Ulugh Beg II
| Ulugh Beg II | |||
|---|---|---|---|
| Født | 15. århundre | ||
| Død | 1501 | ||
| Far | Abu Sa'id Mirza | ||
| Barn | Abd al-Razzak Mirza | ||
- Denne artikkelen handler om Abu Sa'id Mirzas sønn (død 1502). For Shah Rukhs sønn (1394-1449) se Ulugh Beg
Ulugh Beg II, Ulugh Beg Mirza, Ulugh Beg Kabuli[1], død 1502, var hersker i deler av Timuridriket i Sentralasia fra 1461 til 1502. Han styrte provinsene Kabul og Ghazni.[2] Han var sønn av den tidligere herskeren Abu Sa’id Mirza, men navnet på hans mor er ikke kjent. Abu Sa’id hadde minst 60 barn med sine 39 koner.
Bakgrunn: Mongolriket og Timuridriket[rediger | rediger kilde]
I 1206 fullførte den mongolske erobreren Djengis Khan samlingen av det enorme Mongolriket og ble utropt til «khagan», («herskernes hersker»). Djengis døde i 1227, og det oppsto maktkamper mellom hans fire sønner og de mange barnebarna hans. Det viste seg også vanskelig å holde det store riket som strakte seg fra Stillehavet til Middelhavet og Østersjøen samlet. Mongolene var erobrere og et krigførende folk, men «det lar seg nok gjøre å erobre et rike fra hesteryggen, men det kan ikke styres fra salen.»[3] Etter Djengis’ død ble Mongolriket delt i flere riker og imperiet smuldret opp på 1300-tallet. I 1369 fullførte den tyrkisk-mongolske Timur Lenk en ny samling av det sentralasiatiske riket og grunnla timuriddynastiet. Timurs sønn Shah Rukh overtok makten etter sin far og videreutviklet det både militært og kulturelt sammen med sin kone Goharshad Begum.
Ulugh Beg II’s far Abu Sa’id var den siste som hersket over hele det opprinnelige Timuridriket. Abu Sa’id ble tatt til fange og henrettet under et felttog vestover i 1469, og hans nederlag og død medførte at timuridene mistet kontrollen i alle områdene vest for Khorasan.[4] Resten av Timuridriket ble delt mellom flere av prinsene, det vil si de direkte etterkommerne av Timur. Abu Sa'ids eldste sønn Sultan Ahmed Mirza overtok Samarkand mens hans andre sønn Sultan Mahmud Mirza styrte Badakhshan og Hissar. Ulugh Beg II styrte i Kabul og Ghazni, mens hans fjerde sønn Umar Shaikh Mirza II ble hersker i provinsen Ferganadalen. Størst makt i riket fikk imidlertid en av prinsene som ikke var sønn av Abu Sa’id, nemlig Sultan Husayn Bayqara, som regjerte i Herat.[5]
Biografi[rediger | rediger kilde]
Som sønn av timuridherskeren Abu Sa’id ble prinsen Ulugh Beg guvernør i Kabul og Ghazni fra 1461 og selvstendig monark etter farens død i 1469. Ulugh Beg hadde en lang og stabil regjeringstid[6] og han utviklet i denne tiden Kabul til et kulturelt sentrum. Oppdagelsen av et antall bøker fra hans bibliotek inkludert et eksemplar av det store eposet Shâhnâme bekrefter eksistensen av et scriptorium under hans styre. Den kunstferdige frontispisen i et av manuskriptene bekrefter at illustratører, kalligrafer og sannsynligvis malere har vært knyttet til Ulugh Begs hoff. Han hadde også en forkjærlighet for hager, noe som ble bemerket av nevøen Babur som også delte denne interessen. Navnene på noen av disse er bevart, som «Bagh-e Behesht» («Paradishagen») og «Bostan-sara» («Frukthagen»).[7]
I Ulugh Begs regjeringstid dukket den pashtunske Yusufzai-stammen opp i Kabul. Det antas at de i starten støttet Ulugh Beg som også ga dem visse fordeler. Mot slutten av 1400-tallet ble imidlertid forholdet mellom pashtunerne og herskeren mer anstrengt og Ulugh Beg fikk flere av lederne deres henrettet.[8] Orientalisten Annette Beveridge siterer følgende historie om Ulugh Beg og Yusufai-stammens overhode Malik Sulaiman:
En dag så en av stammens vise menn Shaikh Usman at Sulaiman satt med den unge Mirza (Ulugh Beg) på sitt kne og advarte ham om at gutten hadde øynene til Yazīd og ville utslette ham og hans familie slik Yazīd hadde utslettet profeten Muhammed. Sulaiman brydde seg ikke om det og ga Mirza sin datter til ekte. I ettertid, etter at Mirza hadde invitert Yusufzai-stammen til Kabul, forrådte han dem og drepte Sulaiman og 700 av hans følgere. De ble drept på det stedet som kalles Siyah-sang nær Kabul og stedet kalles fortsatt for Martyrenes grav. Gravstedet, og spesielt Sulaimans grav, er hellig.
