Walter Anderson (folklorist)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Walter Anderson
Walter Anderson
Født 10. oktober 1885
Russland Minsk i Russland (nåværende Hviterussland)
Død 23. august 1962 (76 år)
Tyskland Kiel i Tyskland
Nasjonalitet Estland
Statsborgerskap Estisk, Tysk
Etnisitet tysk-estisk
Institusjoner Kazan, Tartu, Königsberg
og Kiel
Alma mater Russland Statsuniversitetet i St. Petersburg, Universitetet i Kazan
Fagfelt Folkloristikk
Kjent for Komparative eventyrstudier

Walter Arthur Alexander Anderson (født i Minsk i Hviterussland 10. oktober 1885, død i Kiel 23. august 1962) var en tysk-estisk folklorist. Han regnes som en av de mest betydningsfulle tysktalende folklorister i det 20. århundre, og var en av frontfigurene innenfor den folkloristiske historisk-geografiske metode, også omtalt som den (finske skole).

Biografisk skisse[rediger | rediger kilde]

Walter Anderson var av estisk og tysk avstamming, ble født i Minsk, og vokste opp i Kazan, hvor hans far, Nikolai Anderson, var professor i Finsk-ugriske språk ved Universitetet. Hans brødre statistikeren Oskar Anderson (1887–1960) og astrofysikeren Wilhelm Anderson (1880–1940) ble også berømte forskere innenfor sine respektive disipliner.

Walter Anderson startet sine studier ved Det historisk-filologiske fakultet ved Det statlige universitet i Kazan. Her mottok han i 1909 et stipendium for å studere vesteuropeisk litteraturhistorie ved Statsuniversitetet i Sankt Petersburg, hvor det i 1911 lyktes ham å ta magistergraden. I 1912 fikk Walter Anderson sin første akademiske stilling, som privatdosent i vesteuropeiske litteraturhistorie og lektor i italiensk ved Universitetet i Kazan. Her var det at han i 1916 for sin avhandling, skrevet på russisk, over gåteeventyret om presten som fikk klokkeren til å møte i sitt sted for å besvare kongens spørsmål, ble kreert som dr. philos.. Doktorgradsemnet ble godkjent innenfor fagområdet Allmenn litteraturhistorie.

Dorpat (dvs. Tartu) i 1866. Litografi fra Album Livländischer Ansichten. Mit erläuterndem Text von verschiedenen Verfassern. G.G. Lange, Darmstadt. Tegnet og utgitt av Wilhelm Siegfried Stavenhagen.

I 1918 ble Walter Anderson ordinert til professor ved lærerstolen for vesteuropeisk litteraturhistorie ved Universitetet i Kazan, men måtte på grunn av revolusjonsuroen avstå fra å tre inn i stillingen. Han ble i 1920 kalt til professor i folkloristikk ved det nyåpnede Universitetet i Tartu (tidligere Dorpat) i Estland) og reiste dit sammen med sin eldre bror Wilhelm Anderson. Til å begynne med foreleste Walter Anderson på tysk, men fra 1922 holdt han alle sine forelesninger på estisk. Walter Anderson oppholdt seg ved denne læreranstalten inntil han i 1939, sammen med andre tysk-baltere, ble tvunget av russerne til flytte til Königsberg. Ved slutten av andre verdenskrig reiste Walter Anderson til Kiel, hvor han tilbrakte resten av livet.

Kaiser und Abt[rediger | rediger kilde]

Doktoravhandlingen fra 1916 fikk senere tillagt en del 2. Det første tilleggsmanuskriptet skal ha blitt flammenes rov, men Walter Anderson gikk straks igang med å rekonstruere og gjenskape det hele. Den komparative eventyrmonografien ble omsider utgitt samlet på tysk i 1923, i serien Folklore Fellows' Communications, med tittelen Kaiser und Abt. Avhandlingen regnes som Walter Andersons viktigste verk. Her var nær 640 muntlig traderte og litterære varianter av eventyrtypen «Presten og klokkeren» (AT 922) gjort til gjenstand for en storslått internasjonal undersøkelse.

