endurance Tracking Project - «Obituaries: Dr. Alexander Hepburne Macklin» på waybackmachine.org (Besøkt 30. januar 2013)
- «Antarctic Explorers: Ernest Shackleton». South Pole.com. Besøkt 20. desember 2006.
- Paul Ward (2001). «Dr. Alexander Hepburne Macklin». Cool Antarctica. Arkivert fra originalen . Besøkt 20. desember 2006.
- Dr. David McLean (1994). «The Malleson Memorial Lecture: Giants in our genesis». Arkivert fra originalen 10. juni 2007. Besøkt 20. desember 2006. Arkivert 10. juni 2007 hos Wayback Machine.