Akheloos

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Akheloos
Akheloos
Akheloos ble i hellenistisk og romersk tid ofte redusert en skjeggete maske, en senere inspirasjon for middelalderens «grønne mann». Gulvmosaikk, Zeugma, Tyrkia.
TrossystemGresk mytologi
ReligionssenterAntikkens Hellas
Originalt navnἈχελῷος
ForeldreTethys og Okeanos
MakeMelpomene, Sterope, Terpsikhore, Perimede
BarnAkheloidene: Sirenene, Kastalia, Pirene (kilde), Kallirhoe, Hippodamos, Orestes...
AspektFerskvann, elver
BostedElven Akheloos
SymbolerHorn, skjegg, fiskehale
TeksterHomer
Hesiod
Pausanias
I andre mytologierAchelous (romersk mytologi)
Se også Akheloos (elv).

Akheloos (gresk: Ἀχελῷος, Achelōos) var i henhold til gresk mytologi en beskyttende guddom av «sølvsusende»[1] elven Akheloos, som han ga navn til.[2] Elven Akheloos er den største i Hellas, og på samme vis er guden Akheloos den fremste av alle andre elveguder da hver elv har sin guddommelig elveånd. Akheloos' navn er førgresk og av ukjent opprinnelse og betydning. Grekerne fant på etymologier ved å assosiere med greske ordrøtter. En særlig populær etymologi oversatte navnet som «han som vasker unna omsorg». Det er imidlertid ikke riktig og av langt senere opprinnelse enn navnet selv.

Opprinnelse[rediger | rediger kilde]

Akheloos' gjestebud. Maleri av Rubens, ca 1615.

En del greske kilder sier at Akheloos var sønn av Gaia og Okeanos;[3] imidlertid trodde antikkens grekere med Hesiod[4] at Tethys og Okeanos var foreldre til alle de 3000 elvegudene. I renessansen gjorde den improviserende mytografen Natalis Comes hans foreldre til Gaia og Helios,[5] men Homer plasserte Akheloos over alle, opprinnelsen til hele verdens ferskvann.[6] I romersk tid ble Homers referanse tolket som at Akheloos var «fyrste av elver».[7]

Andre avledet legendene om Akheloos fra Egypt, og beskrev ham som en andre Neilos, en gresk elvegud som var plassert i Egypt. Uansett hvordan dette var, er det klart at Akheloos fra de eldste tider var betraktet som en stor guddom over hele Hellas,[8] og ble påkalt i bønn, ofringer, ved eder og lignende,[9] og Zevs-orakelet i Dodona (Epirus) la vanligvis hans navn til hvert orakelord som ble gitt og krevde ofringer til Akheloos.[10] Den utbredte omfanget av dyrkelsen av Akheloos redegjør også for hvorfor han er en representant for ferskvann i alminnelighet, det vil si kilden for all næring.[11][12]

Mytologisk tradisjon[rediger | rediger kilde]

Akheloos var frier for Deianeira, datter av Oinevs, kulturhelt og konge av Kalydon, men ble beseiret av Herakles som giftet seg med henne. Dramatikeren Sofokles framstilte en dødelige kvinnes skrekk for å kurtisert av en ktonisk elvegud:

«Min frier var elven Akheloos,
som kom i tre former for be for meg fra min far:
en streifende okse en gang, deretter en vriende slange
i funklende farger, deretter igjen som en mann
med et oksehode: og fra hans skjeggs mørke skygger
strømmet elver av vann ned.
Slik var min frier.»
(Sofokles: Kvinnene fra Trakis)

Kappestriden som Akheloos hadde med Herakles ble kunstnerisk representert på Amykles' trone,[13] og blant skattene som Megara hadde gitt til Olympia var det en statue av ham gjort av skulptøren Dontas av seder og gull.[14] På flere mynter preget i Akarnania var guden representert som okse med hodet til en gammel mann.[15]

Akheloos avbildet på mynt, oksekropp og menneskeansikt.
Akheloos på et etruskisk gullsmykke. Ca 480 f.Kr., Paris, Louvre Bj 498
Rivaliseringen med helten Herakles som Akheloos gikk tapende ut av. Avbildning på en plakett av Annibale Fontana.

Den hellige okse, slangen og Minotauros er alle vesener som er assosiert med Jordens gudinne Gaia. Akheloos er som regel framstilte som en gråhåret eldre mann eller som en sprek, kraftig mann i sin beste alder, med hode med horn og slangelignende kropp. Da han kjempet mot Herakles over elvenymfen Deianeira, forvandlet Akheloos seg til okse, men Herakles reiv av ham hornene og tvang guden til å overgi seg. Akheloos måtte handlet med geitehornene til Amaltheia for å få dem tilbake.[16] Herakles ga hornene til najadene som omformet det til overflødighetshorn (keras Amaltheias, «Amaltheias horn»). Akheloos fortalte denne bitre episoden senere til Thesevs, i henhold til Ovids Metamorfoser.[17] Sofokles lar Deianeira fortelle om disse hendelsene på en noe annen måte.[18]

Munningen til elven Akheloos var det stedet hvor helten Alkmaion endelig fant fred fra hevngudinnene erinnyerne. Akheloos tilbød ham sin datter Kallirhoe om Alkmaion kunne gjenvinne klærne og smykkene til hans mor Erifyle hadde båret da hun sendte sin ektemann Amfiaraos til sin død. Alkmaion måtte gjenvinne klærne fra kong Fegeos som sendte sine sønner ut for å drepe Alkmaion.

