Strutseving

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Strutseving
Strutseving (Matteuccia struthiopteris).
Strutseving (Matteuccia struthiopteris).
Vitenskapelig(e)
navn
:
Matteuccia struthiopteris
Norsk(e) navn: strutseving
Hører til: Strutsevingslekten,
Onocleaceaefamilien,
Polypodiales,
bregneplanter,
karplanter,
landplanter,
planter

Strutseving (latin: Matteuccia struthiopteris) er en art av bregner innenfor strutsevingslekten, som inngår i Onocleaceaefamilien (Woodsiaceae). Strutseving er trolig denenslektens eneste art.

Strutseving danner store bestander. Her ved elv i Hurum, Buskerud.
Bilde av de fertile, brune skuddene av strutseving, tidlig om våren. Det er stor forskjell på de fertile og sterile blad (dimorfisme).
Detalj av bladspissen hos strutseving.

Strutsving er 70-170 cm høy og lett kjennelige på sin høyreiste, symmetriske og opprette form, sin store høyde og klargrønne farge.

Srutsevingslekten har ulike fertile blad og vegetative blad, og dette er et kjennetegn for Onocleaceaefamilien.

De sterile, store og klargrønne bladene står i en perfekt rosett, som sirkulært utstående «vifter» eller en «trakt». De er fint lodne og bredest nesten øverst nær spissen, og flikbladene blir gradvis kortere (og bladet smalere) nedover bladstengelen.

Bladene som bærer sporer og er fertile, er brune og bærer sporer ganske sent på sesongen. De står vinteren igjennom, og er langt mindre enn de sterile bladene. De sporebærende fruktbare bladene er også bredest øverst, men flikene her er enkle og står tett. Under den innrullede bladkanten sitter sporehushopene (sori) i 1-2 rekker.

Kromosomtallet (x) er 39 eller 40 (2n=78 eller 80). Den høye, vertikale planten brukes som grønnsak både i Japan og det nordøstre USA.

Strutseving (Matteuccia struthiopteris) er i Norge sjelden på Vestlandet og Finnmark, men vokser ellers både langs kysten og i innlandet, men mindre i Rogaland og Agder enn på Østlandet.

Den trives langs elver og bekker, flommark, beitemark, og på fuktige elvebredder og skråninger. I Norge går den opp til 740 moh. i Tolga, og opp til 940 moh. i Lærdal.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

  • A. R. Smith, K. M. Pryer, E. Schuettpelz, P. Korall, H. Schneider, P. G. Wolf. 2006. "A classification for extant ferns". Taxon 55(3), 705-731 (pdf Link).
Commons-logo.svg Commons: Kategori:Matteuccia – bilder, video eller lyd