Trippelalliansekrigen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Trippelalliansekrigen
Trippelalliansekrigen
Merk at kartet er feilaktig ved at det blant annet viser Gran Chaco som en del av Paraguay, mens området i virkeligheten var en del av Bolivia fram til chacokrigen i 1930-årene, jf. Disputed Bolivia Paraguay.jpg.
Dato 1864–1870
Sted Sør-Amerika
Resultat
Fullstendig tap for Paraguay
Parter
Paraguay Paraguay Argentina Argentina,
Brasils flagg Império do Brasil,
Uruguay Uruguay
Kommandanter
Francisco Solano López Bartolomé Mitre, Hertugen av Caxias, Venancio Flores
Styrker
I begynnelsen av krigen, ca. 50 000 I begynnelsen av krigen, ca. 26 000
Tap
ca. 300 000 soldater og sivile 90 000 til 100 000 soldater og sivile
Trippelalliansekrigen

Trippelalliansekrigen, også kjent som Den paraguayanske krig eller Den store krigen, ble utkjempet i årene 18641870, og er en av de blodigste konfliktene som har foregått på det amerikanske kontinentet. Den ble utkjempet mellom Paraguay og de allierte landene Argentina, Brasil og Uruguay.

Hva som var grunnen til denne krigens begynnelse har opp gjennom historien vært omdiskutert og stadig forandret. Grunnene har vært slike som etterdønninger etter koloniseringen av Latin-Amerika, kampen om fysisk herredømme over den strategisk viktige Rio de la Plata-regionen, Brasil og Argentinas innblanding i den interne politikken i Uruguay, britiske økonomiske interesser i regionen samt utvidelsesambisjonene til den paraguayanske presidenten Francisco Solano López.[1]

Utfallet av krigen ble et fullstendig nederlag for Paraguay. Etter at trippelalliansen nedkjempet Paraguay i en konvensjonell krig, ble konflikten endret til en utmattende geriljakrig som etter hvert reduserte hele den paraguayanske befolkningen, både den militære og den sivile. Et anslag på de totale tapene i Paraguay – gjennom både krig og sykdom – har vært så høyt som 1,2 millioner personer, eller 90 prosent av befolkningen før krigen.[2] Et kanskje mer nøyaktig anslag setter de paraguayanske tapene til ca. 300 000 av de 500-525 000 førkrigs-innbyggerne.[3]

Det tok mange tiår før Paraguay klarte å gjenreise seg fra kaoset og den demografiske ubalansen den hadde blitt satt i. Paraguay var en av de første søramerikanske republikkene, men det var ikke før i 1993 at Paraguay avholdte sitt første demokratiske valg av president. Krigen førte til slutten på slaveriet og keiserdømmet i Brasil samt førte til at militæret fikk en nøkkelrolle i landet. For Argentina ble utfallet en modernisering av hele landet. Brasil og Argentina gikk etter krigen ut av sin rolle som intervensjonister i den interne politikken til Uruguay.[4]

Innledning[rediger | rediger kilde]

Paraguay før krigen[rediger | rediger kilde]

Historikere har lenge ansett at Paraguay utviklet seg annerledes enn de andre søramerikanske landene så lenge det var under styret til José Gaspar Rodríguez de Francia (1813 – 1840) og Carlos Antonio López (1841 – 1862). Målet til Francia og Carlos López var å oppmuntre til selvbergende økonomisk utvikling i Paraguay ved å pålegge isolasjon fra nabolandene.[5] Tolkningen av historien har imidlertid endret seg. På 1960 og 1970-tallet påstod mange historikere at Trippelalliansekrigen ble forårsaket av en britisk pseudo-kolonial påvirkning, men i de senere år har disse synene blitt forlatt til fordel for arbeid av forfattere som Francisco Doratiotto.[6]

Forhistorie[rediger | rediger kilde]

Før 1800-tallet var det et stort og dårlig avgrenset område som gikk under betegnelsen Paraguay

Portugal sin kolonisering av Brasil betydde konflikter med Spania som ikke kunne bli løst verken med Inter Caetera, Tordesillastraktaten eller med noen av de påfølgende avtalene mellom de iberiske statene (Utrechttraktaten, Madridtraktaten, San Ildefonsotraktaten, Permutatraktaten og så videre). På 1500-tallet hadde provinsen og regjeringen i Paraguay direkte tilgang til Atlanterhavet ved territoriene Guayra eller Pinería samt ved Ybiazá eller La Vera, det vil si områder som idag tilsvarer de brasilianske delstatene Paraná og Santa Catarina. Iberiaunionen på 1600-tallet gjorde sitt for å redusere konfliktene i regionen som i stor del var forårsaket av lusobrasilianske bandeirantes-ekspedisjoner.