Beveridge 1922, s. XXXVI
Andre kilder hevder at etter at Yusufai-stammen kom til Kabul slo de seg sammen med andre stammer og drev bandittvirksomhet. Det gikk så vidt av Ulugh Beg måtte forvise dem fra regionen.[9]
Hans død og ettermæle[rediger | rediger kilde]
Ulugh Beg døde i 1502 og ble begravet i Abdur Razaq-mausoleet i Ghazni. Selv om mausoleet er navngitt etter sønnen Abdur Razaq er det mer sannsynlig at det var Ulugh Beg selv som bygde det, tatt i betraktning at Abdur Razaq bare styrte en kort periode etter farens død. Abdur Razaq ble gravlagt der senere.[6]
Abdur Razaq var fortsatt mindreårig da hans far døde, og han ble raskt styrtet av en av sine ministre, Shirim Ziker. Det oppsto uroligheter som endte med at Ulugh Begs svigersønn Muhammad Mukin (gift med datteren Bibi Zarif) fra Arghun-dynastiet overtok makten i Kabul.[10] Ulugh Begs nevø Babur, timuridenes hersker i Ferganadalen, var drevet på flukt sørover av usbekiske erobrere. I 1504 kom han til Kabul med sine tropper og avsatte Muhammad Mukin som han betraktet som tronraner. Han tok den unge Abdur Razaq til nåde og ga ham eiendommer, men ingen makt. Det var herfra Babur senere gjorde sine erobringer på det indiske subkontinentet og etter hvert grunnla Mogulriket hvor han utropte seg selv til den første stormogul.[11]
Barn[rediger | rediger kilde]
- Abdur Razaq Mirza (død 1509), for en kort periode (i 1502) hersker i Kabul
- Miran Shah Mirza
- Biki Begum, gift med Muhammad Ma'asum Mirza, sønn av Sultan Husayn Bayqara, hersker i Herat
- Kabuli Begum, gift (1) med Badi' al-Zaman Mirza, sønn av Sultan Husayn og senere hersker i Herat[12], gift (2) med Qambar Mirza Kukaltash[13]
- Bibi Zarif, gift med Muhammad Mukin fra Arghun-dynastiet[14]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Dale mfl. 1999.
- ^ Gibb mfl. 1973 & s. 357.
- ^ Prawdin 1952 & s. 154.
- ^ Fisher m.fl. 1986 & s. 116.
- ^ Rapson m.fl. 1937 & s. 3.
- ^ a b Golombek mfl. 1988 & s. 299.
- ^ Alam mfl. 1988 & s. 168.
- ^ Kazim 2002 & s. 45.
- ^ Bellew 1891 & s. 72.
- ^ Babur & s. 126.
- ^ Srivastava 1971 & s. 5.
- ^ Beveridge 1922 & s. 327-328.
- ^ Balabanlilar 2012 & s. 24.
- ^ Woods 1990 & s. 24.
Kilder[rediger | rediger kilde]
- Muzaffar Alam, Françoise Delvoye Nalini, Marc Gaborieau (1988). The Making of Indo-Persian Culture: Indian and French Studies. Manohar Publishers & Distributors. ISBN 978-81-7304-210-2.
- Babur (Zehir-ed-din Muhammed) (1826). Memoirs Of Zehir-ed-din Muhammed Baber, Emperor Of Hindustan. Longman, Rees, Orme, Brown and Green.
- Lisa Balabanlilar (2012). Imperial Identity in the Mughal Empire: Memory and Dynastic politics in Early Modern Central Asia. I. B. Tauris. ISBN 978-1-848-85726-1.
- Annette Susannah Beveridge (1922, reprint 2015). The Bābur-nāma in English: (memoirs of Babar). Facsimile Publisher. ISBN 978-9333360920. Sjekk datoverdier i
|dato=(hjelp) - Henry Walter Bellew (1891). An Inquiry Into the Ethnography of Afghanistan. Indus Publications.
- Stephen F. Dale, Alam Payind (1999). The Ahrārī Waqf in Kābul in the Year 1546 and the Mughūl Naqshbandiyyah. American Oriental Society. Parameteren
|series=støttes ikke av malen. (hjelp) - William Bayne Fisher m.fl. (1986). The Cambridge History of Iran, Vol. VI.
- Hamilton Alexander Rosskeen Gibb, Bernard Lewis, Charles Pellat, Joseph Schacht (1973). The Encyclopaedia of Islam. Brill.
- Lisa Golombek, Donald Newton Wilber (1988). The Timurid Architecture of Iran and Turan, bd. 1. Princeton University Press. ISBN 978-0-691-03587-1.
- Muhammad Reza Kazim (2002). Indian Reappraisals of Pakistan's Founder: Journal of the Pakistan Historical Society, vol 50. Pakistan Historical Society.
- Michael Prawdin (1952). Djingis Kán og det mongolske verdensrike. Dreyer.
- Edward James Rapson, Sir Wolseley Haig, Sir Richard Burn (1937). The Cambridge History of India, Volume IV.
- Ashirbadi Lal Srivastava (1964). The History of India, 1000 A.D.-1707 A.D. Shiva Lal Agarwala.
- John E. Woods (1990). The Timurid Dynasty. Indiana University, Research Institute for Inner Asian Studies.