Hopp til innhold

Abu Sa’id Mirza

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «Abu Sa'id Mirza»)
Abu Sa’id Mirza
Født1424Rediger på Wikidata
Samarkand
Død8. feb. 1469[1]Rediger på Wikidata
Herat
BeskjeftigelsePolitiker Rediger på Wikidata
Embete
Partner(e)Khadija Begi Agha
FarSultan Muhammad
BarnUmar Shaikh Mirza II
Sultan Ahmed Mirza
Ulugh Beg II
Sultan Mahmud Mirza
Abu Sa’id Mirza på Commons

Abu Sa'id Mirza (født 1424, død 8. februar 1469) var hersker (emir) i Timuridriket i Sentralasia fra 1451 til sin død i 1469. Han var sønn av Sultan Muhammad Mirza, sønnesønn av Miran Shah og sønnesønns sønn av dynastiets grunnlegger Timur Lenk. I hans regjeringstid klarte han til en viss grad å gjenforene riket som hadde vært splittet under arvefølgestriden etter at hans grandonkel Shah Rukh døde i 1447. Abu Sa'id ønsket å gjenreise riket til den utstrekningen det hadde under Timur Lenk, men han ble drept under et felttog mot de områdene som i dag er det vestlige Iran.

Han var farfar til Babur (Zahir-ud-din Mohammad) som grunnla Mogulriket på det indiske subkontinentet i 1526 og ble rikets første stormogul.

Bakgrunn: Mongolriket og Timuridriket

[rediger | rediger kilde]

I 1206 fullførte den mongolske erobreren Djengis Khan samlingen av det enorme Mongolriket og ble utropt til «khagan», («herskernes hersker»). Djengis døde i 1227, og det oppsto maktkamper mellom hans fire sønner og de mange barnebarna hans. Det viste seg også vanskelig å holde det store riket som strakte seg fra Stillehavet til Middelhavet og Østersjøen samlet. Mongolene var erobrere og et krigførende folk, men «det lar seg nok gjøre å erobre et rike fra hesteryggen, men det kan ikke styres fra salen.»[2] Etter Djengis’ død ble Mongolriket delt i flere riker og imperiet smuldret opp på 1300-tallet.

I 1369 fullførte den tyrkisk-mongolske erobreren Timur Lenk en ny samling av det sentralasiatiske riket og grunnla timuriddynastiet. Ved Timurs død i 1405 ble riket igjen svekket av arvefølgestrid, men ble til en viss grad holdt sammen under Timurs sønnesønn Shah Rukh. Etter at Shah Rukh døde i 1447 brøt det igjen ut strid mellom flere av Timurs etterkommere, og riket ble delt i flere provinser.

Hans tidlige liv

[rediger | rediger kilde]

Abu Sa'id Mirza var født i 1424 som nest eldste sønn av timuridenes prins Sultan Mohammad Mirza og hans kone Shah Islam. Hans farfar Miran Shah var Timur Lenks tredje sønn (bror til Shah Rukh) og hans mor var datter av Suhrab Kurd som var en slektning av emiren av Hakkâri.[3] Hans far synes å ha hatt liten innflytelse i rikets styring[4], men han hadde et nært forhold til Ulugh Beg som var sønn av emiren Shah Rukh og guvernør i den sentrale provinsen Transoxiana.[5] Da Ulugh Beg besøkte Mohammad Mirza på dødsleiet skal den døende prinsen ha lagt Abu Sa’ids hånd i Ulughs og dermed gitt ham herskerens beskyttelse.[4]

Veien til makten

[rediger | rediger kilde]

Abu Sai'id gjorde tjeneste i Ulugh Begs hoff og fikk gifte seg med hans datter, men da Ulugh Beg overtok makten i timuridenes rike etter Shah Rukhs død vendte Abu Sa’id seg mot ham.[6] I 1449, da Ulugh Beg var beskjeftiget med å slå ned et opprør ledet av sin egen sønn Abd al-Latif Mirza, forlot Abu Sa’id sin post ved rikets nordgrense og forsøkte med hjelp av lokale klanledere i Kandahar-provinsen (Arghun-dynastiet) å innta den sentrale byen Samarkand. Ulugh Begs andre sønn Abdal-Aziz forsvarte byen og fikk varslet Ulugh om angrepet. Han returnerte med hæren og slo Abu Sa'id tilbake. Abd al-Latif benyttet denne muligheten til å slå tilbake mot Ulugh og fikk ham avsatt og senere tatt av dage.[7][8] Abu Sa’id tok kampen opp mot sin fetter, men han tapte og ble tatt til fange.[6]