I denne perioden ødela bandeirantene de spanske bosetningene San Vicente de Ybiazá, Ontiveros, Villa Rica del Espíritu Santo I og Ciudad Real del Guayra samt reduserte San Ignacio I, Loreto og Santa Maria del Iguazú med flere. Den lusobrasilianske utvidelsen stoppet ikke i Guayra og La Vera, men nådde den øverste delen av elva Paraguay etter ødeleggelsen av byen Santiago de Jerez og misjonene i Itatín i elvedalen Mbotetey (nå kalt Rio Miranda av Brasil). Grenseavtalen mellom de spanske og portugisiske besittelsene var et forsøk på å legge tøyler på ekspansjonen til det portugisiske Brasil (og snart den brasilianske staten). De geografiske trekkene som brasilianerne mente var grensene var imidlertid veldig forskjellige fra de spanske. Et eksempel på dette, som var en bekymring for Paraguay, var elven Ygurey som ifølge den spanske og snart paraguayanske meningen var den som brasilianerne kalte (og kaller) Vacaria i sin øvre del og Ivinheima i den nedre delen, mens brasilianerne mente at Ygurey (eller «Igureí») var en mindre elv som løper mye lengre mot sør og ble kalt (og kalles) Carapá av spanierne og guaraní-indianerne.

På denne måten ble grensen mellom Paraguay og Brasil satt under deklarasjonen av Paraguays frigjøring i 1811 til være nordvest for Ygurey, det vil si den større strømmen av Parana-elven, og til nordøst var det Blanco-elven som ender i Paraguay-elven nær Forte Olimpo. I tillegg til dette vedlikeholdt Paraguay av historiske og befolkningsmessige grunner sin jurisdiksjon mot vest inkludert sonene i den nåværende brasilianske delstaten Paraná.

I begynnelsen av uavhengighetsperioden fra Kongeriket Spania, begynte de brasilianske fiendtlighetene igjen, men de ble svekket av to hovedgrunner under regjeringen til Jose Gaspar Rodriguez da Francia: en økonomisk politikk som var i Brasils favør (ved å åpne tollfrie soner i Itapuá og Forte Olimpo), samt en allianse mot forsterkningene utført av Rosas i Argentina.

Etter at Rosas ble avsatt i 1852 ble de brasilianske alliansene brutt og keiserriket Brasil økte sitt påtrykk mot den paraguayanske republikken for at de skulle aksepterte grensene som ble krevd av den brasilianske staten. Et forsøk på forsoning var en deklarasjon av en nøytral sone, der grensene måtte bli til ved en fredelig løsning. Men i begynnelsen av 1860-årene fortsatte de brasilianske fiendtlighetene å øke og pakten ble brutt idet Brasil grunnla den sterke byen Dourados sør for Ygurey-elven.

Lópezfamiliens regime[rediger | rediger kilde]

Lópezfamiliens regime var kjennetegnet av en rå sentralisering uten noe rom for oppbygging av et virkelig borgerlig samfunn. Det var ingen forskjell mellom den offentlige og private sfære og Lópezfamilien regjerte landet som om det var et stort eiendomsgods[7]

Eksport av te-sorten «Yerba mate» og verdifulle tresorter gjorde at handelsbalansen var under total kontroll av regjeringen.[8] Paraguay var ekstremt proteksjonistisk, aksepterte aldri lån fra utlandet og gjennom høye tollsatser nektet de utenlandske produkter tilgang til hjemmemarkedet. Francisco Solano López, sønn av Carlos Antonio López, avløste sin far som presidentdiktator i 1862 og fortsatte i den samme generelle politiske retning.

På den militære arenaen derimot utførte Solano López en modernisering og utvidelse som tilslutt skulle føre til krig.[9] Mer enn 200 utenlandske teknikere, innleid av regjeringen, installerte telegraf- og jernbanelinjer for å hjelpe stål-, tekstil-, papir-, blekk- og kruttindustrien samt marinekonstruksjon. Jernverket Ibicuí, bygget i 1850, lagde kanoner, bombekastere og kuler av alle kalibre mens krigsskip ble bygd i skipsverkene i Asunción.

Denne utviklingen nødvendiggjorde kontakt med det internasjonale markedet, men Paraguay var omgitt av land. Dets havner var alle elvehavner og skipene måtte forflytte seg nedover elvene Paraguay og Paraná for å komme til elvemunningen i Rio de la Plata og havet. Solano López kom opp med et prosjekt for å få en havn i Atlanterhavet: Kanskje han planla å lage et «Stor-Paraguay» ved å erobre en smal del av Brasil, et landområde som ville knytte Paraguay til kystlinjen.[10]

For å kunne gjennomføre sine ekspansjonsplaner begynte López å forberede Paraguays militære. Han styrket krigsindustrien og mobiliserte et stort antall menn for hæren. Det var allerede innført obligatorisk militærtjeneste i Paraguay. López satte også i gang intensiv militær trening og bygde befestninger ved munningen av Paraguay-elven.

Diplomatisk sett ville Solano López alliere seg med Uruguay sitt regjerende parti, Blanco-partiet. Dette var også kjent som nasjonalpartiet. Colorados-partiet hadde sine bånd til Brasil og Argentina.[11]

Politikken rundt Rio de la Plata[rediger | rediger kilde]

Etter at Brasil og Argentina hadde oppnådd selvstendighet, prøvde begge landene å få kontroll over Rio de la Plata. Denne kampen mellom regjeringene i Buenos Aires og Rio de Janeiro påvirket alle diplomatiske og politiske relasjoner mellom landene i regionen.[12] Brasil gikk nesten til krig mot Argentina to ganger på grunn av dette.