I studien grupperte han variantene og delte eventyrtypen opp i 18 hovedformer. Dernest viste han hvordan de alle lot seg føre tilbake til en original grunnform, arketypen. Historisk postulerte han med en arkepoet innenfor et jødiske miljøet på 600-tallet, mens resultatet av den geografiske bestemmelsen var at han mente eventyret var oppstått enten i Palestina eller blant landflyktige jøder i Egypt. Avhandlingen om «Presten og klokkeren» var banebrytende både med hensyn til oppfatningen av eventyrenes utvikling, vekselvirkningen mellom litterær og muntlig formidling, og årsakene til fortellertradisjonenes store grad av stabilitet.

Han kastet seg over nok en større komparativ studie av skjemtesagnet, Der alte Hildebrand, som blant annet er kjent som nr. 95 i brødrene Jacob og Wilhelm Grimms Kinder- und Hausmärchen.[1]

Walter Anderson var en meget språkmektig mann, og ga ut en rekke monografier og regionale typekataloger. Det er blitt påstått at han kunne 16 språk flytende, og så mye som 28 språk i alt. Nettopp dette gjorde at han i stor skala kunne drive komparative eventyrstudier innenfor den finske historisk-geografiske skoles metodikk. Han ble også selve drivkraften i utviklingen av folkloristisk og etnografisk vitenskap i de baltiske landene.

Estiske folkeviser[rediger | rediger kilde]

Allerede i 1883 var den finske folkloristprofessoren Kaarle Krohn reist til Estland for å katalogisere folkeviseopptegnelser, og for å få skrevet av dem som viste seg beslektet med Kalevala-kvadene. Ideen var å inkorporere disse i den finske utgaven, men materialet viste seg ganske snart å være så omfattende at han overlot det hele til Jakob Hurt (1839–1907), som i perioden 1904-07 fikk utgitt i alt tusen varianter av de kvadene som var samlet blant gresk-katolske setukeser i serien Monumenta Estoniae antiquae.[2]

Jakob Hurts død satte en stopper for prosjektet, og revolusjonen i 1907 hadde nær ført til tilintetgjørelse av hele folkeminnearkivet. Heldigvis oppholdt Kaarle Krohn seg nettopp på denne tid i Tartu, og det lyktes ham i siste liten å få rasket med seg hoveddelen av Hurts samlinger trygt tilbake til Finland. Her førte samlingen til at Antti Aarne i 1918 utga en fortegnelse over estiske eventyr- og sagntyper (FFC 25), og i 1922 en undersøkelse av estisk-ingermanlandske Maielied (FFC 47). 20 år senere kom papirene i retur til Estland, og ble innlemmet i det nyopprettede estiske folkeminnearkivet. Her ble arbeidet med utgivelsen av folkevisene straks gjenopptatt under redaksjon av Walter Anderson, i samarbeid med M.J. Eisen (1857–1934),[3] men atter stanset arbeidet opp igjen på grunn av finansielle problemer med utgivelsen.

Prinsippet om selvretting[rediger | rediger kilde]

Etter Kaarle Krohns død ble Walter Anderson den fremste forkjemper for den historisk-geografiske metode. Han holdt fast på det prinsipp at en hver eventyrtype måtte gå tilbake på en urtype med en spesiell arkepoet. For å rettferdiggjøre til dels meget lange tidsspann, over flere hundre år, var det viktig å få påpekt noen stabiliserende elementer i tradisjonsprosessen. Anderson mente det var et virksomt samspill mellom fortelleren (tradisjonsbæreren) og miljøet, som kjente fortellingene og ville sanksjonere for store avvik. Dette selvrettingsprinsippet omtalte Walter Anderson som «Gesetz der Selbstberichtigung».

Walter Anderson skrev flere innsiktsfulle artikler om emnet eventyrforskning i Lutz Mackensens (1901–1992) tyskspråklige håndbok,[4] og høstet i vide kretser anerkjennelse for sin innsikt i de miljømessige faktorer som virket fastholdende på fortellertradisjonen. På dette felt kom han til å berede grunnen for mer moderne performansstudier. På sine eldre dager kom Walter Anderson til å gi visse innrømmelser med hensyn til den retningen han hadde forsvart og viet størstedelen av sin forskning til, den historisk-geografiske eller finske skole. Han mente de hadde vært for ensporet i jakten på arketyper og historiske tradisjonssentra, og hadde lagt alt for liten vekt på informasjonen og den egenverdien som variantene oppebar.

