Wendell Willkie

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Wendell Willkie
Wendell Willkie
Født 18. februar 1892
Elwood, Indiana
Død 8. oktober 1944 (52 år)
New York, New York
Ektefelle Edith Willkie
Yrke Forretningsadvokat
Parti Det republikanske parti
Alma mater Indiana University
Signatur
Wendell Willkie sin signatur

Wendell Lewis Willkie (født 18. februar 1892 i Elwood i Indiana, død 8. oktober 1944 i New York) var en amerikansk forretningsadvokat og republikansk politiker. Han var Det republikanske partis presidentkandidat i 1940, til tross for at han aldri hadde skjøttet noe politisk verv. Willkie er fortsatt den eneste demokratiske eller republikanske presidentkandidat i USAs historie som aldri har hatt noe politisk verv eller høy militær rang. Likefullt fikk Willkie flere stemmer enn noen tidligere republikansk presidentkandidat, skjønt han tapte mot demokraten Franklin D. Roosevelt. Willkies stemmerekord ble stående inntil Dwight D. Eisenhower ble valgt til president i 1952. Willkie markerte seg senere som antirasist og fredsaktivist, og stiftet Freedom House sammen med Eleanor Roosevelt i 1941.

Tidlig karrière[rediger | rediger kilde]

Wendell Willkie var sønn av Herman Willkie, en tysk immigrant fra Aschersleben, og Henrietta Tisch. Foreldrene hans var advokater i småbyen Elwood i Indiana, hvor Wendell vokste opp. Han utdannet seg senere til jurist i Indianapolis, men jobbet ikke som jurist eller advokat før han ble med i et advokatfirma, som i dag heter Willkie Farr & Gallagher LLP, i 1941. Han giftet seg med Edith Wilk i 1919, og de fikk senere sønnen Phillip sammen.

Willkie var involvert i flere ulike selskaper, blant andre et stort holdingselskap ved navn Commonwealth & Southern Corporation innenfor elektrisitetsbransjen. Han var også engasjert politisk, og var delegat til Demokratenes landsmøter i 1924 og 1932. Han støttet Franklin D. Roosevelt, men mislikte enkelte aspekter ved New Deal, hvor han mente det private markedet kunne ta en større del av gjenoppbyggingen etter den store depresjonen. Dette førte til at Willkie etterhvert flyttet over til den liberale delen av Det republikanske partiet.

Presidentkandidat[rediger | rediger kilde]

Willkie mottar sin offisielle presidentnominasjon

Utdypende artikkel: Presidentvalget i USA 1940

Ved republikanernes landsmøte i 1940 var ikke Willkie ansett som noen stor kandidat for presidentvervet, da særlig grunnet manglende politisk erfaring, men også det faktum at han var tidligere demokrat, og at han støttet mye av President Roosevelts reformprogram New Deal. Han hadde imidlertid viktige støttespillere innen flere store aviser, og ble, etterhvert som avstemningen om partiets presidentkandidat pågikk, en større og større trussel mot etablerte navn som Thomas E. Dewey, Robert Taft og Arthur H. Vandenberg. Avstemningene var svært jevne, og det måtte stadig nye avstemninger til (med færre og færre kandidater) til for å finne en vinner. Fra og med den fjerde avstemningen ledet Willkie over Taft, og ved den sjette avstemningen vant Willkie. Charles L. McNary ble valgt til visepresidentkandidat, og senere akseptert av Willkie, selv om McNary hadde ledet en svertekampanje mot Willkie under landsmøtet, kalt «Stop Willkie». Wilkie markerte seg med interesse for internasjonal politikk og mente at USA hadde en sentral interesse i fortsettelsen av den engelske, franske og norske samfunnsformen.[1]

De tapte valget mot Roosevelt, men Willkie ble stående som et stort navn i valghistorien. Dette ble understreket av Roosevelts hustru, Eleanor Roosevelt, i oktober 1944: «Amerikanere pleier å glemme navnene på de mennene som tapte sitt kandidatur for presidentvervet. Willkie viste seg som et unntak av denne regelen.»

Siste år[rediger | rediger kilde]

Willkie på forsiden av Time Magazine 31. juli 1939
Willkies valgkampplakat fra 1940

Willkie ble en av Roosevelt mest usannsynlige støttespillere. Til mange av Willkies partifellers forargelse, ba han som større samlet støtte rundt kontroversielle initiativer fra Roosevelt, som Lend-Lease Act, og talte imot et nytt oppsving av isolasjonisme i USA.

Diplomat og forfatter[rediger | rediger kilde]

Den 23. juli 1941 krevde Willkie full amerikansk støtte til Storbritannia i landets kamp mot Tyskland. Samme år reiste han til Storbritannia og Midtøsten som Roosevelts personlige representant, og i 1942 besøkte han Sovjetunionen og Folkerepublikken Kina. Ifølge Garner Cowles, utgiver av avisen Des Moines Register, førte Willkies besøk i Kina til en bisarr konsekvens: Den svært ambisiøse hustruen til Chiang Kai-shek, Madam Chiang Kai-shek, fikk en idé om at hun kunne skille seg fra sin mann, og gifte seg med Willkie; og videre brukte Kinas rikdom til å hjelpe Willkie til å bli president i 1944, slik at hun ble den mektigste kvinnen i verden. Cowles hevdet at forholdet var fullbyrdet i Kina, og at hun på en reise til USA noen måneder senere, fortalte ham at «Hvis Wendell kunne blitt valgt, da ville jeg og han herske over verden. Jeg ville herske over Orienten, og Wendell ville herske over Vesten.» Cowles avslo ikke muligheten for at Willkie, om han hadde blitt nominert, kunne ha tatt imot det svært fremmende tilbudet hennes på noen måte.[2]

I 1943 skrev Willkie boken One World, en bønn om internasjonal fredspolitikk etter den pågående krigen. Boken ble ekstremt populær, og ble solgt i flere millioner eksemplarer. I 1941 var han med på å etablere fredsorganisasjonen Freedom House sammen med Eleanor Roosevelt.