Regjeringen i Buenos Aires planla å rekonstruere det gamle territoriet til stattholderskapet i Rio de la Plata inkludert Paraguay og Uruguay. De utførte flere forsøk på dette under den første halvdelen av det 19. århundre uten suksess, mange ganger på grunn av brasiliansk intervensjon. Av frykt for en dominerende argentinsk kontroll, foretrakk Brasil en maktbalanse i regionen og hjalp Paraguay og Uruguay til å beholde sin suverenitet.

Under portugisisk herredømme var Brasil det første landet til å anerkjenne uavhengigheten til Paraguay i 1811. Mens Argentina ble regjert av Juan Manuel Rosas (1829 – 1852), en felles fiende av både Brasil og Paraguay, bidro Brasil til forbedringer av befestninger og utvikling av den paraguayanske hæren ved å sende offiserer og teknisk hjelp til Asunción. Siden ingen veier knyttet den brasilianske provinsen Mato Grosso til Rio de Janeiro, måtte brasilianske skip ferdes gjennom paraguayanske områder oppover Paraguay for å komme til Cuiabá. Brasil hadde mange ganger vanskeligheter med å få seilingstillatelse av regjeringen i Asunción.

Brasil utførte tre politiske og militære intervensjoner i Uruguay. I 1851, mot Manuel Oribe for å bekjempe argentinsk innflytelse i landet. I 1855, etter anmodning fra den uruguayanske regjeringen og Venancio Flores, leder av Colorado-partiet, som tradisjonelt var støttet av det brasilianske keiserdømmet; og i 1864, mot Atanásio Aguirre. Denne siste intervensjonen skulle vise seg å være tennsatsen til trippelalliansekrigen. Disse intervensjonene var alle i tråd med ønsket til britene om at Rio de la Plata-regionen skulle forbli fragmentert for å stoppe ethvert forsøk på å monopolisere regionens mineralforekomster.

Intervensjonen mot Aguirre[rediger | rediger kilde]

Se hovedartikkel Krigen mot Aguirre

I april 1864 dro brasilianske utsendinger ledet av José Antônio Saraiva til Uruguay for å kreve betaling for ødeleggelser av gauchobøndene sine områder/eiendeler som lå i grensekonflikter med bønder fra Uruguay. Den uruguayanske president Atanásio Aguirre fra nasjonalpartiet avslo de brasilianske kravene. Solano López tilbød seg å være megler, men dette ble avslått av Brasil. López brøt deretter alle diplomatiske forbindelser med Brasil i august 1864 og erklærte de brasilianske troppenes okkupasjon av Uruguay for et angrep på likevekten i Rio de la Plata-regionen.

Den 12. oktober invaderte brasilianske tropper Uruguay. Tilhengerne av Colorado-partiets Venancio Flores, som hadde støtten til Argentina, slo seg sammen med de brasilianske troppene og avsatte Aguirre.[13]

Krigen[rediger | rediger kilde]

Krigen begynner[rediger | rediger kilde]

Etter å ha blitt angrepet av Brasil ba Blanco-partiet i Uruguay om hjelp fra Solano López, men Paraguay kom ikke umiddelbart til sin alliertes assistanse. I stedet tok det paraguayanske skipet Tacuari et brasiliansk skip, Marquês de Olinda, til fange den 12. november 1864. Marquês de Olinda hadde seilt opp Paraguay-elven til Mato Grosso-provinsen.[14] Paraguay erklærte krig mot Brasil den 13. desember 1865, og mot Argentina tre måneder senere, den 18. mars. Uruguay, som allerede var under kontroll av Venancio Flores, allierte seg med Brasil og Argentina.

Soldater fra de brasilianske Frivillige for fedrelandet

I begynnelsen av krigen var den militære styrken til trippelalliansen mindre enn Paraguay sin styrke. Paraguay stilte mer enn 60 000 godt trente menn, 38 000 som allerede var fullt utstyrte. I tillegg kom en marineeskadre på 23 vapores samt fem elveskip basert rundt kanonbåten Tacuari.[15] Landets artilleri inkluderte omtrent 400 skyts.

Troppene til Brasil, Argentina og Uruguay var en brøkdel av den totale størrelsen til Paraguay. Argentina hadde ca. 8500 vanlige tropper og en eskadre med fire vapores og en goleta. Uruguay gikk inn i krigen med mindre enn 2000 menn og ingen marine. Mange av Brasils 16 000 tropper holdt til å begynne med til i de søndre garnisonene.[16] Fordelen til Brasil var dens marine som bestod av 42 skip med 239 kanoner og en besetning på omtrent 4000 godt trente soldater. En stor del av eskadren befant seg allerede i Rio de la Plata-bassenget, hvor de hadde hatt en rolle under intervensjonen mot Aguirre under ledelse av Marquis de Tamandaré.