De senere år[rediger | rediger kilde]

Etter at Sovjetunionen annekterte Estland arbeidet Anderson fra 1940 til tidlig i 1945 ved Albertina Universitet i Königsberg, Preußen), hvorfra de russiske styrkene fikk ham til å flykte over hals og hode. Fikk han en undervisningspost ved Christian-Albrechts-Universität zu Kiel.

På 1950-tallet forsøkte han også å gripe de nye folkloristiske emneområdene i diverse studier av levende kulturuttrykk, og satte blant annet i gang med innsamling av lokumsvers. Dette gjorde han med sedvanlig akademisk grundighet, og det vakte således stor oppsikt på en konferanse da fagfrendene kunne iaktta den gamle hedersmann saumfare doveggene etter folkelige ytringer av det mer vovete slag, som han nøye skrev ned i sin lille notisbok.

En høstdag i 1962 ble Walter Anderson påkjørt i et fotgjengerfelt i Kiel, og som en følge av trafikkulykken døde han kort tid etter.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Digitalisert tekst etter Grimmene, eller Sammenstilt tysk og engelsk tekst.
  2. ^ Publisert av Folklore Fellows.
  3. ^ Walter Anderson og M.J. Eisen: Eesti Rahvalaulud. I-II. 1926-1932.
  4. ^ Lutz Mackensen: Handwörterbuch des deutschen Märchens. Vol. I-II. 1930-1940.

Bibliografi[rediger | rediger kilde]

  • Kaiser und Abt. Die Geschichte eines Schwanks. (I+II). VI + 449 pp. Folklore Fellows' Communications N:o 42, Volume IX. Helsinki, 1923.
  • Die Marspanik in Estland 1921. Zeitschrift des Vereins für Volkskunde 35/36, Berlin, 1926.
  • Novelline popolari sammarinesi. 3 Vol. Tartu 1927-33.
  • Über P. Jensens Methode der vergleichenden Sagen-forschung. Eesti Vabariigi Tartu Ülikooli Toimetused, Dorpat, 1930.
  • Der Schwank vom alten Hildebrand. Eine vergleichende Studie. (I+II). Eesti Vabariigi Tartu Ülikooli Toimetused / Acta et Commentationes Universitatis Tartuensis. Dorpat 1931.
  • Zu Albert Wessekski's Angriffen auf der finnischen folkloristischen Forschungsmethode'. Tartu 1935.
  • Johannes Bolte. Ein Nachruf. 16 pp. FF Communications N:o 124. Vol. LI. Helsinki 1939. ISSN 0014-5815
  • Ein volkskundliches Experiment. Suomalainen Tiedeakatemia. 45 pp. Folklore Fellows' Communications N:o 141, Vol. LX. Helsinki 1951.
  • Eine neue Arbeit zur experimentellen Volkskunde. 24 pp. FF Communications N:o 168. Vol. LXVII. Helsinki 1956.

Kilder[rediger | rediger kilde]

  • Kurt Ranke (utg.): Beiträge zur vergleichenden Erzählforschung. Festschrift für Walter Anderson. Folklore Fellows' Communications. Vol. LXIV, Academia Scientiarum Fennica, Helsinki
  • Kurt Ranke: «Anderson, Walter» (s. 493-494). Enzyklopädie des Märchens, Bd. 1, 1977.
  • Elo Tuglas 2008 [1996]. Tartu päevik 1928 – 1941. Tallinn: Tänapäev. (Lk. 100–102 toob mõned toredad lood W. Andersonist ja tema vennast, sealhulgas nende külaskäigust Konstantin Ramuli juurde Rutjal.)
  • Otto A. Webermann: «Walter Anderson (1885–1962) [Nachruf]» (s. 708-718). Zeitschrift für Ostforschung. 12/1963.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]