Abu Sa'id klarte å flykte fra sitt fangenskap i 1450, og han dro til Bukhara. Han fikk liten støtte der og ble i stedet fengslet på nytt. Han slapp imidlertid å bli henrettet på grunn av nyheten om at Abd al-Latif var blitt styrtet i Samarkand. Det skjedde 8. mai 1450 etter en oppstand blant lokale klanledere og adelsmenn.[9][10] Opprørerne dro raskt til Bukhara og fikk Abu Sa’id løslatt. Han samlet militære styrker og dro mot den nye herskeren i Samarkand, Ulugh Begs nevø Abdullah Mirza. Etter et mislykket angrep på Samarkand dro Abu Sa’id med sin lille styrke til grensebyen Turkestan.[11] Da Abdullah Mirza la ut på et hevntokt mot ham, allierte Abu Sa’id seg med Abu'l-Khayr Khan, lederen for Usbek-khanatet, og de allierte klarte i juni 1451 å slå Abdullahs styrker. Abdullah Mirza ble drept i kampen, og seierherrene kunne innta Samarkand.[12] Abu Sa’id krevde å bli timuridedynastiets hersker og han belønnet Abu'l-Khayr Khan rikelig, blant annet ved å gi ham Ulugh Begs datter til kone.[13]

Regjeringstiden

[rediger | rediger kilde]

I 1454 inntok Abu Sa'id byen Balkh (i dagens Afghanistan) og nærmet seg dermed territoriet til timuriden Abul-Qasim Babur Mirza, en sønnesønn av Shah Rukh og Abu Sa’ids tremenning, som hersket i Herat. Abul-Qasim marsjerte mot Samarkand og beleiret byen, men de to timuridene inngikk en fredsavtale som fastsatte elva Amu-Darja (også kjent som Oxus) som grense mellom rikene. Denne avtalen sto ved lag til Abul-Qasims død i 1457. Abul-Qasims elleve år gamle sønn Mirza Shah Mahmud overtok sin fars herskertittel i Herat, men ble styrtet etter bare noen uker av Ibrahim Mirza (en annen tronpretendent blant timuridene). Abu Sa’id benyttet den ustabile situasjonen til selv å gå mot Herat og tvang Ibrahim Mirza på flukt. Dermed lå veien åpen for Abu Sa’id til å underlegge seg hele Khorasan-provinsen.[14] Abu Sa'id ga etter dette også ordre om å henrette Shah Rukhs gamle, men svært innflytelsesrike enke Goharshad Begum fordi hun ble beskyldt for å ha samarbeidet med Ibrahim Mirza, hennes eget barnebarn.[15]

Konflikten innad i Timuridriket ble utnyttet av Kara Koyunlu-dynastiet som regjerte vest for Transoxiana. Under ledelse av Jahan Shah marsjerte de inn i de vestlige områdene av timuridenes rike og inntok Herat i 1458. Kara Koyunlu led imidlertid samme skjebne med indre strider, og Jahan Shah måtte i all hast returnere for å slå ned et opprør ledet av hans egen sønn Hasan Ali. Abu Sa'id fikk dermed tilbake kontrollen over Khorasan og han gjorde Herat til sin hovedstad.[16][17] Abu Sa'id sluttet fred med Jahan Shah og det ble opprettet diplomatiske forbindelser mellom rikene. Dette gjorde Abu Sa'id i stand til å konsentrere seg om andre fiender. I 1459 vant han et slag ved Sarakhs mot tre av sine rivaler. Sultan Sanjar ble tatt til fange og henrettet, mens Ibrahim Mirza og Abul-Qasims bror Ala al-Dawla Mirza måtte flykte. Begge døde kort tid etter. Abul-Qasims sønn Mirza Shah Mahmud, som var blitt avsatt i Herat, døde også på denne tiden. Med frafall av så mange av rivalene kunne Abu Sa’id styrke sin maktposisjon. Han utvidet sitt rike vestover mot Mazandaran-provinsen og sørover mot Sīstān.[16] Østover klarte han også å underlegge seg Badakhshan-provinsen, et område som selv Timur Lenk aldri klarte å skaffe seg reell kontroll over.[18]