Brasil ikke var forberedt på å utkjempe en krig da hæren deres var uorganisert. Troppene som ble brukt i intervensjonene i Uruguay bestod kun av bevæpnede gauchopolitikere og noe personell fra heimevernet. Det brasilianske infanteriet som kjempet i Trippelalliansekrigen var ikke profesjonelle soldater, men frivillige såkalte Voluntários da Pátria. Mange var slaver som ble sendt av bøndene. Kavaleriet var satt sammen fra heimevernet i Rio Grande do Sul.

Brasil, Argentina og Uruguay signerte trippelalliansepakten i Buenos Aires den 1. mai 1865 og allierte dermed de tre Rio de la Plata-landene mot Paraguay. De utnevnte Bartolomé Mitre, presidenten i Argentina, som øverstkommanderende for de allierte troppene.[17]

Paraguay angriper[rediger | rediger kilde]

Under den første fasen av krigen, tok Paraguay initiativet. López sine styrker satte stedet for de første slagene ved å invadere Mato Grosso i nord i desember 1864, og Rio Grande do Sul i sør samt den argentinske provinsen Corrientes i løpet av de første månedene i 1865.

To enheter av paraguayanske tropper invaderte Mato Grosso samtidig. På grunn av det overlegne antallet inntrengere ble provinsen fort erobret.

Fem tusen menn, transportert i ti skip og kommandert av obersten Vicente Barrios, gikk oppover elven Paraguay og angrep fortet Nova Coimbra. Den 155 mann sterke garnisonen stod imot i tre dager under ledelse av oberstløytnanten Hermenegildo de Albuquerque Port Carrero, senere baron av Fort Coimbra. Når all ammunisjonen var oppbrukt flyktet motstanderne og dro seg tilbake oppover elven i kanonbåten Anhambaí mot Corumbá. Etter å ha okkupert det tomme fortet rykket paraguayanerne nordover og tok byene Albuquerque og Corumbá i januar 1865.

Argentinsk guttesoldat

Den andre paraguayanske kolonnen, som var ledet av Oberst Francisco Isidoro Resquín og inkluderte fire tusen menn, gikk igjennom en region sør for Mato Grosso og sendte en avdeling for å angripe den militære grensen ved Dourados. Avdelingen, som var ledet av Major Martín Urbieta, støtte på hard motstand den 29. desember 1864 fra løytnant Antonio João Ribeiro og hans seksten menn, som døde uten å overgi seg. Paraguayanerne fortsatte til Nioaque og Miranda hvor de slo ned troppene til obersten José Dias da Silva. Coxim ble tatt i april 1865.

Styrkene til Paraguay gikk til tross for seirene ikke videre til Cuiabá, hovedstaden i provinsen. Augusto Leverger hadde forsterket Melgaço-leiren for å beskytte Cuiabá. Hovedmålet var å lede oppmerksomheten til den brasilianske regjeringen mot nord da krigen ville gå mot sør, nærmere Rio de la Plata-munningen. Invasjonen av Mato Grosso var en avledningsmanøver.

Invasjonen av Corrientes og Rio Grande do Sul var den andre fasen i det paraguayanske angrepet. For å kunne støtte det uruguayanske Blancos-partiet måtte de paraguayanske styrkene bevege seg igjennom argentinsk område. I mars 1865 ba López den argentinske regjeringen om tillatelse for en hær av 25 000 menn (ledet av General Wenceslao Robles) til å bevege seg gjennom Corrientes provinsen. President Bartolomé Mitre, en alliert av Brasil under intervensjonen i Uruguay, nektet å gi tillatelse til dette.

Den 18. mars 1865 erklærte Paraguay krig mot Argentina. En paraguayansk eskadre som kom ned Paraná-elven fanget argentinske skip i Corrientes-havnen. General Robles tropper tok umiddelbart over byen.

Ved å invadere Corrientes prøvde López å få støtte av den mektige argentinske caudillo Justo José de Urquiza, guvernør av provinsen Corrientes og Entre Ríos, samt leder av de føderalistiske fiendtligsinnede mot Mitre og regjeringen i Buenos Aires.[18] Men Urquiza hadde en uklar stilling mot de paraguayanske troppene som rykket fram omtrent 200 kilometer til sør før offensiven tilslutt endte i en fiasko.

Sammen med Robles sine tropper kom en styrke på 10 000 mann under kommando av oberstløytnanten Antonio de la Cruz Estigarriba over den argentinske grensen sør for Encarnación, i mai 1865, underveis til Rio Grande do Sul. De forflyttet seg nedover Uruguay-elven og tok byen São Borja den 12. juni. Uruguaiana til sør ble tatt den 5. august uten noen nevneverdig motstand. Den brasilianske reaksjonen hadde ikke kommet enda.

Brasil reagerer[rediger | rediger kilde]

Den brasilianske hærens leir ved Curuzu, 20. september 1866, av Cándido López

Brasil sendte en ekspedisjon for å bekjempe inntrengerne i Mato Grosso. En kolonne med 2780 menn ledet av Oberst Manuel Pedro Drago dro fra Uberaba i Minas Gerais i april 1865, og ankom Coxim i desember etter en vanskelig marsj på mer enn to tusen kilometer gjennom fire provinser. Paraguay hadde imidlertid forlatt Coxim tidligere i desember. Drago ankom Miranda i september 1866, men paraguyanske styrker hadde trukket seg ut der også. I januar 1867 tok oberst Carlos de Morais Camisão kommando over kolonnen, nå med bare 1680 menn, og bestemte seg for å invadere Paraguays territorium hvor han kom så langt inn som Laguna. Ekspedisjonen ble tvunget til å trekke seg tilbake av paraguyansk kavaleri.

