Willem van Rubroek

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Willem van Rubroek (født 1220 i Ruysbroek i Flandern, død 1293) var en fransk reisende, misjonær, og fransiskanerprest. Han er også kjent som Willem van Ruysbroeck, Guillaume de Rubrouck eller Willielmus de Rubruquis. Hans skildring av sin reise til Mongolenes rike er blant den europeiske middelalders mesterverker innen sjangeren geografiske kulturelle skildringer.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Willem var flamlender, fra den delen av det historiske Flandern som nå ligger på fransk side av den fransk-belgiske grense. Han trådte inn i fransiskanerordenen og studerte i Paris.

Willem van Rubroek deltok under kong Ludvig IX av Frankrikes korstog til Det Hellige Land i 1248, og ble boende i Akka i fire år.

Vilhelm av Ruysbroeks reiser 1253-1255.

Han ble sendt av pave Innocens IV og av den franske kongen fra Syria med noen ledsagere som misjonærer til Batu Khans sønn Sartach. Man trodde at han var blitt kristen. Kongen nøret et håp om å få i stand en mongolsk-kristen allianse mot muslimene. Paven var dessuten opptatt av å videreføre de diplomatiske kontakter han også i misjonsøyemed noen år tidligere hadde etablert med Mongolerriket.

Willems ledsagere var medbroren Bartolomeus av Cremona, en tolk og en personlig tjener. Selskapet dro den 7. mai 1253 fra Konstantinopel over Svartehavet, gjennom Krim og det sørlige Russland til Batus hovedsete, Saraj. Derifra fortsatte man videre nordenom Kaspihavet og Aralsjøen gjennom Turkestan og Dzungaria til storkhanens leir, Karakorum. Her forble Willem van Rubroek med storkhanen Möngke Khans tillatelse fra den 27. desember 1253 til den 10. juli 1254. Willem fikk også audiens, tidlig i januar 1254.

Hjemveien gikk på omtrent samme vis til Kaspihavet, men deretter dro han gjennom Armenia og Lilleasia til Kypros. Willem ankom der den 16. juni 1255.

Willems latinske reisebeskrivelser avfattet i brevs form til kongen er detaljrik og presis. Navnet på den er:

Itinerarium fratris Willielmi de Rubruquis de ordine fratrum Minorum, Galli, Anno gratia 1253 ad partes Orientales.

Den er ved siden av fransiskaneren Giovanni da Pian del Carpines skildringer og Marco Polos tekster det viktigste bidraget til middelalderens kunnskap om Asia.

På midten av 1300-tallet benyttet bløffmakeren Jean de Mandeville seg av Willem van Rubroeks tekster for å komponere sine egne falske reiseberetninger.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Guillaume de Rubrouck : Voyage dans l'empire mongol, Payot, 1985.
  • Solance Marin : Guillaume de Rubrouck i Encyclopédia Universalis, 2001.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]