Aktivisme mot rasisme[rediger | rediger kilde]

Willkie talte ofte om nødvendigheten av å få slutt på rasisme i USA, og talte på landmøtet til National Association for the Advancement of Colored People (NAACP) i 1942, og var dermed en av de mest kjente hvite til å gjøre det på den tiden. Da voldelige raseopptøyer brøt ut i Detroit den 20. juni 1943, var Willkie på radio og kritiserte både republikanere og demokrater for å ignorere «the Negro question» («negerspørsmålet»). For å illustrere likheten mellom rasisme og fascisme, sa han at «trangen til å frarøve noen av våre borgeres rettigheter – økonomiske, menneskelige eller politiske – har den samme grunnleggende motivasjonen som regjerer i fascistens sinn når fascismen ønsker å dominere hele folkegrupper og nasjoner. Det er avgjørende at vi bekjemper rasisme i inn- som utland.» På den samme tiden jobbet Willkie sammen med Walter White (fra NAACP) om å prøve å overbevise Hollywood om å forandre måten å fremstille svarte i filmer.

Primærvalgene i 1944[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Presidentvalget i USA 1944

Willkie prøvde seg senere som kandidat ved republikanernes primærvalg i 1944, men fikk bare 27 097 stemmer (1,19 % oppslutning), og var således lagt unna en sannsynlig nominasjon.[3] Willkies progressive (liberale) synspunkter fikk liten støtte i Det republikanske partiet, som hadde begynt å lene seg ytterligere mot den politiske høyresiden. Dessuten støttet Willkie fortsatt mange av Roosevelts tiltak. Willkie begynte å jobbe med det nye Liberal Party fra New York, med plan om å lansere et nytt nasjonalt parti, men dette partiet døde med ham selv.

Forretninger[rediger | rediger kilde]

I april 1941 ble Willkie med i advokatfirmaet Miller, Boston, and Owen i New York, og kort dit deretter byttet firmaet navn til Willkie, Owen, Otis, Farr, and Gallagher. I dag heter firmaet Willkie Farr & Gallagher LLP.

Død og ettermæle[rediger | rediger kilde]

Willkie foretrakk å ta toget fremfor å fly fra Indianapolis til New York. Imens han krysset Ohio, fikk han det første av anslagsvis mer enn tyve hjerteinfarkt. Selv om andre passasjerer anmodet ham om å gå av toget i Pittsburgh og oppsøke et sykehus, nektet han å gjøre det. Han ville heller hjem for å bli undersøkt av sin egen lege. Han kom frem til New York i live, men døde etter to dager på sykehus den 8. oktober 1944, bare 52 år gammel.[4] Ifølge Zell Miller sa Willkie til en venn før sin død, at «hvis han kunne skrive sin egen epitaf, og måtte velge mellom ‘her hviler en president’ og ‘her hviler en som bidro til å bevare friheten’, ville han foretrekke det siste.»[5] Han er gravlagt ved East Hill Cemetery i Rushville i Indiana.

Hans visepresidentkandidat fra 1940, Charles L. McNary, døde seks måneder tidligere, og gjør dem til det eneste presidentkandidaturet i USA der begge døde i løpet av den perioden de prøvde å bli valgt for.

Libertyskipet SS «Wendell L. Willkie» ble sjøsatt den 8. november 1944, bare en måned etter Willkies død. En måned senere ble skipet tatt i bruk, og tjente under United States Maritime Commission inntil 1970. Han ble også avbildet i en frimerkeserie med andre kjente amerikanere fra United States Postal Service.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Barnard, Ellsworth (1966). Wendell Willkie: Fighter for Freedom (engelsk). Marquette: Northern Michigan University Press. 
  • Madison, James H., red. (1992). Wendell Willkie: Hoosier Internationalist (engelsk). Bloomington: Indiana University Press. ISBN 0-253-33619-8. 
  • Neal, Steve (1984). Dark Horse: A Biography of Wendell Willkie (engelsk). Garden City: 0-385-18439-5. 
  • Peters, Charles (2006). Five Days in Philadelphia: The Amazing "We Want Willkie" Convention of 1940 and How It Freed FDR to Save the Western World (engelsk). New York: PublicAffairs. ISBN 1-58648-450-8. 
  • Willkie, Wendell (1944). An American Program (engelsk). New York: Simon & Schuster. 
  • Willkie, Wendell (1943). One World (engelsk). New York: Simon & Schuster. 

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «‘1940: FDR, Willkie, Lindbergh, Hitler — the Election Amid the Storm’ by Susan Dunn», fra Washington Post, 14. juni 2013, originalsitatet er: “America had a vital interest ‘in the continuation in this world of the English, French and Norwegian way of life.’ ”
  2. ^ Buzzle.com
  3. ^ Our Campaigns – US President – R Primaries Race 1944
  4. ^ Nekrolog i Variety (11. oktober 1944), s. 46.
  5. ^ «Text Of Zell Miller's RNC Speech» (engelsk). CBS News. 11. februar 2009. Besøkt 6. juni 2012. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Wendell Willkie – bilder, video eller lyd