Til tross for anstrengelsene til oberst Camisão sine tropper og motstanden i regionen, som lyktes i å frigjøre Corumbá i juni 1867, forble Mato Grosso under Paraguay sin kontroll. De dro seg tilslutt tilbake i april 1868 ved å forflytte troppene til hovedskueplassen for operasjonene sør i Paraguay.

Kommunikasjonen i Rio de la Plata-bassenget beveget seg kun langs elvene da få veier eksisterte. Den som kontrollerte elvene ville vinne krigen, så befestningene som Paraguay befant seg på breddene til den nedre enden av Paraguay-elven.

Artistens forestilling av slaget ved Riachuelo, av Victor Meirelles

Sjøslaget ved Riachuelo skjedde den 11. juni 1865. Den brasilianske flåten kommandert av Francisco Manoel Barroso da Silva vant, tilintetgjorde den sterke paraguayanske marinen og forhindret Paraguay fra å okkupere argentinsk territorium. Slaget avgjorde i praksis krigen for trippelalliansen, som fra det tidspunktet og framover kontrollerte elvene fra Rio de la Plata-bassenget opp til inngangen til Paraguay.[19]

Mens López beordret tilbaketrekkingen av styrkene som okkuperte Corrientes, avanserte de samme paraguayanske troppene som invaderte São Borja framover og tok Itaqui og Uruguaiana. En separat divisjon på 3200 menn som fortsatte mot Uruguay, under kommando av Major Pedro Duarte, ble nedkjempet av Flores i det blodige slaget om Jataí på bankene av Uruguay-elven.

De allierte troppene samlet seg under kommando av Mitre i Concórdia-leiren i den argentinske provinsen Entre Ríos, med feltmarskalk Manuel Luís Osório i fronten av de brasilianske troppene. En del av troppene, kommandert av Generalløytnant Manuel Marques de Sousa, Baron av Porto Alegre, dro for å forsterke Uruguaiana. Paraguay overga seg her den 18. september 1865.

I de påfølgende månedene ble de siste fremrykningene av Paraguay inn i argentinsk territorium gjenerobret: Byene Corrientes og San Cosme. Ved slutten av 1865 var trippelalliansen på offensiven. Hærene telte nå mer enn 50 000 menn og de var klare for å invadere Paraguay.

Invasjonen av Paraguay[rediger | rediger kilde]

Invasjonen av Paraguay fulgte retningen til Paraguay-elven fra Paso de la Patria. Fra april 1866 til juli 1868 var de militære operasjonene konsentrert i sammenløpet til elvene Paraguay og Paraná, hvor Paraguay hadde konsentrert sine hovedforsterkninger. I mer enn to år ble framrykningene til inntrengerene blokkert, til tross for trippelalliansens første seire.

Detaljer fra Cándido López framstilling (1876–1885) av Slaget ved Tuyuti

Den første festningen som ble tatt var Itapiru. Etter slagene ved Paso de la Patria og Estero Bellaco slo de allierte styrkene leir ved sumpene rundt Tuyutí, hvor de så ble angrepet. Det første slaget ved Tuyuti, vunnet av de allierte den 24. mai 1866, var det største slaget i Sør-Amerika sin historie.

På grunn av helsen overførte Orório i juli 1866 kommandoen av det første korpset i den brasilianske hæren til General Polidoro da Fonseca Quintanilha Jordão. Samtidig ankom det andre korpset (10 000 menn) til krigsskueplassen fra Rio Grande do Sul under ledelse av Baronen av Porto Alegre.

For å åpne veien til Humaitá, den største paraguayanske festningen, angrep Mitre batteriene ved Curuzu og Curupaity. Curuzu ble overrasket av Baronen av Porto Alegre, men Curupaity stod imot de 20 000 brasilianske og argentinske styrkene under ledelse av Mitre og Porto Alegre, med hjelp av eskadren til admiral Tamandaré. 5000 menn falt i løpet av få timer, og dette tapet skapte en krise i kommandosystemet og stoppet de alliertes framrykninger.

Under denne krigsfasen utmerket mange brasilianske soldater seg, blant dem heltene fra Tuyutí: General José Luís Mena Barreto; Brigadegeneral Antônio de Sampaio, beskytter av de brasilianske infanterivåpnene; Oberstløytnant Emílio Luís Mallet, artillerisjef; samt Osório, kavalerisjefen. I tillegg døde oberstløytnant João Carlos av Vilagrã Cabrita, sjefen for ingeniørvåpenet, i Itapiru.

