Aina Thiis Leirdal

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Aina Thiis Leirdal
Født6. november 1924[1][2][3]Rediger på Wikidata
OsloRediger på Wikidata
Død25. november 2018[1]Rediger på Wikidata (94 år)
TrondheimRediger på Wikidata
Ektefelle Kristofer LeirdalRediger på Wikidata
Far Helge ThiisRediger på Wikidata
Mor Greta ThiisRediger på Wikidata
Søsken Tone Thiis Schjetne, Ragna ThiisRediger på Wikidata
Barn Erlend Leirdal, Yngve Zakarias
Beskjeftigelse KeramikerRediger på Wikidata
Nasjonalitet NorgeRediger på Wikidata

Aina Carina Thiis Leirdal (født 6. november 1924 i Oslo, død 25. november 2018 i Trondheim[4]) var en norsk keramiker kjent innen «trønderkeramikk-tradisjonen som hun moderniserte og gav et samtidig preg»[5] og for sine politiske budskap. Frem til 1970 arbeidet hun mest som pottemaker, senere var hun «influert av nye, skulpturale holdninger i keramikken».

Hun flyttet med familien til Trondheim i 1930, da faren Helge Thiis (1897–1972) skulle ta fatt på Nidaros domkirkes restaureringsarbeider. Moren Greta Thiis (1896–1982) var maler og engasjerte seg i byens kunstliv. Søsteren Tone Thiis Schjetne (1928–2015) var også med. Søsteren Ragna Thiis kom til verden i 1940, ble billedkunstner og senere gift med Arne Gunnarsjaa (født 1939), som fortsatte farens virke som domkirkearkitekt.

Aina gikk på Ila skole (Trondheim), Åsveien skole og Trondheim katedralskole.[6] Hennes dagbok fra 9. april 1940 til høsten 1942 ble gjemt i bjelkelaget før de flyktet til Sverige der faren Helge Thiis hadde gjemt seg. Den ble utgitt i 1991.[7] Hun studerte ved Konstfackskolan fra 1943–47 og møtte sin mann Kristofer Leirdal i 1946 under morens 50-årslag.[8] Han hadde siden 1941 hogd stein ved Nidaros domkirkes restaureringsarbeider, og laget verksted til seg selv og Aina på Nidarø. Etter et halvt års bryllups-studiereise til Frankrike og Italia i 1947,[8] der de også skrev reisebrev til Adresseavisen,[6] kunne Aina i 1949 debutere ved Trondheim Brukskunstforening og få sine første salg til Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum; samtidig som søsteren Tone Thiis Schjetne begynte å modellere ved Nidaros domkirkes restaureringsarbeider.

Med og uten mann hadde hun også flere utsmykningsoppdrag, selv var det noe ved Ila skole (Trondheim) og Strinda videregående skole. Med mannen, veggutsmykning i Larvik krematorium (1955). På 60-tallet så Aina en ung kvinne i Bymarka som sa ja til å stå modell for hans «An-Magritt og Hovistuten» (Ilen kirke, 1967). Etter eget sigende hadde hun på 60-tallet sin «grønne periode med nøytrale og homogene glasurer i kopper, krukker, skåler og kanner», som gikk over i en politisk periode på tidlig 70-tall.[9] I 1979 fikk hun med familiens hjelp, startet kjede-telegrammene man sendte til statsminister Odvar Nordli for å protestere mot Altautbyggingen.[10] Som hun sa: «Samenes sultestrek i Oslo har vakt sterke følelser». Rundt 1980 startet hun «Kvinner for Fred» sammen med pianolærer Sigrid Stang Aas, og i 2003 kalte Trond Giske de to, samt Fien Aanjesen, for sine «åndelige mødre».[11] De holdt opprop mot atomvåpen og ba det norske presteskapet gå i samlet flokk, mens 14 år gamle Trond Giske ble med i styret for Nei til atomvåpen i 1982.

Faren døde i 1972 etter et livslangt virke for Nidarosdomen. Hans søster, Ragna Stang som var Gustav Vigeland-kjenner og bestyrer for Oslo kommunes kunstsamlinger 1966–71 døde i 1978. Moren Greta Thiis døde i 1982, året før søsteren Tone Thiis Schjetne utferdiget Torgkona og Aina fikk sin første separatutstilling på Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum. Fem år etter stilte hun ut 70 tekanner samme sted, sammen med noen akvareller hun hadde begynt med. Grunnet håndskade i 1997, det året mannen fikk sin St. Olavs Orden, solgte hun sin ovn i sitt atelier og hjem på Øya og gikk over til maling og tegning.[9] I 2001 bidro hun med mange trønderkunstnere til utlodningen, hvis overskudd på 250 000 kroner gikk til «TrønderBarneByen» i Bacău i Romania. Samme året avholdt hun og mannen sin første utstilling sammen, i Nils Aas' laboratorium på Inderøya. De to var med på «Aksjon Guernica» der trønderkunstnerne protesterte i Picassos ånd fra 1937.

I anledning av sin 80-årsdag hadde hun utstilling i en japansk ånd, der var bordkeramikk på lave 60-tallsbord, noe hun mente kunne komme av at bestefaren Jens Thiis (1870–1942) var museumsdirektør og hadde bygget opp japanske samlinger.[9] Mannen døde i 2010. De hadde en datter og tre sønner. To av sønnene ble kunstnere, Erlend Leirdal og Yngve Zakarias som «er kjent for sine tresnitt fra 80-tallet, og sine senere studier og trykk av årringemønster».[12]

Premier[rediger | rediger kilde]

  • Backhes Legat,
  • Trondheim Bys stipend,
  • stipend fra Sør-Trøndelag fylke,
  • Svensk-norsk stipend og
  • Statens garantiinntekt

Utgivelser[rediger | rediger kilde]

  • Aina Thiis Leirdal (1990). Ainas dagbok. Strindheim Trykkeris forlag.  105 s.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Store norske leksikon, Aina Thiis Leirdal, Aina_Thiis_Leirdal
  2. ^ KulturNav, 9. okt. 2017, Aina Leirdal, 590efd73-0ac8-4bc1-83f7-634861c258e8
  3. ^ Norsk kunstnerleksikon, 9. okt. 2017, Aina Leirdal, Aina_Leirdal
  4. ^ Dødsannonse i Adresseavisen 29. november 2018
  5. ^ (no) Aina Thiis Leirdal i Store norske leksikon
  6. ^ a b «Keramikeren Aina Thiis». Adresseavisen. 6.11.2009. 
  7. ^ Magne Skjæraasen. «Ainas krigsdagbok». Aftenposten. 
  8. ^ a b «Kristofers miniguide til kunst». Adresseavisen. 8.11.2008. 
  9. ^ a b c Per Christiansen (30.10.2004). «Feirer 50 keramiske år». Adresseavisen. 
  10. ^ «Hun fikk telegramideen». 16.10.1979. 
  11. ^ Sølvi Sand (15.2.2003). «Trond og hans åndelige mødre». Adresseavisen. 
  12. ^ Kari Spets Sandvik (25.2.2010). «To blad Leirdal til Bjørkhov». Selbyggen. 

Kilder[rediger | rediger kilde]