Krigen mot Aguirre

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Krigen mot Aguirre
Dato 16. oktober 186420. februar 1865
Sted Uruguay
Resultat
Brasiliansk seier, ny regjering i Uruguay
Parter
Uruguay Uruguay Brasils flagg Keiserriket Brasil
Kommandanter
Uruguay Atanásio da Cruz Aguirre Brasils flagg Pedro II
Uruguay Venancio Flores
Styrker
? 6 000 mann fra Brasil

Krigen mot Aguirre forløp fra 18. oktober 1864 til 20. februar 1865 Konflikten hadde sin bakgrunn i det brasilianske imperiets interesser i regionen i etterkant av bruddet på diplomatiske relasjoner mellom Argentina og Uruguay i 1864.

Historie[rediger | rediger kilde]

Forløpere[rediger | rediger kilde]

Den opphissede politiske situasjonen som innhyllet Uruguay ga seg uttrykk i en dårlig relasjon med de brasilianske gårdene på grensen mot den daværende provinsen av Rio Grande do Sul. Gårdene ble invaderte og kveg ble stjålet under razziaoperasjoner som ble populært kalt califórnias. Brasilianske statsborgere som var i Uruguay, estimert til 40 000 personer, ble også mål for forfølgelse og voldeligheter mellom personer og eiendommer i denne perioden.

Den uruguayanske innbyrdeskrigen som hadde startet i april 1863, fortsatte med uminsket styrke. Den uruguayanske regjeringen i Montevideo bestod av de konservative blanco (hvite), politiske aktivister fra godseierklassen, forretningsfolk og kirken som befant seg i en tilsynelatende endeløs indre konflikt med de liberale colorado (røde) som støttes av liberale innstilte intellektuelle, også de emigrerte fra Argentina og Europa. Samfunnet var permanent delt i to politiske leire.

Uten avbrudd hadde denne konflikten raste gjennom landet siden 1832 om det politiske herredømmet mellom hovedstaden Montevideo medregnet kyststrekningen og det indre landskapet som utgjort mesteparten av Uruguay. Som en bufferstat mellom de to mektige rivaler, Argentina og Brasil, ble dette landet også utsatt for innblanding fra begge lander i flere tiår.

Den keiserlige brasilianske regjeringen prøvde å gripe inn diplomatisk ovenfor den uruguayanske presidenten Atanásio da Cruz Aguirre uten suksess. Et ultimatium ble formulert, men ble ikke akseptert. Uruguay hadde til intensjon å annullere grenseavtalen av 1852, men ombestemte seg etter å ha innsett at en militær brasiliansk okkupasjon av territoriet mellom Quaraí og Arapeí var en mulighet.

Den militære intervensjonen[rediger | rediger kilde]

Selv om de militære anstrengelsene ved frontlinjen gjorde alt for å unngå at disputtene i Uruguay ble dratt inn i Rio Grande do Sul, kunne ikke den uruguayanske generalen Venâncio Flores, som var en pretendent for makten, unngå at voldelighetene nådde det brasilianske territoriet. På grunn av dette søkte han hjelp fra keiserriket i form av et finansielt lån og tilstedeværelsen i Montevideo av en divisjon fra den brasilianske hæren.

Dermed ble en observasjonsdivisjon organisert som deretter ble omformet til en hjelpedivisjon satt sammen av 4000 menn under kommando av brigader Francisco Félix Pereira Pinto. De kom til fronten i mars 1864 og landet ved Unión i juni hvor de etablerte et hovedkvarter.

På samme tidspunkt, mottok admiral Tamandaré og de brasilianske frontstyrkene ordre om å sette igang mottiltak og ta de nødvendige steg for å beskytte interessene til brasilianerene i regionen.

Med disse tiltakene ble det tid til å koordinere en invasjonsoperasjon mot Uruguay, satt igang den 16. oktober, med en styrke på 6 000 menn under kommando av general João Propício Menna Barreto. Styrken marsjert over Mello i to infanteridivisjoner. Etter å ha tatt dette målet avanserte de brasilianske troppene mot Paysandú og ventet i nærheten i en måned mens de brasilianske styrkene samlet seg.

I mellomtiden hadde uruguayanske styrker under kommando av Venâncio Flores, med støtte fra den brasilianske eskadren, tatt over landsbyen Salto ved Rio Uruguay som overga seg uten motstand den 28. november 1864. Den brasilianske eskadren tok herredømmet over elven Paraná etter ødeleggelsen av det enslige uruguayanske krigsskipet «Villa del Salto». Det hadde etter et mindre sjøslag vært tvunget til å søke tilflukt i en argentinsk havn. I et forsøk på å ta seg forbi eskadren gikk «Ville del Salto» på grunn og måtte brennes.

Den 31. desember 1864, klokken 9 på morgenen, gikk de brasilianske troppene (med brigader Antônio de Sampaio og Carlos Resin sammen), med støtte fra den brasilianske eskadren under kommando av Tamandaré, til det siste angrepet mot Paysandú. De brasilianske troppene angrep fronten og høyre flanke, mens general Flores med 600 mann gikk på venstre flanke. Forsvaret av Paysandú med omlagt 1500 mann var ekstremt sterkt og drev slaget ut hele dagen og over i nattetimene. På morgenen den 1. januar 1865, overga befolkningen seg etter at deres kommandant, Leandro Gomes som var blitt tatt til fange og senere drept av sine medborgere, i motsetning til reglene for krigsføring.

Etter å tatt Paysandú, fikk de brasilianske troppene ordre om å marsjere mot hovedstaden, Montevideo. Etter å ha passert via Colônia do Sacramento, kom de fram til hovedstaden i begynnelsen av februar. Den 15. februar var Aguirre avsatt og en midlertidig regjering ble styrt av general Venâncio Flores.

Den 20. februar 1865 ble endelig fredsavtalen undertegnet. Med den ble alle konfiskerte brasilianske eiendommer i Uruguay returnert i henhold til de brasilianske innsigelsene.

Konsekvenser[rediger | rediger kilde]

Med de store omveltningene som skjedde under denne konflikten, gikk presidenten av Paraguay, Francisco Solano López, med mål for å beskytte legitime interesser i Uruguay til skritt som endte i utviklingen av trippelalliansekrigen i regionen.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Robert L. Scheina, Latin America`s Wars – The Age of the Caudillo, 1791-1899 bind 1 2003 ISBN 1-57488-450-6