Nasjonale minoriteter i Norge

Nasjonale minoriteter i Norge er romanifolket (tatere), roma (sigøynere), jøder, kvener og skogfinner.

Sjøl om alle de fem gruppene har ei langvarig tilknytning til Norge, representerer de òg ulike internasjonale fellesskap. Før gruppene kom til Norge, hadde de tilhold i andre områder i verden, og de har således historiske røtter også utenfor Norge.

Tilknytninga til fellesskap utafor Norges grenser er i den politiske debatten i visse perioder av historia blitt brukt mot disse minoritetene. Samtidig har det store flertallet vært norske statsborgere, både før og etter den første statsborgerskapsloven av 1888. Før denne loven kom, ble alle med fast tilhold i riket i over tre år regna som norske statsborgere.

Et spesielt trekk ved kvenene og skogfinnene var at disse to gruppene i tillegg var grenseminoriteter, med de utenriks- og sikkerhetspolitiske implikasjonene som lå i dette. Det er en skjebne som kvenene og skogfinnene har delt med mange nasjonale minoriteter, både i Europa og i verden ellers.

På 1600- og 1700-tallet gjorde den økonomiske tenkninga sitt til at i alle fall noen minoriteter var velkomne. Kvenene ble på 1700-tallet regna som viktige i nordområdene, for de representerte en jordbrukskultur som kunne medvirke til å styrke økonomien og samtidig sikre norsk territorium. En åpna òg opp for jødiske handelsmenn i tider da landet trengte kapital utenfra.

Når synet både på skogfinner og kvener skifta utover på 1800-tallet, har det nok sammenheng med økonomiske endringer, men kanskje særlig med nye nasjonalistiske ideologier. Trusselbildet i utenrikspolitikken («den russiske faren» og etter hvert «den finske faren») skapte også legitimering for en ny minoritetspolitikk - en fornorskingspolitikk.

Assimilasjonspolitikken var den rådende politikken i store deler av Europa og i Nord-Amerika fra midten av 1800-tallet. I Norge varte denne politikken i alle fall fram til andre verdenskrig. Nasjonsbygginga hadde som forutsetning én kultur, ett språk og ett folk. Nasjonalismen og nasjonalstatsideologien ga således ikke rom for minoriteter. Alle grupper utenom «det nasjonsbærende folket» ble «fremmede».

Sjøl om assimilasjonspolitikken overfor alle gruppene må kunne karakteriseres som streng, var politikken ikke lik. Overfor kvenene og skogfinnene var midlene som ble tatt i bruk først og fremst av kulturpolitisk art. Fornorskingsarbeidet i skolen var hele tida kjerneaktiviteten. «Høgdepunktet» i politikken var likevel jordsalgsloven og jordsalgsreglementet av 1902 for Finnmark, som sa at salg av jord bare måtte skje til norske statsborgere som kunne snakke, lese og skrive det norske språket, og som brukte dette til daglig. Det kan være noe av bakgrunnen for at samiske og kvenske familier tok norske slektsnavn. Virkninga av politikken var i alle fall at holdninga til kvenene som en mindreverdig minoritet festna seg i det norske samfunnet og etter hvert også blant kvenene sjøl. Politikken medvirka slik til den tilbakegangen som kvensk kultur har opplevd i de siste par generasjonene.

De andre gruppene – jødene, roma og romanifolket – ble i perioder av norsk historie utsatt for en hardere politikk. Mellom tiltaka var utestenging fra riket, regulær forfølgelse og til og med forsøk på utrydding. Steriliseringa av personer fra romanifolket og den stramme innvandringspolitikken Norge førte overfor roma og jødar i mellomkrigstida, kan ses som uttrykk for dette.

Når pendelen i etterkrigstida har svingt i mer liberal retning, kommer det trolig av at de internasjonale ideologiske strømdraga har snudd. En har i økende grad framheva verdier som kulturelt og etnisk mangfold og menneskeretter. Synliggjøring av gruppene innafor kulturlivet kan òg ha medvirka til denne endringa.

At minoritetane sjøl setter sin egen situasjon på den politiske dagsorden, har vært med på å påvirke minoritetspolitikken. Opprettelsen av minoritetsorganisasjoner og minoritetenes deltakelse i politikken er en viktig del av dette bildet.

Etter Norges ratifisering av Europarådets konvensjon om beskyttelse av nasjonale minoriteter i 1999 er disse minoritetsgruppene gitt et særlig kulturelt vern, og mottar tilskudd til kulturvernarbeid.

Eksterne lenker

• Europarådets rammekonvensjon om beskyttelse av nasjonale minoriteter. Samleside fra Arbeids- og inkluderingsdepartementet

• Stortingsproposisjon nr 80 (1997-98) Om samtykke til ratifikasjon av Europarådets rammekonvensjon av 1. februar 1995 om beskyttelse av nasjonale minoriteter

• Stortingsmelding nr 15 (2000-2001) Nasjonale minoritetar i Noreg - Om statleg politikk overfor jødar, kvener, rom, romanifolket og skogfinnar

• Rapport fra Riksantikvaren av 8. mars 2006 om arbeid med nasjonale minoriteter