Andre prinser og etterkommere etter Timur dukket imidlertid opp. Uways Mirza, en etterkommer etter Timurs eldste sønn Umar Shaik Mirza I startet et opprør med støtte fra Uzbek-lederen Abu'l Khayr Khan (Abu Sa'ids tidligere allierte), men dette opprøret ble slått ned. En annen av Umar Shaiks etterkommere, Sultan Husayn Bayqara, var også en trussel mot Abu Sa’id. Han hadde inntatt byen Gorgan da Kara Koyunlu-lederen Jahan Shah hadde trukket seg vestover. Selv om han hadde sverget troskap til Abu Sa’id prøvde han å kontrollere større områder. Han okkuperte Mazandaran-provinsen i 1460 og beleiret Herat i 1461. Selv om han ble tvunget tilbake fortsatte han med mindre angrep mot Abu Sa’id. Muhammad Juki som var sønn av Abd al-Latif, sto også bak et opprør i 1462. Han okkuperte byen Shahrukhiyya (sørvest for dagens Tasjkent i Usbekistan) og Abu Sa’id måtte beleire denne byen nesten et år før opprøret ble slått ned i september 1463.[19]

Krigen mot Ak Koyunlu

[rediger | rediger kilde]

I 1467 ble Kara Koyunlu-lederen Jahan Shah drept av styrker fra Ak Koyunlu under ledelse av Uzun Hasan. Jahan Shah var av Abu Sa’id betraktet som en alliert, men timuridene hadde aldri gitt opp håpet om å erobre områdene som ble kontrollert av Jahan Shah. Abu Sa’id så med bekymring på Uzun Hasans ekspansjon og da Jahan Shahs sønn og etterfølger Hasan Ali ba om hjelp mot Ak Koyunlu innledet timuridene et felttog mot dem.[20]

Felttoget ser ut til å ha vært dårlig planlagt, og Abu Sa'id marsjerte av gårde uten å ha tilstrekkelig militær støtte. Han klarte likevel å jage vekk Ak Koyunlu-guvernørene i Jibal og Fars, og fortsatte mot Gilan. Underveis la han liten vekt på å besette områdene han rykket frem i, og enkelte byer, som Rayy, ble passert uten okkupasjon.[21] Abu Sa'ids felttog var likevel vellykket fordi han fikk lokal støtte av en del av Jahan Shahs tidligere støttespillere. I Mianeh (i dagens Aserbajdsjan) ble hæren hans styrket med lokale emirer med 50.000 tyrkiske tropper. Jahan Shahs sønner sluttet seg også til hæren sammen med herskeren i Shirvan, Farrukh Yassar.[20]

På tross av sin militære styrke kom Abu Sa’id likevel i vanskeligheter på grunn av vinterkulden og manglende forsyninger. Forsyningsrutene tilbake til Khorasan strakk seg over 2000 km og var svært sårbare. En kolonne med forsyninger ble stoppet av Uzun Hasan, som også blokkerte forsyningene over Kaspihavet fra Shirvan. Fra byen Rayy kunne Uzun Hasan også stanse kommunikasjonslinjene, og han klarte å få Farrukh Yassar over på sin side med hele hans styrke.

Den demoraliserte hæren til Abu Sa’id marsjerte via Ardabil og møtte Uzun Hasans styrker på Mugan-steppene (slaget ved Karabakh) hvor timuridene led et katastrofalt nederlag. Abu Sa'id ble tatt til fange, og Uzun Hasan overleverte fangen til Yadgar Muhammad Mirza. Yadgar var timurid som hadde flyktet til Ak Koyunlu etter Abu Sa'ids drap på hans oldemor Goharshad Begum tolv år tidligere. Yadgar henrettet Abu Sa’id den 8. februar 1469.[22][23] Uzun Hasan sendte hodet hans til Quaithay, mamelukkenes sultan i Egypt, for at han skulle gi det en muslimsk begravelse.[24]

Etterfølgerne

[rediger | rediger kilde]