Caxias tar kommandoen[rediger | rediger kilde]

Utnevnt den 10. oktober 1866 til å ta kommando over de brasilianske styrkene, ankom marskalk Luís Alves de Lima e Silva, Marquis og senere hertug av Caxias Paraguay i november, og fant den brasilianske hæren nærmest paralysert. Kontingenten av de sykdomsherjede argentinerene og uruguayanerene var separert fra resten av den allierte hæren. Mitre og Flores hadde returnert til deres respektive land på grunn av interne politiske spørsmål. Tamandaré var blitt erstattet av Admiral Joaquim José Inácio, senere Vicomte av Inhaúma. Osório organiserte et 5000 mann sterkt tredje korps av den brasilianske hæren i Rio Grande do Sul. Under Mitres fravær tok Caxias over kommandoen og omorganiserte hæren.

Mellom november 1866 og juli 1867, organiserte Caxias et sanitetskorps (for å hjelpe det endeløse antallet sårede soldater og for å bekjempe koleraepidimier) og en forsyningstjeneste til troppene. I denne perioden var de militære operasjonene begrenset til trefninger med paraguayanerene og bombing av Curupaity. López utnyttet desorganiseringen av hæren til å forsterke sin befestning i Humaitá.

Brasiliansk offiser og soldat

Fundamentet i Caxias sin taktikk var å utflankere den venstre vingen av de paraguayanske forsterkningene. Caxias ville gå forbi de paraguayanske befestningene, kutte forbindelsene mellom Asunción og Humaitá, for deretter å sirkle inn paraguayanerene. For å oppnå dette, marsjerte Caxias til Tuiu-Cuê. Men Mitre, som hadde kommet tilbake i kommando i august 1867, insisterte på å angripe den høyre vingen, en strategi som tidligere hadde vært katastrofal i Curupaity. Under hans ordre kjempet den brasilianske eskadren seg forbi Curupaity, men ble tvunget til å stoppe ved Humaitá. Nye fraksjoner i den øverste ledelsen oppstod: Mitre ville fortsette, men brasilianerene tok istedet São Solano, Pike og Tayi, og isolerte dermed Humaitá fra Asunción. Som en reaksjon angrep López de allierte i Tuiuti, men led nye nederlag

Med fjerningen av Mitre i januar 1868 tok Caxias over overkommandoen og besluttet å gå forbi Curupaity og Humaitá, utført med suksess av eskadren under kommando av Kaptein Delfim Carlos de Carvalho, senere Baron av Passagem. Humaitá falt den 25. juli etter en lang beleiring.

Underveis til Asunción gikk Caxias sin hær 200 kilometer til Palmas og stoppet ved elven Piquissiri. Der hadde López konsentrert 18 000 paraguayanere i en forsterket linje som utnyttet terrenget og støttet fortene i Angostura og Itá-Ibaté. Resignert til frontalkamp, beordret Caxias den såkalte Piquissiri-manøvren. Mens en skvadron angrep Angostura, lot Caxias hæren krysse over den høyre siden av elven. Han beordret konstruksjonen av en vei i sumpene av Chaco, som troppene benyttet til å rykke fram mot nordøst. I Villeta krysset hæren elven igjen, mellom Asunción og Piquissiri, bak den forsterkede paraguayanske linjen. I stedet for å gå framover til hovedstaden, allerede evakuert og bombet, gikk Caxias sørover og angrep paraguayanerene bakfra.

Caxias hadde allerede oppnådd en rekke seire i desember 1868 da han dro sørover for å ta Piquissiri bakfra ved å ta Itororó, Avaí, Lomas Valentinas og Angostura. Den 24. desember sendte de tre nye kommandørene av trippelalliansen (Caxias, argentinerene Gelly og Obes, og uruguays Enrique Castro) en beskjed til Solano López hvor de ba ham overgi seg. Men López avslo dette og flyktet til Cerro Leon.

Asunción ble okkupert den 1. januar 1869 av styrker under kommando av Oberst Hermes Ernesto da Fonseca, far av den fremtidige marskalken Hermes da Fonseca. Den femte dagen ankom Caxias byen med resten av hæren, og tretten dager senere forlot han sin kommando.

Slutten på krigen[rediger | rediger kilde]

Greven av Eu (Count d'Eu)

Svigersønnen til keiseren Dom Pedro II, Luís Filipe Gastão de Orléans, Greven av Eu (Count d'Eu), ble valgt til å lede den siste fasen av de militære operasjonene i Paraguay. Han var ikke bare ute etter et totalt paraguayansk nederlag, men også et styrking av det brasilianske keiserdømmet. I august 1869 satte trippelalliansen inn en midlertidig regjering i Asunción, under ledelse av paraguayaneren Cirillo Antonio Rivarola.

Solano López organiserte mostandsbevegelsen i fjellkjedene nordøst for Asunción. Foran 21 000 menn ledet greven av Eu kampanjen mot den paraguayanske motstanden, kalt «Kampanjen i fjellkjeden», som varte over ett år. De viktigste slagene var slagene om Piribebuy og om Acosta Ñu, hvor mer enn 5000 paraguayanere døde.

