Þangbrandr

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Þangbrandr
Født900[1]
Beskjeftigelse Prest
Nasjonalitet Norge

Þangbrandr (Tangbrand, Thangbrand, Theobrandus[2], Þorbrandr), fl.997-999, var en kristen prest og misjonær som ble sendt til Island av den norske kong Olav Tryggvason for å omvende islendingene til kristendommen. Snorre Sturlason beskriver ham slik:

SitatDa kong Olav Tryggvason hadde vært konge i Norge i to år, var det en saksisk prest hos ham som het Tangbrand. Han var en fæl villstyring og slåsskjempe, men ellers vellært klerk og en kjekk kar; men han var så ustyrlig at kongen ville ikke ha ham hos seg, og derfor sendte han ham ut i det ærende at han skulle dra til Island og kristne landet.Sitat
– Snorre Sturlason, Olav Tryggvasons saga, kap. 73

Opprinnelse[rediger | rediger kilde]

Tangbrands opprinnelse er usikker. Snorre skriver at han var saksisk. Han kan ha vært en sønn av den ellers ukjente Vilbaldus (Vilbald), greve av Sachsen[3] eller Archdiocese av Bremen[4]. Theodoricus monachus hevder at han var fra Flandern[5]. Han kan også ha vært en klerk hos biskopen av Bremen[6].

Navnet synes å være germansk og kan komme fra oldtysk Dankbrant[7].

Møtet med Olav Tryggvason[rediger | rediger kilde]

Biskopen av Bremen var invitert til England av erkebiskopen av Canterbury, og hadde med Tangbrand i sitt følge. Der fikk Tangbrand i gave et skjold dekorert med den korsfestede Kristus. Da de returnerte til Bremen møtte de Olav Tryggvason som fikk se Tangbrands skjold og skrøt av det. Tangbrand ga skjoldet til Olav og fikk tilbake løfter fra kongen om hjelp og beskyttelse om han skulle trenge det[8].

Misjonsferd i Norge[rediger | rediger kilde]

Tangbrand kom i konflikt med en av keiserens menn i krangel om en kvinne, og han drepte rivalen. Han måtte dermed flykte fra landet og kom til England hvor han igjen møtte Olav Tryggvason. Kongen tok ham i sin tjeneste og de dro til Norge. Her fikk Tangbrand i oppdrag å kristne folket i Hordaland. For å få midler nok til sin virksomhet gikk han imidlertid etter hvert over til å plyndre de som fortsatt holdt fast på den gamle åsatroen[9].

Misjonær på Island[rediger | rediger kilde]

Som bot for denne virksomheten ble han av Olav i 997 sendt som misjonær til Island, hvor hans tidligere misjonærer Þorvaldr Kodránsson og Stefnir Þórgilsson hadde mislyktes. Tangbrand lyktes med å få Sídu-Hallr Þorsteinsson til å ta dåpen[10], og etter hvert også andre, blant annet Njål Torgeirsson, hovedpersonen i Njåls saga. Men motstanderne var mange og innflytelsesrike som også beskrevet i Njåls saga. Den stridbare Tangbrand drepte Torvald Veile i kamp, og han ble dømt fredløs på tinget. Etter to år på Island dro han tilbake til Norge og måtte rapportere til kong Olav at han ikke hadde lyktes:

SitatSamme høsten (999) kom Tangbrand prest fra Island til kong Olav. Han fortalte at det ikke hadde gått så glatt for ham; islendingene hadde laget nid om ham, sa han, og noen av dem ville drepe ham, og han trodde ikke det var noen utsikt til at det landet skulle bli kristent.Sitat
– Snorre Sturlason, Olav Tryggvasons saga, kap. 84

Kong Olav ble først sint for dette og ville straffe alle islendinger, men noen kristne islendinger fikk snakket ham fra det. De hevdet at det var Tangbrands egen feil når han dro fra med vold og drap. Hans utenlandske opprinnelse kan også ha virket inn. Tross Tangbrands mislykkede ferd vedtok Alltinget på Island å innføre kristendommen i 1000.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Virtual International Authority File, 25. mai 2018
  2. ^ Theodoricus monachus, Historien om de gamle norske kongene (Historia de Antiquitate Regum Norwagiensium), kap. 8
  3. ^ Njåls saga, kap. 8 (Gyldendal, 1951, s. 165)
  4. ^ Den større saga om Olav Tryggvason
  5. ^ Theodoricus monachus, Historien om de gamle norske kongene, kap. 8
  6. ^ Den større saga om Olav Tryggvason.
  7. ^ McDougall, David and Ian (trans. and notes). Foote, Peter (intro.). 1998. Theodoricus monachus: Historia de antiquitate regum Norwagiensium. An Account of the Ancient History of the Norwegian Kings. London: Viking Society for Northern Research. ISBN 0-903521-40-7.
  8. ^ Den større saga om Olav Tryggvason
  9. ^ Den større saga om Olav Tryggvason
  10. ^ Njåls saga, kap. 8 (Gyldendal, 1951, s. 166)