Abu Sa'ids nederlag og død medførte at timuridene mistet kontrollen i alle områdene vest for Khorasan.[20] Resten av Timuridriket ble delt mellom flere av prinsene, det vil si de direkte etterkommerne av Timur. Abu Sa'ids eldste sønn Sultan Ahmed Mirza overtok Samarkand mens hans andre sønn Sultan Mahmud Mirza styrte Badakhshan og Hissar. En tredje sønn, Ulugh Beg II styrte i Kabul og Ghazni, mens hans fjerde sønn Umar Shaik Mirza ble hersker i Ferghana. Størst makt i riket fikk imidlertid en av prinsene som ikke var sønn av Abu Sa’id, nemlig Sultan Husayn Bayqara, som regjerte i Herat.[25]

Samfunnsutviklingen under Abu Sa'id

[rediger | rediger kilde]

Abu Sa'id klarte i sin regjeringsperiode å bringe stabilitet til et rike som var sterkt preget av intern strid om arvefølgen etter Shah Rukhs død.[22] Dette skjedde imidlertid ikke uten store blodsutgytelser og en brutalitet som i noen grad overgikk det som foregikk under Timur Lenk.[15] Den samtidige historikeren Muhammad Khwandamir fra Herat gir flere eksempler på bestialske drap og henrettelser.

Abu Sa'id er betraktet som en typisk representant for det oghuz-tyrkiske militæraristokratiet. Han støttet seg primært på Arghun-stammen, det tyrkiske folkeslaget som først hadde valgt ham til leder.[22] De støttet ham og fikk til gjengjeld fordeler av ham. Hans førstekone var også datter av en Arghun-leder.[26] Han konsoliderte sin stilling gjennom å konfiskere landområder som han så delte ut til arghunere, til sine egne sønner, og til sekulære og religiøse ledere.[22]

Han oppnådde også støtte fra de religiøse.[17] Han var influert av islamske dervisjer som hadde vært motstandere av Abu Sa'ids forgjenger Ulugh Beg og hans friere kulturelle og religiøse syn. Blant de mest innflytelsesrike var sufisten Ubaydullah al-Ahrar som Abu Sa’id hadde et nært forhold til.[13][27] Han tilhørte den sunnimuslimske naqshbandi-ordenen og under hans påvirkning innførte Abu Sa'id sharialover i Samarkand og Bukhara. Han skal også ha påvirket Abu Sa’id til å foreta det fatale angrepet mot Ak Koyunlu.[22] En annen dervisj, Burhal al-Din, hadde også stor innflytelse i herskerens krets på tross av at han var tilhenger av den kulturelle tradisjonen etter Ulugh Beg. Abu Sa'id støttet seg vekselvis på de ulike religiøse lederne i ulike spørsmål.[28]

Abu Sa'id interesserte seg for jordbruket og dets utvikling. Han innførte skatter som favoriserte jordbruksbefolkningen, og han initierte blant annet vanningsanlegg for jordbruksformål. Jui-i Sultani-kanalen nord for Herat ble bygget under hans styre av hans visir Qutb al-Din Simnani.[29] Abu Sa’id etterlot seg ingen store bygninger slik enkelte av de andre timuridherskerne gjorde, muligens fordi han konsentrerte seg mer om krigføring og erobringer.[30] Noe står likevel igjen, som hans palass Aq Saray i Herat.[31]

Hans regjeringstid må sies å ha vært suksessfull ettersom han klarte å opprettholde et samlet rike i nær to tiår på tross av kontinuerlige trusler fra omkringliggende, aggressive riker.[32] 1400-tallshistorikeren Mīr-Khvānd beskriver Abu Sa'id som «den mest utmerkede blant Timuridenes prinser i virksomhet, rang og skjønnhet. Han var en sann venn av lærde og teologer og under hans styre oppnådde landene toppen av sin velstand.»[33]

Han lyktes imidlertid ikke i å gjenreise Timuridriket til den utstrekning det hadde under Timur Lenk, og heller ikke under Shah Rukh.[34] Han klarte heller ikke å skape noen varig fred, og mindre enn førti år etter hans død var nesten hele imperiet tapt i invasjoner utenfra. Tapene førte imidlertid til at hans sønnesønn Babur startet sine erobringer på det indiske subkontinentet og grunnla Mogulriket.[35][36]

Familie

[rediger | rediger kilde]