To avdelinger ble sendt inn i skogene mot nord etter Solano López, som var fulgt av 200 menn. Den 1. mars 1870 overrasket troppene til General José Antônio Correia da Câmara den siste paraguayanske leiren i Cerro Corá, hvor Solano López ble dødelig såret av et spyd mens han prøvde å svømme unna nedover Aquidabanigui-strømmen. Hans siste ord var: «Muero con mi patria» (Jeg dør med mitt hjemland). Dette markerte slutten på Trippelalliansekrigen.

Dødelighet[rediger | rediger kilde]

Paraguayanske krigsfanger

Paraguays innbyggere hadde vært fanatisk forpliktet til López og krigsinnsatsen, og som en følge av dette kjempet de inntil siste slutt. Paraguay led massive tap, kanskje flertallet av dets innbyggere. Krigen etterlot landet totalt utmattet. Det nøyaktige antallet falne er høyst omdiskutert, men det har blitt anslått at 300 000 paraguayanere, for det meste sivile, døde; opptil 90 prosent av den mannlige befolkningen kan ha blitt drept. Ifølge ett numerisk anslag ble førkrigsbefolkningen på omtrent 525 000 paraguayanere redusert til omtrent 221 000 i 1871, hvorav kun omtrent 28 000 var menn. Det eksakte antallet falne vil trolig aldri kunne bli angitt.

Av omtrent 123 000 brasilianere som kjempet i Trippelalliansekrigen sier de beste estimatene at rundt 50 000 døde. Uruguay sine styrker telte såvidt 5600 menn (hvorav noen var utlendinger), og av disse døde omtrent 3100. Argentina mistet omtrent 18 000 av sine 30 000 stridende.

Den høye dødsraten var ikke et resultat av kamphandlingene i seg selv. Dårlig mat og veldig dårlig hygiene forårsaket mesteparten av dødsfallene. Blant brasilianerne døde to tredjedeler på sykehus og under marsjene, før de kom i kontakt med fienden. I begynnelsen av konflikten kom mesteparten av de brasilianske soldatene fra nord- og nordøstregionene av landet. Endringen i klimaet fra varmt til kaldt og mengden av tilgjengelig mat kom plutselig for dem. Drikkevannet fra elvene var noen ganger infisert med kolera, noe som ved flere tilfeller gjorde at hele bataljoner med brasilianere omkom.

Konsekvenser av krigen[rediger | rediger kilde]

Etter Paraguays endelige nederlag i 1870 søkte Argentina å håndheve en hemmelig klausul i pakten til Trippelalliansen, som ga Argentina rett til en stor del av Gran Chaco, en paraguayansk region rik på quebracho, et produkt som ble brukt i farging av lær. De argentinske forhandlerne foreslo for Brasil at Paraguay skulle deles i to, hvorav hver av seierherrene ville innlemme landområdene i sitt eget land. Den brasilianske regjeringen ønsket derimot ikke at Paraguay skulle slutte å eksistere, da det fungerte som en buffer mellom det brasilianske keiserdømmet og Argentina.

En stillstand begynte og den brasilianske hæren, som hadde total kontroll over Paraguays territorium, ble i landet seks år etter Paraguays endelige nederlag i 1870. De forlot landet først i 1876, alt for å sikre at Paraguay fortsatt ville eksistere. Under denne perioden tiltok muligheten for en bevæpnet konflikt med Argentina om kontroll over Paraguay, da Argentina ville ha kontroll over Chacoregionen, men ble blokkert av den brasilianske hæren.

Det ble aldri underskrevet noen fullstendig fredsavtale. Grensene mellom Paraguay og Argentina ble fastlagt etter lange forhandlinger, som endte i en traktat som definerte grensen mellom de to landene. Traktaten ble undertegnet den 3. februar 1876 og ga Argentina omtrent en tredjedel av deres opprinnelige krav. Det var én region som man aldri kom til enighet om, den mellom Verde-elven og hovedstrømmen til Pilcomayo-elven. Det ble til slutt avgjort av den amerikanske presidenten Rutherford B. Hayes, som erklærte at den tilhørte Paraguay. Den paraguayanske departementet «Presidente Hayes» fikk sitt navn på grunn av denne avgjørelsen. Brasil undertegnet en separat fredsavtale med Paraguay den 9. januar 1872, hvor de fikk fri ferdsel på Paraguay-elven. Brasil fikk grensene de hadde krevd før krigen. Avtalen fastsatte også en krigsgjeld til den keiserlige regjeringen av Brasil, som tilslutt ble ettergitt i 1943 av Getúlio Vargas som et svar på et lignende argentinsk initiativ.

Avdøde paraguayanere venter på begravelse (1866).

Når presidentene Ernesto Geisel og Alfredo Stroessner i desember 1975 undertegnet en avtale om vennskap og samarbeid i Asunción, returnerte den brasilianske regjeringen sitt krigsbytte til Paraguay.

Krigen er fortsatt et kontroversielt emne, spesielt i Paraguay, hvor den er betraktet som enten en fryktesløs kamp for rettighetene til en mindre nasjon mot aggresjon fra de sterkere naboene, eller som et tåpelig forsøk på å kjempe en uvinnelig krig som nesten tillintetgjorde en hel nasjon. I Argentina så mange, ettersom krigen gikk, på hele konflikten som en erobringskrig av Mitre enn som et forsvar mot aggresjon.