I Ovids Metamorfoser er det beskrivende mellomspill da Thesevs var gjest hos Akheloos, ventende på at elvens rasende strøm skulle stilne: «Han gikk inn i en mørk bygning, gjort av svampaktig pimpestein og rue skjell. Gulvet var fuktig med myk mose, og taket var stripet av ferskvannsmuslinger og østersskjell.»[19] I 1500-tallets Italia var et renessanseaspekt i ønsket om å gjenskapningen av antikkens rom som utvidelser av herskapshus. Ovids beskrivelse av Akheloos' grottebolig ga særskilt inspirasjon til rike renessansepatroner i Frankrike såvel som i Italia for den maneristiske hageanlegget grotto med kjølig fuktighet, tuffstein i taket og vegger dekket av skjell. Måltidet som Ovids Akheloos tilbød ble prototypen på en italiensk middagsfest i de avkjølte skyggene fra springvann i Akheloos' grotto.

Ved munningen av elven Akheloos lå de greske øyene Ekhinades. I henhold til Ovids forskjønnede mytekonstruksjoner i den samme episoden i Metamorfoser, var Ekhinades en gang fem nymfer. Beklagligvis for dem glemte de ære Akheloos i deres festivaler, og guden ble så sint over dette at han forvandlet dem til en øygruppe.

Akheloos ble tidvis oppfattet som far av sirene med musen Terpsikhore («den danseglade»), eller som i en senere versjon, de er fra blodet som strømmet fra ham da Herakles reiv av hornene.[20]

I en annen mytisk sammenheng ble det sagt at Akheloos ble formet av tårene til Niobe da hun flyktet til Sipylosfjellet i Lydia etter at hennes ektefelle og barn var drept.

I senere hellenistisk og romersk kontekst ble elveguden ofte redusert til en maske og brukt dekorativt som et symbol på vann, «hans uklipte hår kranset med sivstrå».[21] Dette trekket overlevde inn i romansk kunst i middelalderen i form av utskårne detaljer som en prototype på «grønn mann».

Guden Akheloos og elven Akheloos[rediger | rediger kilde]

Opphavet til elven Akheloos ble beskrevet som følgende av

«Da Akheloos ved en anledning hadde mistet sine døtre, sirene, og i sin sorg påkalte han sin mor Gaia, hun tok imot ham med sin barm, og på det stedet hvor hun tok imot ham, førte til at elven som bar hans navn sprang ut.»[22]

Andre redegjørelser om elvens opprinnelse og dens navn er gitt av Stefan av Bysants, Strabon,[23] og Plutark.[24] Strabon foreslår en meget oppfinnsom tolkning av legenden om Akheloos, og de alle er i henhold til ham selv oppstått fra elvens vesen og særpreg. Elvens rumling kan minne om en okses brøl; dens buktning og utstrekninger ga opphav til fortellingene om at han kunne forvandle seg til en slange og om hans horn; dannelsen av øyene ved elvens munning krever ingen forklaring. Hans kappestrid med Herakles viser til demningen som Herakles lagde ved å snevre elven til og således skaffet seg lange trakter som ble benyttet for å kultivere landet ved overrisling, noe som er uttrykt av overflødighetshornet.[25][26]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Hesiod: Theogonien 337f.
  2. ^ Kommunen Akheloos er i dag en del av kommunen Argithea som en kommunal enhet.
  3. ^ Alkaios, fragmentert sitat.
  4. ^ Hesiod: Theogonien, 340
  5. ^ Smith: Dictionary of Greek and Roman Biography and Mythology, oppslagsord «Achelous», viser til Natalis Comes, vii. 2
  6. ^ Homer: Iliaden 21,194: engelsk oversettelse: «...it is not possible to fight Zeus, son of Kronos. Not powerful Akheloios matches his strength against Zeus...»
  7. ^ Pausanias, 8.38.10, i referanse til Homers setning.
  8. ^ Homer: Iliaden, xxi. 194
  9. ^ Eforos, sitert hos Macrobius, v. 18
  10. ^ Eforos
  11. ^ Vergil: Georgica, i. 9
  12. ^ Schmitz, Leonhard (1867): «Achelous» Arkivert 10. juli 2005 hos Wayback Machine. i: Smith: William. Dictionary of Greek and Roman Biography and Mythology 1. Boston, MA. s. 8–9
  13. ^ Pausanias, iii. 18. § 9
  14. ^ Pausanias, vi. 19. § 9
  15. ^ Comp. Philostr. Imag. n. 4
  16. ^ Pseudo-Apollodorus: Bibliotheca, i. 8. § 1, ii. 7. § 5
  17. ^ Ovid: Metamorfoser, ix, 1-88
  18. ^ Sofokles: Kvinnene fra Trakis, 9, &c.
  19. ^ Ovid: Metamorfoser, VIII, 547ff
  20. ^ Kerenyi 1951:56; Georg Kaibel, Comicorum Graecorum Fragmenta (Berlin) 1899, referert til av Kerenyi: 1959:199.
  21. ^ Ovid: Metamorfoser, ix.
  22. ^ Servius, ad Virg. Georg. i. 9; Aen. viii. 300
  23. ^ Strabon, x. s. 450
  24. ^ Plutark, De Flum. 22
  25. ^ Strabon, x. s. 458
  26. ^ Sammenlign Voss, Mytholog. Briefe, lxxii

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Andrews, Tamra (1998): A Dictionary of Nature Myths. ISBN# 0-19-513677-2
  • Kerenyi, Karl (1959): The Heroes of the Greeks. New York and London: Thames and Hudson.
  • Kerenyi, Karl (1951): The Gods of the Greeks. New York and London: Thames and Hudson.
  • March, Jenny (2001): Cassell’s Dictionary of Classical Mythology. ISBN # 0-304-35788-X

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]