Ifølge historikeren John E. Woods hadde Abu Sa'id 39 koner og 60 kjente barn.[37]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ www.google.com, besøkt 15. september 2023[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Prawdin 1952 & s. 154.
  3. ^ Woods 1990 & s.35.
  4. ^ a b Erskine 1994 & s. 73.
  5. ^ Robinson 1993 & s. 47.
  6. ^ a b Shyam 1978 & s. 14.
  7. ^ Barthold 1959 & s. 265-266.
  8. ^ Manz 2007 & s. 163.
  9. ^ Encyclopædia Iranica & Abd al-Latif.
  10. ^ Barthold 1959 & s. 161.
  11. ^ Barthold 1959 & s. 164.
  12. ^ Barthold 1959 & s. 165.
  13. ^ a b Barthold 1959 & s. 168.
  14. ^ Fisher m.fl. 1986 & s. 113.
  15. ^ a b Barthold 1959 & s. 173.
  16. ^ a b Fisher m.fl. 1986 & s. 114.
  17. ^ a b Asimov 1999 & s. 350.
  18. ^ Gibb 1967 & s. 852.
  19. ^ Fisher m.fl. 1986 & s. 115.
  20. ^ a b c Fisher m.fl. 1986 & s. 116.
  21. ^ Fisher m.fl. 1986 & s. 115-116.
  22. ^ a b c d e Fisher m.fl. 1986 & s. 117.
  23. ^ Dughlat 1895 & s. 93.
  24. ^ Melvin-Koushi 2011 & s. 193.
  25. ^ Rapson m.fl. 1937 & s. 3.
  26. ^ Gibb 1967 & s. 148.
  27. ^ Manz 2007 & s. 193.
  28. ^ Barthold 1959 & s. 171.
  29. ^ Fisher m.fl. 1986 & s. 117-118.
  30. ^ Allen 1983 & s. 24.
  31. ^ Allen 1983 & s. 24, 52-53.
  32. ^ Fisher 1986 & s. 112, 117.
  33. ^ Browne 2013 & s. 388.
  34. ^ Fisher 1986 & s. 112.
  35. ^ Balabanlilar 2012 & s. 19-20.
  36. ^ Foresman 1987 & s.382.
  37. ^ Woods 1990 & s. 35-40.

Kilder

[rediger | rediger kilde]
  • Terry Allen (1983). "Timurid Herat", Beihefte zum Tübinger Atlas des Vorderen Orients. Reihe B, Geistwiss. Weisbaden. 
  • Muchamed S. Asimov (1999). History of Civilizations of Central Asia. 
  • Lisa Balabanlilar (2012). Imperial Identity in the Mughal Empire. 
  • Vasilii Vladimirovitch Barthold (1959). Four Studies on the History of Central Asia, Vol. 2. 
  • Edward G. Browne (2013). A History of Persian Literature under Tartar Dominion (AD 1265-1502). 
  • Mirza Muhammad Haidar Dughlat (1895). A History of the Moghuls of Central Asia: The Tarikh-i-Rashidi. 
  • C. P. Haase. «Encyclopædia Iranica, Abd al-Latif Mirza Sultan». Besøkt 03.10.2019. 
  • William Erskine (1994). History of India under Baber. Atlantic Publishers and Distributors. ISBN 81-7156-032-6. 
  • William Bayne Fisher m.fl. (1986). The Cambridge History of Iran, Vol. VI. 
  • Scott Foresman (1987). Civilization Past & Present, Volume I. 
  • Hamilton Alexander Rosskeen Gibb (1967). The Encyclopaedia of Islam, Volume I. 
  • Beatrice Forbes Manz (2007). Power, Politics and Religion in Timurid Iran. 
  • Matthew Melvin-Koushki (2011). The Delicate Art of Aggression: Uzun Hasan's "Fathnama" to Qaytbay of 1469, Iranian Studies Vol. 44, No. 2. 
  • Edward James Rapson, Sir Wolseley Haig, Sir Richard Burn (1937). The Cambridge History of India, Volume IV. 
  • B. W. Robinson (1993). Fifteenth-Century Persian Painting: Problems and Issues. 
  • Radhey Shyam (1978). Babar. Janaki Prakashan. 
  • John E. Woods (1990). The Timurid Dynasty. Indiana University, Research Institute for Inner Asian Studies. 
Forgjenger  Timurid-dynastiets hersker
i Samarkand
1451–1469 		Etterfølger
Autoritetsdata
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Abu_Sa’id_Mirza&oldid=21934862»