De paraguayanske landsbyene som ble ødelagt av krigen ble forlatt og de overlevende bøndene flyttet til utkanten av Asunción, eller gikk over til selvbergingslandbruk i den sentrale regionen av landet. Andre områder ble solgt til utlendinger, hovedsakelig argentinere, og omgjort til gods. Den paraguayanske industrien falt sammen. Det paraguayanske markedet åpnet seg for britiske produkter og landet ble tvunget til å ta opp lån utenfra for første gang, over en million britiske pund. Britene var faktisk de som fikk mest ut av denne krigen; i tillegg til å ha utryddet den paraguayanske trusselen i Sør-Amerika, tok også Brasil og Argentina opp massive lån som delvis fortsetter til i dag (Brasil betalte alle britiske lån i løpet av Getúlio Vargas sin periode).

Argentina innlemmet en del av det paraguayanske territoriumet og ble den sterkeste av Rio de la Plata-landene. Under felttoget hadde provinsene Entre Ríos og Corrientes forsynt de brasilianske troppene med kveg, mat og andre produkter.

Brasil betalte en høy pris for seiren. Krigen ble finansiert av Bank of London, Baring Brothers og N M Rothschild & Sons. Under de fem årene krigen varte, nådde de brasilianske utgiftene to ganger inntektene, noe som forårsaket en finansiell krise.

Totalt annekterte Argentina og Brasil omtrent 140 000 km² av Paraguays områder. Argentina tok mye av Misiones-regionen og deler av Chaco mellom elvene Bermejo og Pilcomayo. Brasil utvidet sin Mato Grosso-provins ved å kreve områder som hadde være omstridt med Paraguay før krigen. Begge krevde store erstatninger (som aldri ble betalt) og okkuperte Paraguay til 1876. Imens tok Coloradospartiet over kontrollen av Uruguay, som det beholdt inntil 1958.

Slaveriet ble underminert i Brasil, da slavene ble løslatt for å tjene i krigen.[20] Den brasilianske hæren ble en ny og utadvendt styrke i det nasjonale dagliglivet. Den omformet seg til en sterk institusjon som, med krigen, vant tradisjon og intern bindekraft og ville ta en betydelig rolle i den senere utviklingen av historien i landet.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Miguel Angel Centeno, Blood and Debt: War and the Nation-State in Latin America, University Park, PA: Pennsyvania State University Press, 1957. Side 55.
  2. ^ Byron Farwell, The Encyclopedia of Nineteenth-Century Land Warfare: An Illustrated World View, New York: WW Norton, 2001. Side 824.
  3. ^ Jurg Meister, Francisco Solano López Nationalheld oder Kriegsverbrecher?, Osnabrück: Biblio Verlag, 1987. 345, 355, 454-5.
  4. ^ Scheina, 331.
  5. ^ PJ O'Rourke, Give War a Chance. New York: Vintage Books, 1992. Page 47.
  6. ^ Mário Maestri, Revista Espaço Acadêmico, Guerra contra o Paraguai: Da Instauração à Restauração Historiográfica, Ano II, No. 2, januar 2003. [1]
  7. ^ Library of Congress Country Studies, "Carlos Antonio López." desember 1988. [2] hentet fra URL den 30. desember 2005.
  8. ^ Side 630 fra The Encyclopedia of World History Sixth Edition, Peter N. Stearns (general editor), © 2001 The Houghton Mifflin Company, ved Bartleby.com.
  9. ^ Robert Cowley, The Reader's Encyclopedia to Military History. New York, New York: Houston Mifflin, 1996. Side 479.
  10. ^ Brandon Valeriano, "A Classification of Interstate War: Typologies and Rivalry." Artikkel basert på foredrag gitt den 17-20 mars, 2005 til "International Studies Association" i Montreal. Filen er tilgjengelig på [3], (30. desember 2005).
  11. ^ Scheina, 313-4.
  12. ^ Whigwham, 118.
  13. ^ Scheina, 314.
  14. ^ Scheina, 313.
  15. ^ Scheina, 315-7.
  16. ^ Scheina, 318.
  17. ^ Scheina, 319.
  18. ^ Scheina, 319.
  19. ^ Scheina, 320.
  20. ^ Hendrik Kraay, Journal of Social History, "'The shelter of the uniform': the Brazilian army and runaway slaves, 1800-1888" Våren 1996.[4]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Denne artikkelen inneholder materiale fra Library of Congress Country Studies, som er publikasjoner fra USAs myndigheter, frigitt som public domain.
  • Leuchars, Chris; To the Bitter End: Paraguay and the War of the Triple Alliance, Greenwood Press, 2002. ISBN 0-313-32365-8
  • Scheina, Robert; Latin America's Wars: The Age of the Caudillo, 1791-1899, Brassey's, 2003. ISBN 1-57488-450-6
  • Whigwham, Thomas; The Paraguayan War, University of Nebraska Press, 2002.
  • Fuglestad, Finn. Latin-Amerika og Karibiens historie. Cappelen akademisk forlag, 1994.


Commons-logo.svg Commons: Kategori:War of the Triple Alliance – bilder, video eller lyd